ASYL: Aina Heldal Bøe sine ønsker for asylpolitikken vil sette flere barn i ein vanskelig siyuasjon, skriver statssekretær Pål K. Lønseth. På biletet besøker barn fra Breistein asylmottak Akvariet i Bergen. ARKIVFOTO: Tor Høvik
Aina Heldal Bøe og jeg er enige om at Norge skal ha en streng og rettferdig asylpolitikk. Men jeg er ikke enig i at jeg har misforstått hva som er de rette virkemidlene for å realisere en slik politikk. Jeg vil heller si at det er Bøe som har misforstått.
Les også: Aina Heldal Bøe: «Lønseth har misforstått»
Bøe ønsker seg to ting: En amnestiordning for de lengeværende barna, og en endring av hvordan lovens bestemmelse om opphold på humanitært grunnlag skal forstås. I følge Bøe vil disse to virkemidlene gjøre at vi «ikke kommer opp i lignende situasjoner igjen».
Jeg mener tvert i mot at hennes første ønske vil føre til at vi vil få langt flere barn som havner i en vanskelig situasjon. Hun foreslår i praksis at ethvert barn som har vært her i tre år eller mer, skal få opphold, helt uavhengig av foreldrenes asylsak. Det er å oppfordre mennesker til å overse avslaget på asylsøknaden og sette egne og barnas liv på vent, i håp om å få bli. Det er å skape en forventing om at dersom man venter lenge nok, vil den samlede vekten av fakkeltog og støttekampanjer presse frem et amnesti fra enhver regjering. Ikke bare er det grunnleggende urettferdig overfor alle dem som tar konsekvensen av avslaget på asylsøknaden og returnerer til hjemlandet. Det vil også føre til at flere personer uten behov for beskyttelse vil legge ut på den farefulle ferden mot Norge.
Hennes ønske vil føre til at vi vil få flere barn som havner i en vanskelig situasjon
Jeg ser heller ikke behovet for å oppfylle hennes andre ønske. Det er allerede rom i loven for å gi opphold til mennesker uten behov for beskyttelse, dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det. Barns tilknytning til Norge er et slikt hensyn. Vi så at dette rommet ikke ble benyttet i stor nok grad i enkelte saker. Derfor kom regjeringen i juni 2012 med en presisering av hvordan reglene skal forstås i stortingsmeldingen «Barn på flukt». En foreløpig opptelling foretatt av Utlendingsnemnda (UNE) i november i fjor, viste at barnefamilier fikk sine endelige avslag omgjort av hensyn til barns tilknytning i 40 prosent av tilfellene. Vi har bedt UNE om en utfyllende redegjørelse til sommeren, for å være sikre på at forvaltningspraksis endres i tråd med stortingsmeldingen.
Bøe skriver som sant er at ved å vektlegge en rettssikker og rask saksbehandling med rask retur, vil vi unngå situasjoner som vi i dag ser. Men det fordrer også at vi har en kultur for at myndighetenes negative vedtak etterleves. Det betyr at alle som får avslag på sin asylsøknad – også barnefamilier – må returnere til hjemlandet sitt. I dag er det slik at mange oppholder seg i Norge ulovlig i årevis og motarbeider myndighetenes forsøk på tvangsretur. Håpet er at dersom de bare blir her lenge nok, vil de få opphold. Bøe og hennes meningsfeller er med på å nøre opp under det urealistiske håpet.