Barnas utstrakte hånd

Det finnes andre måter å føre asylpolitikk på, Lønseth. Det er bare at dere ikke klarer å se det – eller simpelthen at dere ikke vil.

 

Regjeringen seiler på overflaten av virkeligheten i sin absolutte tiltro til et asylsystem som nødvendigvis er feilbarlig, skriver Berglund Steen. Foto: Odd E. Nerbø.

 

Les også: Lønseth misforstår av Aina Heldal Bøe

 Statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth gjentar den etablerte retorikken i regjeringens kamp mot asylbarna. Det mest paradoksale med regjeringens argumentasjon, er fremstillingen av at dagens harde linje er den eneste farbare veien. Utlendingsnemnda gir per i dag regelmessig avslag til barn som har vært i Norge i mer enn fire år, inntil ti år.

Tidligere avdelingsdirektør i Utlendingsdirektoratet Paula Tolonen holdt nylig et foredrag om utviklingen i norsk asylpolitikk fra 80-tallet og frem til i dag. Hun påpekte blant annet at før ville norske myndigheter ha betraktet det som alvorlig hvis et barn ble værende i mottak i ett år etter avslaget, og en grunn for å gi oppholdstillatelse for å ta barnet ut av en uakseptabel livssituasjon.

Det finnes andre måter å føre asylpolitikk på, Lønseth. Det er bare at dere ikke klarer å se det – eller simpelthen at dere ikke vil.

Tidligere kunne mange asylsøkere med endelig avslag arbeide lovlig. Tidligere var det også slik at hvis utlendingsforvaltningen ikke var ferdige med en sak innen 15 måneder, fikk man normalt opphold, også voksne uten barn. Regler som dette, som var preget av en større nærhet til asylsøkernes livsopplevelse og simpelthen av en interesse for deres ve og vel, er i stor grad forlatt. Dette er eksempler på at det er mulig å tenke annerledes, mulig å utarbeide asylpolitikk ut fra et annet menneskelig utgangspunkt.

En «konsekvent» asylpolitikk er det nye signalordet. Vi er også for en konsekvent politikk. Vi vil imidlertid at den skal være konsekvent human og konsekvent rettferdig, ikke konsekvent streng, med innslag av det rent asylsøkerfiendtlige.

Statssekretær Lønseth stenger skoddene mot enkel mellommenneskelig forståelse når han bruker et så sterkt uttrykk i sin kamp mot fortvilte mennesker som ”misbruk”. I noen tilfeller kan det selvsagt være riktig ord. I mange tilfeller er sterkt fordømmende ord som dette, uttalt av trygge og velsituerte politikere som en steil dom over de redde og maktesløse på bunnen, imidlertid bare et vitnesbyrd om menneskelig avstand – en avstand man bør forsøke å eliminere, ikke dyrke.

Nylig hørte jeg faren til ni år gamle Mahdi – gutten som tapte i Høyesterett – fortelle om hvor sterkt han reagerer på anklagen om at han som far «skyver» sønnen sin foran seg. Tvert om er han overbevist om at han gjør sitt beste for å beskytte sønnen mot uforutsigbarheten ved en retur til det iranske diktaturet familien har flyktet fra på grunn av sin avvikende tro. Det kan nemlig være en avgrunn av forskjell på den risikoen utlendingsmyndighetene mener at familier må godta å returnere til i diktaturer og krigsherjede land, og den risikoen foreldre vil godta både for seg selv og sine barn. Er ikke dette egentlig nokså lett å forstå fra én forelder til en annen – er det ikke til og med åpenbart?

I mange tilfeller er det simpelthen godt foreldreskap ikke å ville utsette sine barn for denne usikkerheten, akkurat som det kan være godt foreldreskap å ville at barna skal få fortsette det livet de kjenner som sitt.

Regjeringen seiler også på overflaten av virkeligheten i sin absolutte tiltro til et asylsystem som nødvendigvis er svært feilbarlig. Ikke noe system som skal vurdere hvem som trygt kan og ikke kan returnere til uforutsigbare diktaturer, kan være helt presist i sine avgjørelser. Lønseth gjemmer seg bak formalistiske illusjoner når han rutinemessig hevder at alle disse familiene har fått avslag fordi ”de ikke trenger beskyttelse”. Dette er angivelig sikret gjennom et system hvor forvaltningens saksbehandlere langt på vei masseproduserer vedtak for mennesker de ofte aldri møter i person.

Faktum er at Norge tilbyr vesentlig lavere rettssikkerhetsstandarder enn både Sverige, Danmark og Finland. Jeg antar at det er en grunn til at våre naboland mener et høyere rettssikkerhetsnivå for asylsøkere er nødvendig. Saken til ti år gamle Yalda viser hva en «grundig og individuell» behandling kan bety i praksis. I denne saken konkluderte tingretten med at Utlendingsnemnda ikke hadde foretatt en skikkelig vurdering av risikoen for at hun ved en utsendelse vil bli skilt fra en av foreldrene. Det burde ha vært et ganske sentralt forhold å vurdere, gitt at foreldrene er fra ulike land – men fullt «grundig og individuelt» kan altså ikke et barn forvente å bli behandlet under dagens system.

Så til det Lønseth mener er umulig: Hvis man faktisk skulle innføre en klarere regel som tilsier at barnefamilier normalt får opphold hvis de stadig befinner seg i Norge eksempelvis fire år etter ankomst, vil norske utlendingsmyndigheter altså ha hele fire år til å behandle søknaden og eventuelt uttransportere familien. Det bør være langt mer enn de trenger. Reell saksbehandlingstid i Utlendingsdirektoratet er et par dager – resten er liggetid.

Lønseth viser gjerne til asylsøkere som trenerer saken, men reelt sett er det forvaltningen og politiet som står for det meste av treneringen, gjennom all den tiden saksmappene ligger urørt. Hvis norske myndigheter ikke klarer å besørge saksbehandling og eventuell uttransportering av barnefamilier innen et så bredt tidsvindu som tre eller fire år, bør man slutte å sløse med barnas ytterst dyrebare tid, og la hensynet til dem omsider veie tyngst.

Regjeringen er i ferd med å grave seg stadig dypere ned i et mørkt, formalistisk hull. Barna gir imidlertid ikke opp: De strekker fortsatt ned hånden i et desperat forsøk på å hjelpe regjeringen ut av mørket.

 

Kommentarer

  • EK. Bergen

    Hva er alternativet til å ikke følge Norsk lov? Anarki?

  • Rune Berglund Steen

    Å endre loven til noe mer meningsfullt og medmenneskelig, for ikke å si barnevennlig,,,

    • Gjest

      Som for eksempel å reise hjem sammen med foreldrene i stedet for å splitte familien?

      • Rune Berglund Steen

        Uklar kommentar – hvem refererer du til?

        Hvis det er Yalda: Her mente altså tingretten at man ved en utsendelse av familien ville risikere varig splittelse, ettersom foreldrene er fra ulike land (Afghanistan og Moldova), samt at Utlendingsnemnda ikke hadde vurdert dette godt nok.

        Hvis du mener andre barnefamilier, skjønner jeg ikke hva du mener. Familier sendes normalt ut samlet når foreldrene er fra samme land. Familiesplittelse er altså ikke en risiko generelt. For andre barn handler det om at de er født og oppvokst her – og hvorfor man da på død og liv skal ta det livet de kjenner som sitt fra dem.