Den norske tenkemåten

I Norge har vi ingen Descartes eller Kant. Ingen gatenavn avslører store norske tenkere, gatenavnene hyller diktere og polfarere og andre virksomme menn.

De fire store – Jonas Lie, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Alexander Kielland – er hovedpersonene i et nytt tegneseriealbum. Foto: Handout

 

Den norske tenkemåten
Logiske mangler og feilslutninger kommer av at tenkningen opererer med for kjappe og rettvinklede svar slik at de første tankeinnfallene blir konklusjoner. En side ved den norske tenkemåten er aversjoner mot paradokser, synteser og hypoteser.  Mange feilslutninger kommer av at man er blind for at tilværelsens mening kan være vanskelig tilgjengelig og ikke kan gripes ved hjelp av de første assosiasjonene.
God tenkning tror jeg i mange tilfeller bidrar til at tilværelsen fortoner seg mer mysteriøs og mindre umiddelbar og endimensjonal enn det sansene først forteller oss.

Hjernevask
Hjernevask-serien med Harald Eia ble en litt skremmende påminnelse om hvor dårlig det står til med tenkningen. Ikke bare ble vi presentert for et knippe forskere innenfor humaniora og samfunnsvitenskap som manglet teori i forhold til sine synspunkter, men programmene viste også stereotypiene i folkedypet.
Jeg har nylig foretatt en del spørrerunder. Spørsmålet jeg stilte var som følger: Hva synes du karakteriserer den norske tenkemåten? Først fikk jeg noen lett ironiske kommentarer basert på at dette hadde jo Georg Johannesen utredet, så dette temaet var, mellom linjene sagt, utredet én gang for alle!

Korttenkt og perspektivløst
Ellers var så godt som samtlige svar kritisk til norsk tenkemåte. Bare det er oppsiktsvekkende, spesielt med tanke på hvor nasjonalistiske vi ellers er. Korttenkt og perspektivløst. Selvhøytidlig, navlebeskuende og pompøs – spesielt gjaldt dette journalistene. Person framfor sak og lite bruk av akademikere, var også noe av det som kom fram. Ensretting dominert av Arbeiderparti-tenkning, en av Georg Johannesens favorittinnvendinger mot norsk tenkemåte, ble ikke direkte nevnt, selv om noen mente vi har en sterk tendens til å holde oss til lover og regler.

Selv om man kan lese noe ut av vår norske tenkemåte ved å studere vår enkle og ukompliserte politiske retorikk, så kommer den norske tenkemåten tydeligst til uttrykk gjennom vårt utdannelsesvesen, og da spesielt innenfor akademia. Innenfor akademia legges føringene for hvilke kunnskaper som er nødvendig å tilegne seg, samtidig som premissene legges for hvordan et menneske skal kunne lykkes i livet. Det er med andre ord i løpet av et langt utdannelsesforløp vi lærer å knekke den norske koden.

Rådende paradigmer
De som lykkes har i stor grad vist god evne til å repetere de rådende tankeparadigmene. Innenfor disse paradigmene kan det virke som om repetisjon er mye viktigere enn innovasjon. Og repetisjon, det å gå opp skisporene gang på gang, er jo selve grunnlaget for all tenkning.

Noen vil kanskje si at et ensidig fokus på repetisjon er årsaken til at man i Norge utvikler så få norske merkevarer. Men manglende innovasjon skyldes sannsynligvis ikke repetisjon. Heller skyldes det et overdrevent fokus på etterrettelighet, noe som til tider dreper vår søken etter originalitet. Gjennom å repetere oppdager man svakheter ved det man repeterer, og derved nye måter å løse ting på. Repetisjon og imitasjon kan sies å være utgangspunktet for innovasjon. Men samtidig, dersom denne repetisjon blir basert på ren etterrettelighet, får man et innovasjonsproblem.

