Det er en menneskerett å velge parti av de underligste grunner. Her fra valget i Bergen i 2009. (Foto: Paul S. Amundsen)
Det hjelper lite å «eie» saker, hvis eierskapet ikke utløser stemmer.
Meningsmålinger viser at det er flertall for å gi asylbarna opphold og flertall mot oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen. Nesten halve folket er mot norsk deltakelse i krig i Afghanistan og Mali. Dessuten er det et digert flertall mot EU-medlemskap, og et stort mindretall også mot EØS.
Hvorfor strever da SV med å holde seg over sperregrensen? Eller Venstre og Senterpartiet, for den saks skyld? Og hvorfor bryter Rødt aldri gjennom?
Grunnen er at folk svarer på det meningsmålere spør om, men et ja eller nei innebærer ikke at de bryr seg stort.
Nei-siden har himmelhøy støtte i spørsmålet om EU-medlemskap, men samtidig ser folk åpenbart avslappet på tilpasningen til EU gjennom EØS-avtalen. De to EØS-kritiske partiene på Stortinget har om lag ti prosents oppslutning til sammen, litt mer hvis vi tar med Rødt, og det selv om det altså synes å være stor motstand også mot EØS på målinger.
Valgforskerne kjenner selvsagt godt til denne mekanismen, eller mangelen på mekanisme, og de prøver så godt de kan å lage modeller. Følgelig måler de ikke bare hva folk mener om saker, men også hvor mye de vektlegger dem.
Slik er det logisk at Sp, som det mest konsekvente nei-partiet, fikk uttelling i 1993, da den siste folkeavstemningen om EU-medlemskap lå bare et drøyt år frem i tid. Sp skjøt opp til 16,7 prosents oppslutning i stortingsvalget da, men falt som en stein etter at folkeavstemningen var passert.
Men selv ikke disse «doble målingene» strekker alltid til. I analysen av stortingsvalget 2009, fant Bernt Aardal at hele 20 prosent av velgerne anså miljø og klima for å være valgets viktigste sak. Flesteparten av disse velgerne mente også at SV, og i noe mindre grad Venstre, hadde best politikk på feltet.
De to partiene hadde altså det valgforskerne kaller sakseierskap til valgets nest viktigste sak. Men akk, det hjalp ingenting. Både SV og Venstre gjorde svake valg, og gikk tilbake sammenlignet med 2005.
Velgerne kan være så mystiske at verken politikere eller valgforskere finner ut av dem. Når vi står i avlukket, stemmer vi ut fra de forskjelligste motiver og innfall. Personer vi liker eller misliker, en eller annen perifer sak vi har hang-up på, eller noe annet. Selv har jeg de siste valgene trukket lodd mellom partiene jeg misliker minst – uten å se hva det endte med.
I en befolkning som domineres av en avideologisert, stadig større og stadig mer velstående middelklasse, blir det trolig bare vanskeligere å forutsi og forklare valgatferd. For de fleste av oss spiller utfallet jo egentlig liten rolle.
Det betyr ikke at alt er tilfeldig. Noen sakseierskap er profitable: De fleste som mener at distriktspolitikk er valgets viktigste sak, stemmer på Sp. I 2009 tok Sp 62 prosent av denne gruppen. Fremskrittspartiet har nesten like godt grep om innvandringspolitikken. Partiet tok i 2009 52 prosent av velgerne som rangerte den saken øverst.
Der Frp forbindes klart med streng innvandringspolitikk, forbindes SV med liberal innvandringspolitikk. Forskjellen er at SV ikke tjener på det. Selv om folk sier de støtter asylbarna uten lovlig opphold i Norge, er engasjementet tydeligvis ikke sterkt nok til at SV får flere stemmer. Heller ikke Venstre og KrF, de to andre «snille» partiene, får det.
SV og Venstre er de to stortingspartiene som ligger vanskeligst til i nedrykkssjiktet. Ingen av dem har noe grunnfjell, slik Sp har i bygdefolket og KrF i kristenfolket. SV og Venstre har visse grupper av sympatisører, men de er lite lojale.
Miljøsaker har aldri mobilisert store velgermasser i Norge. Valget i 1989, da SV føk opp fra fem til ti prosent på tre uker, pekes gjerne på som eksempelet på at det kan skje. Miljø ble målt som viktig for velgerne i 1989, men SVs opptur da ble utløst av sympati for daværende partileder Erik Solheim etter en barsk TV-utspørring.
Nå kan SV håpe at Aps ja til å åpne for oljeleting ved Lofoten og Vesterålen, løfter partiet trygt over sperregrensen i høst. Saken passer SV godt – den går inn i en av de få gjenværende klare konfliktlinjene mot Arbeiderpartiet – men det er altså uvisst hvor stor effekt saken kan få.
De store partiene er store fordi de har sakseierskap til flere av politikkområdene som er viktige for folk: Samferdsel, helse, eldreomsorg, skole/utdanning, i noen valg også sysselsetting og skatter og avgifter. Dette summeres i generell tillit, og forsterkes av troverdige toppledere.
SV hadde et visst eierskap til skole i noen år, og tjente på det, men grepet synes å ha glippet. SV-leder Audun Lysbakken vet – og det er derfor han har prøvd å utvide partiets profil til å omfatte helse og eldreomsorg. Ingenting tyder på at han og partiet har styrke nok til å vinne frem her – i konkurranse med de store.
Når Frp klarer seg mye bedre, er grunnen jo at de ikke bare har et eierskap til innvandringssaken som lar seg omsette i stemmer, men at de også har troverdighet på andre saksfelt: Eldreomsorg, samferdsel og skatte- og avgiftspolitikk.
Neste gang du ser et oppslag om at «Ap er i utakt med egne velgere»: Se nøye på hva slags sak det dreier seg om.