Bistand er ikke alene om å skilte med feilslåtte prosjekter
DEN GODE VILJEN: I NRK-programmet «Den gode viljen» i episode 3, er bistands- og utviklingsminister Heikki Holmås i Amazonas på forsommeren 2012. FOTO: PANDORA FILM
NRKs TV-serie «Den gode viljen» om norsk bistand, kan bidra til god folkeopplysning. Flere enn ekspertene bør bli kjent med bistandens blandede resultater og lærdommer til forbedring. Men når de «ivrige ideologer» selektivt plukker «erfaringsbiter» som passer dem, blir resultatet fordummende forenklinger og nye myter i stedet for erfaringsbasert bistandskunnskap.
Påstander
I avisspaltene og på nettsider ser vi dessverre vulgær argumentasjonen bre seg. La meg ta et par eksempler:
Påstand 1: Venstresiden vil fortsette å kaste bistandspenger på mottakerne til ingen nytte.
Påstand 2: Høyresiden vil rasere bistanden og gjenskape fortidens informasjonsbilde preget av tiggende barnehender.
Påstand 3: Trade, not aid! Bistand er feilslått, mens handel og investeringer lykkes!
Bedre bistand
Av 60 års bistandshistorie er det mange lærdommer å bygge videre på. For oss som har egen erfaring fra utviklingssamarbeid gir NRK-programmene ikke mye nytt, de påminner heller om gammel kunnskap.
At det dårlig forberedte fiskeriprosjektet i Turkana-sjøen i Tanzania ble en fiasko, var vel kjent for bistandsinteresserte også for et kvart århundre siden. Uforståelig nok var verken ressursgrunnlag eller markedsforhold var seriøst forhåndsundersøkt. Hva enten det dreier seg om handel, investering eller offentlig bistand, må selvsagt et prosjekt utredes tilstrekkelig. Slike gigantprosjekter fikk alt for en mannsalder siden økenavnet «hvit elefant» – og det med rette. Det er selvsagt ikke nok med god vilje. Det må også god kunnskap til – om økonomi, natur, samfunn – og ikke minst kultur og tenkemåte.
Bistandens virkninger
Samtidig vet vi at god bistand har virket! Det internasjonale pengefondet (IMF) fikk for noen år siden gjennomført en langtidsanalyse av ulike typer utviklingsbistand. I den vurderingen kom langsiktig bistand etter den «skandinaviske modellen» godt ut – sammenlignet med andre.
Helsebistand har bidratt til en bedre folkehelse og reddet millioner av mennesker fra tidlig død og store sykdomsplager, og gitt bedre livskvalitet til menneskene og en friskere arbeidskraft til samfunnsøkonomien. Vaksinesatsingen har reddet over 5,5 millioner liv de siste 12 årene.
Færre barn dør
Skolebistand har gitt nye generasjoner et bedre kunnskapsgrunnlag i livet, bedret folks mulighet til å skaffe seg informasjon og delta i et opplyst demokrati. Kunnskap kan endre maktforhold. Utdanning for jenter har bidratt til utvikling og likestilling. Med økt kunnskap har mødrene igjen kunnet gi barna en bedre oppvekst.
Slike utviklingseffekter lar seg ikke måle fra en dag til en annen. Snarere er det et generasjonsprosjekt. Uten å ha med seg et realistisk tidsperspektiv, som også tar høyde for langsiktige holdnings- og tradisjonsendringer, blir bistandsanalysen overflatisk.
Selv om mange bistandsprosjekter ble lagt opp feil, har bistand også bidratt sterkt til positive endringer i mange utviklingsland: Færre barn dør! Andelen lutfattige i verden er redusert. Flere barn går på skole. Det skjer en positiv økonomisk utvikling i mange land, også i det så mye omtalte Afrika sør for Sahara. Årsakene til fremgangen er flere – men bistanden har bidratt.
Handel og investering
Bistand er ikke alene om å skilte med feilslåtte prosjekter. Det finnes private investeringer som hentet ut ressurser fra fattige land uten å legge igjen rimelig egenutvikling. Diktatorer og kapitalinteresser har på korrupt spist av lasset ved handelstransaksjoner. Det finnes ingen historie med bare glansbildesuksesser – verken om bistand, handel eller investeringer. Men vi finner stadig nye eksempler på at ideologiske skylapper fører til selektiv filtrering av virkelighetens erfaringer.
Fra deler av venstresiden har det ytret seg som en slags «allergi» mot at private selskaper skal oppnå fortjeneste («profitt») fra virksomhet i utviklingsland, enten det skjer gjennom investeringer eller handel. Som om det skulle være slik at bedrifter kan blomstre og gi trygge arbeidsplasser uten å være lønnsomme.
Fra deler av høyresiden har vi sett en allergi mot offentlig bistand, omfordeling av verdier og skjerpede lovregler om sosiale og miljømessige rammevilkår. Som om det skulle være slik at «markedet klarer seg best alene».
Kritisk søkelys
Verden er ikke mer mystisk enn at vi kan lære litt av vår egen utvikling i Norge. Vi har selv høstet stor nytte av å satse på utdanning, helse. Som et lite land har vi høstet store fordeler av utenlandshandel. Vi har hentet utenlandsk kapital og teknologi inn i utviklingen av våre nasjonale naturressurser, samtidig som vi gjennom rammevilkår har sikret oss kunnskapsoverføring, eierandeler og nødvendig nasjonal makt og kontrollmulighet. Ikke minst har vi sett hvordan frivillig sektor – et fritt organisasjonsliv – sammen med stat og marked – har bidratt til demokrati og at politisk og økonomisk makt blir satt under et kritisk søkelys. I den tradisjonen kan også en konstruktiv bistandsdebatt føre mye bra med seg.
Internasjonal solidaritet blir stadig viktigere i en globalisert verden. Men verden endrer seg – og det må også bistanden gjøre for å gi best mulig effekt.