Kringkastingsrådet under en konsert på Troldhaugen. Dette var før artikkelforfatterens tid i rådet.
Kringkastingsrådet er et litt rart sted, men det kan hende det har livets rett likevel.
”Hvis man googler ’kringkastingsråd + supperåd’ får man 27 000 treff”, skrev Civita-leder Kristin Clemet i en blogg nylig. Etter å ha konsultert teknologisk oppdatert ungdom, mener jeg å kunne tilbakevise dette: Treff der begge ord forekommer, summerer seg til 1370.
Uansett – det står ikke til å nekte: Kringkastingsrådet, der jeg er medlem på fjerde året, har ikke det aller beste ryktet.
Nå er vi igjen hengt ut til spott og spe av medievitere og andre i de snakkende klasser. Denne gangen er grunnen at K-rådet, midt i oppstyret etter NRK Dagsrevyens romfolk-reportasje, drøftet statistikk som viser at NRK de siste årene er blitt felt oftere enn andre store mediehus til sammen i Pressens faglige utvalg (PFU), men uten å vedta en uttalelse om at vi var ”bekymret” over situasjonen. Jeg foreslo den kritiske formuleringen, men ble nedstemt 5-7. Flertallet var ikke bekymret, i hvert fall ikke i vedtaks form.
Dette er likevel et dårlig eksempel på vår eventuelle udugelighet, og jeg skal komme tilbake til hvorfor.
Først litt opplysning: Vi er 14 medlemmer, seks er utnevnt av regjeringen, åtte av Stortinget. K-rådets mandat er å «uttale seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere» . Vi har vel å merke ingen makt, vi gir bare råd.
Hvis vi ikke tar klager opp til full behandling, påser vi at den eller de som klager får et ordentlig svar fra NRK. Møtene blir overført direkte på nettet, og referater lagt ut.
Vi er – slik jeg ser det – til for tre grupper. Den ene er politikerne, som jeg har inntrykk av er glade for rådets eksistens. Så lenge vi fungerer bra, blir ikke Stortingets spørretime og Kulturdepartementet belemret med en masse spørsmål om hva NRK gjør og ikke gjør.
Den andre gruppen er NRK-ledelsen. Kringkastingssjefen og direktørene deltar på alle møter. Hvis de ikke finner K-rådet meningsfullt, så er de gode skuespillere. Hans-Tore Bjerkaas og hans folk deltar med stort alvor i diskusjonene, og kan til tider kjempe hardt for å slippe å se en kritisk uttalelse vedtatt.
Den tredje gruppen er den viktigste, lisensbetalerne, dem vi jo skal representere overfor NRK-ledelsen. Her finner vi alt fra pensjonisten som er lei seg fordi morgenandakten er flyttet til organisasjoner og bedrifter som mener seg eller sin sak dårlig behandlet i et program.
Denne gruppens tilfredshet er nok høyst varierende, ikke bare fordi klagere kan være misfornøyde med at de ikke får medhold, men også fordi K-rådet har sine svakheter. Noen ganger har for mange medlemmer forberedt seg for dårlig til møtet, slik at behandlingen av saker blir nokså tilfeldig. Også PFU møter denne kritikken, men det er nok verre hos oss. Etter endt dyst i K-rådet har jeg opplevd alt fra svært tilfredse til svært utilfredse klagere.
Tydeligst blir problemet når vi behandler saker som likner dem PFU behandler. NRK er forpliktet på Vær varsom-plakaten (VVP), og er dermed gjenstand for klagebehandling i PFU. Når en sak går til PFU, vil K-rådet normalt ikke behandle den. Det skal ikke være tvil om hvem som har kompetansen på presseetikk. Unntak gjøres av og til, fremfor alt når en klage må vurderes opp mot noe som ikke står i VVP, men i NRKs egne vedtekter.
Vedtektene sier for eksempel at NRK skal vise ”balanse over tid”. Vi har behandlet program som har vært ubalanserte, men der NRK-ledelsen mener dette kan forsvares fordi sakens andre side er ivaretatt i andre programmer. Dette kan vi så være enige eller uenige i.
Slike saker er vanskelige for K-rådet. En av grunnene er den vårt varamedlem, medieprofessor Helge Østbye (UiB), anfører hver gang han møter: Vi har ingen klare kriterier å gå etter. Østbye har siden 1980, sier han, ment at K-rådet bør nedlegges, og han gjentar det hver gang vi ser ham.
En annen grunn er at K-rådet, i motsetning til PFU, ikke har et flertall av folk med faglig kompetanse til å vurdere journalistisk arbeid.