Pervers etterrettelighet
Da vekkes de smålige tendensene i oss og det innovative kveles i frykten for at det formelle ikke er helt i orden. Etterrettelighet kan utvikles henimot det perverse, hvor man leter etter de minste feil og upresisheter hos andre. Skrive- og tankesperre kan lett bli en konsekvens av overdreven etterrettelighet. Akkurat her føler jeg at skoen trykker, og at jeg nærmer meg den norske tenkningens akilleshæl.

En av grunnene til at det intellektuelle livet i Norge er tamt og forutsigbart, er at vi har sett for lite til fransk tenkning. Basert på fraværet av franske åpninger lider vår tenkning av at begjæret ikke regnes med, og da ikke bare det erotiske begjæret, men begjær generelt. Hvis man ikke tenker i forhold til begjær og ikke tar i betraktning at tenkningen styres av begjær, blir alle drøftinger omkring det mellommenneskelige skadelidende.

Bedrøvelig tanketradisjon
I Norge har vi ingen Descartes eller Kant. Ingen gatenavn avslører store norske tenkere, gatenavnene foræres diktere og polfarere og andre virksomme menn. Man finner heller ikke så mange statuer av tenkende nordmenn. I Bergen kan man støvsuge byens statuer inntil man til slutt finner en liten statue av Arild Haaland oppe på Sydneshaugen. De store norske tenkerne heter slikt som Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie. Spesielt statuer er et godt eksempel på hva en by eller et land verdsetter mest.

Etter å ha tilbrakt en hel formiddag i sengen og reflektert over vår bedrøvelige tanketradisjon, begynte jeg til slutt å reflektere over om vi kan finne noen i dag som preger vår norske tenkemåte. Det er jo helt klart, slik jeg ser det, at Georg Johannesens tenkemåte i liten grad reflekterer den norske tenkemåten. Til det var han for ivrig etter å mene det motsatte av hva alle andre mente. Georg Johannesen ble rett og slett for kverulantisk.

Et norsk nåtidsideal
Etter å ha tilbrakt en hel formiddag på mental jakt etter betydelige norske tenkere, begynte jeg, i mangel på personer som preger vår tenkemåte, å reflektere over hvem som i dag representerer det norske, og nå ikke bare tenkemåten, men også væremåten.
Rent assosiativt begynte jeg å saumfare Norges befolkning. Hvem er den beste representant for det norske? Har vi et ikon som kan kroppsliggjøre et norsk nåtidsideal? tenkte jeg. For noen tiår siden var Fridtjof Nansen et stort ideal. Men i dag, når Nansens mandighet og autoritære overklasseoverlegenhet ikke vekker samme intense begeistring, må vi lete etter andre idealer.

Ole Gunnar Solskjær
Idet jeg sorterte vekk det ene idolet etter det andre, stort sett fordi de ikke var representative nok for det nye Norge, begynte det plutselig å rykke i foten, i høyrefoten, den foten som en gang i tida gjorde meg til toppskårer for Nordli B (med 6 mål). I tankene beveget jeg meg stadig nærmere Møre-traktene, nærmere bestemt mot Molde, og plutselig så ser jeg for meg Ole Gunnar Solskjær, selve inkarnasjonen på det nye Norge: nøktern, rolig, veloverveid, hardt arbeidende – og styrtrik.

Det var allikevel som om det røde håret som blafret i vinden ikke lenger var rødt, det var gyllent, men det gjorde ikke noe, for Ole Gunnar Solskjær var akkurat den samme, bare litt mer blasert, ørlite mer blasert og blond, slik at det ville ta veldig lang tid før man merket at han kanskje ikke lenger så like norsk og nøktern ut som før i tiden.

Kommentarer

  • Sigurd Sløkking

    Per Bjørnar Grande, dosent, Høgskolen i Bergen sier «I Norge har vi ingen Descartes eller Kant», og at «Logiske mangler og feilslutninger kommer av at tenkningen opererer med for kjappe og rettvinklede svar slik at de første tankeinnfallene blir konklusjoner.»

    Han beviser det med innlegget sitt.

    Han har tydeligvis aldri hørt om Niels Henrik Abel. QED.

  • Ursoidea

    I økonomifaget har vi hatt personer som Torstein Veblen og Torkel H. Aschehoug.