Jeg er glad Lønseth mener at praksisen har vært for streng i forhold til hva som var lovgivers intensjon.
Mange partier og organisasjoner mener dagens politikk ovenfor barna er urettferdig. Siste meningsmåling viser at også et flertall av befolkningen mener dette, skriver Heldal Bøe. Foto: Ørjan Deiz.
Les også: Barnas utstrakte hånd – Rune Berglund Steen svarer Lønseth.
På lørdag hadde statssekretær Pål K. Lønseth et leserinnlegg på trykk i BT med tittelen «Når asylsøkere biter seg fast». Som leder i Støtteforeningen for Nathan og familien er det naturlig for meg å kommentere statssekretærens innlegg.
Lønseth har rett i mye av det han skriver. Hovedregelen etter norsk rett og hovedhensynet bak asylinstituttet er at det er de som har behov for beskyttelse som skal få det. De som får et rettmessig avslag må returnere. Om ikke dette skjer frivillig så må det skje med tvang.
Statsekretæren skriver videre at det er bred enighet på Stortinget om at vi skal ha en kontrollert og regulert innvandring. Ja, dette er det til og med stor enighet om i befolkningen. Resten av innlegget viser at statssekretæren bevisst eller ubevisst har misoppfattet hva mange av de som kjemper for asylbarna mener.
Det er nemlig ikke slik Lønseth påstår at regjeringen blir kritisert for at det tas innvandringsregulerende hensyn. Vi må selvfølgelig ta slike hensyn dersom vi vil ha en kontrollert innvandring. Det regjeringen imidlertid blir kritisert for er at dette hensynet som hovedregel slår bein under de lengeværende asylbarnas rettigheter, og at praksisen her har blitt mye strengere enn hva den tidligere var. I 2007 fikk de fleste barna som hadde vært i Norge i 3 år opphold etter at alle fikk en ny vurdering. Loven har ikke endret seg siden den gang. Likevel har barn som feks. Jasmin – som har tilbrakt 10 år på asylmottak – senest i høst fått avslag fordi innvandringsregulerende hensyn nå veier tyngst.
Løsneths hovedfokus er på foreldrene og deres mangel på behov for beskyttelse og deres manglende etterlevelse av vedtaket. Men saken om asylbarna handler derimot om hvordan vi tar vare på barn som lever i en veldig vanskelig situasjon år etter år. Barn, som for eksempel Nathan, kan ikke søke om asyl. Barn som Nathan har behov for beskyttelse, men Nathan er ikke et barn på flukt – han har aldri vært utenfor Norges grenser.
Debatten om asylbarna handler om hvordan vi skal anvende unntaket i loven som åpner for opphold på humanitært grunnlag. Det er anvendelsen av denne regelen som er kjernen i debatten. Det er her barnas beste og barnas tilknytning blir veid opp mot innvandringsregulerende hensyn.
Vi skal ha en streng og rettferdig asylpolitikk skriver Lønseth – men ser han det problematiske i at svært mange i befolkningen er av den oppfatning at det ikke er rettferdig å tvangssende ut av landet barn som er oppvokst i Norge og å sende dem til en høyst usikker fremtid?
Mange i vårt eget parti; Arbeiderpartiet, og i AUF, SV, KRF, V, MDG, Redd Barna, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, kirken, ja listen er på over 40 organisasjoner, krever at asylbarnas rettigheter skal ivaretas og styrkes – fordi vi mener dagens politikk ovenfor barna er urettferdig. Siste meningsmåling viser at også et flertall av befolkningen mener dette.
På lørdag, samme dag som Lønseths innlegg var på trykk, ba årsmøtene til Arbeiderpartiet i Bergen, Tromsø og Trondheim om amnesti for de lengeværede asylbarna, i tillegg til en endring som gjør at en ikke kommer opp i lignende situasjoner igjen.
Det er først når endringen er på plass at vi kan si at vi har en streng, men rettferdig asylpolitikk
Vi er nemlig mange som mener at vi kan ha både en streng og rettferdig asylpolitikk samtidig som vi tar vare på de aller svakeste. Med fokus på en rettssikker og rask saksbehandling med rask retur vil vi unngå situasjoner som vi i dag ser. Det vil dog alltid være tilfeller hvor dette ikke lar seg gjøre – og i de tilfellene må vi la hensynet til uskyldige barn som har vært her mange år være viktigst.
Jeg er glad Lønseth på slutten av sitt innlegg forteller at også regjeringen mener at praksisen har vært for streng i forhold til hva som var lovgivers intensjon. Og jeg er veldig glad for at regjeringen skal følge nøye opp at UNE endrer sin praksis slik de har bedt om. I mens får asylbarna som har vært her opptil 10 år bite seg fast og vente på en endring. For det er først når endringen er på plass at vi kan si at vi har en streng, men rettferdig asylpolitikk.