En tredje grunn – som tidligere K-råds-medlem Kristin Clemet for øvrig også behandler i sin blogg – er at NRK-ledelsen nettopp i slike saker virkelig legger tyngden inn og bruker informasjonsovertaket sitt.
I starten av min tid ble vi iblant valset ned av NRK-ledelsen. Men vi lærte av det, og tok grep. Når vanskelige saker skulle behandles, begynte vi dels med formøter i hele rådet, dels med arbeidsgrupper som skulle forberede saker, noen ganger også med å innhente ekstern ekspertise. Dette har gitt merkbar bedring. NRK-ledelsen blir utfordret sterkere i debatter, og – selv om det her fortsatt er et stykke å gå – fatter vi også klarere vedtak.
Nesten alle vedtakene har for øvrig ført til endringer i NRK, viste en oversikt vi fikk laget i fjor.
Den største gruppen i K-rådet er politikere, noen er profesjonelle mediefolk, og noen er ingen av delene. Burde rådet bli proffere, for eksempel ved å øke antallet journalister, redaktører og medieforskere? Eller ved å hente inn jurister?
Jeg tviler på det. En grunn er at rådet også bør være noenlunde representativt for lisensbetalerne, en annen kommer i forlengelsen: De fleste sakene vi behandler, har lite eller ingenting med journalistikk å gjøre. Det sittende rådet har også diskutert barne-tv, Trekant, språk, musikkvalg, vold, religiøse progam og hvorvidt det sendes for mye sport, for å nevne noe. I mange saker er det en kvalifikasjon å være mest mulig ”folk flest”.
Ett mer konkret eksempel: Selv har jeg – på vegne av landets 700 000 hørselshemmede – engasjert meg for å få NRK til å produsere bedre lyd, herunder dempe unødig bakgrunnsstøy. Dette har gitt merkbare resultater. Disse kunne nok ha kommet også uten K-rådet, men jeg tror at rådets prioritering av saken gjennom flere møter bidro.
Så tilbake til møtet i Kringskastingsrådet 24.1., da NRKs høye antall fellelser i PFU var tema. Her ble jeg altså nedstemt med et forslag om å uttrykke bekymring for situasjonen.
Dette fikk Terje Angelshaug, universitetslektor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB), til å rykke ut i sin faste spalte på journalisten.no: ”Gjennom sin vurdering av denne saken viste K-rådet nok en gang at det ikke er kvalifisert til å vurdere journalistikk”, skrev han blant annet.
Angelshaug kalte også vår debatt ”kort og overfladisk”.
Dessverre tok han seg ikke bryet med å lytte til debatten (opptakene ligger på nettet). Angelshaug bygde sine konklusjoner på en fragmentarisk live-dekning på journalisten.no. Dermed gikk han glipp av vesentlige forhold, nærmere bestemt to herrer som bidro sterkt til at utfallet ble som det ble.
PFUs organisasjonssekretær Kjell Nyhuus deltok som gjest på møtet. I sitt innlegg advarte Nyhuus mot å ”overdrive denne statistikklagingen”, og sa at ”jeg synes ikke det er noen grunn til å kalle NRK en etikkversting”.
Den innkalte spesialisten fra organet som jeg antar også Angelshaug mener ”er kvalifisert til å vurdere journalistikk”, argumenterte for en ”frikjennelse” av NRK.
Nyhuus var ikke alene. Siden K-rådet helst skal gjenspeile et tverrsnitt av lisensbetalerne, holder vi oss også med folk som mener rådet er overflødig. Vi har to, en fast og en vara.
Begge var på møtet, og begge stemte med flertallet – altså mot mitt forslag.
Den ene var professor Helge Østbye, Angelshaugs kollega på Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen. Østbye mente at tallet på PFU-saker ikke var spesielt høyt sett opp mot NRKs store produksjonsvolum. Østbye ”ville vært mer bekymret om NRK sjelden ble klaget inn for PFU”, sa han blant annet.
Ingenting av dette unnskylder at K-rådet fattet et vedtak som var langt mer tafatt enn NRK-ledelsens selvkritikk i samme møte, men denne gangen er det lett å forklare: De som var i tvil, og de som ikke hadde forberedt seg godt nok, la vekt på utsagnene fra PFUs representant og fra den erfarne medieprofessoren.
Har så Kringkastingsrådet livets rett? Det er ikke alltid like imponerende, selv ikke etter de siste årenes endringer til det bedre, men så lenge lisensbetalerne bruker rådet, så lenge NRK-ledelsen finner mening i å forklare seg og diskutere der, og så lenge regjeringen ikke har bedre modeller for å sikre at lisensbetalerne blir hørt på Marienlyst, ser jeg ikke bort fra at svaret er ja.