En smal markering

 

Selvsagt er Unge Venstre noen provoserende villstyringer. Men de har rett likevel.

Jeg har vel knapt nok rett til å uttale meg om det mye omtalte parolemøtet for 8.marstoget på tirsdag. Ikke var jeg til stede, og for å være ærlig ville jeg ikke vært så motivert for å delta i planleggingen av markeringen heller.

Derimot hadde jeg hatt lyst til å gå i tog, for ingenting er så provoserende som forskjellsbehandling på grunn av kjønn. 100 år etter at kvinner fikk stemmerett, er det fint å feire hvor mye som har skjedd, og enda bedre å bli minnet på hvor mye som gjenstår.

Men så føler jeg meg ekskludert fra den internasjonale kvinnedagen. Rett nok er jeg midt i 30-årene, og over 15 år har gått siden jeg betalte kontingent, men i hjertet er jeg fortsatt en Europeisk Ungdom. Og med det, ikke uten videre velkommen på 8.mars-markeringen i Bergen.

Det er for meg ganske ubegripelig at ikke arrangørene har et ønske om bred oppslutning om den store saken. Norge er et kjedsommelig konsensuspreget samfunn i de fleste politiske saker. EU-saken er som kjent annerledes. Den er en dyp, sterk, følelsesladet og opprivende skillelinje. Ved å fronte EU-saken så tydelig i 8.marstoget, stenger arrangørene i praksis svært mange ute.

Parolene gjelder ikke engang spørsmålet om EU-medlemskap, men EØS. Koblingen mellom EØS-avtalen og kvinners posisjon i det norske samfunnet, er i beste fall svak. Når avtalen likevel får så stor plass på den internasjonale kvinnedagen i Bergen, blir arrangementet bare en sær, feminin miniatyrutgave av 1.mai-toget. Det er kanskje meningen?

For å få gjennomslag for viktige saker, som kampen mot voldtekt, prostitusjon og kjønnsulikhet i arbeidslivet, kunne det være lurt å samle kreftene.

At det er nødvendig å bli enige om hvilke saker som skal frontes, er greit nok. Unge Venstre må klare å leve med at forslaget om å skrote sex-kjøpsloven ble nedstemt. Men hva med å holde seg til sakene som beviselig handler om kvinnesak, og som det er en viss tverrpolitisk enighet om? Om det virker for vanskelig, hva med å holde seg unna de direkte ekskluderende sakene?

Dagen kunne blitt noe stort, samlende og slagkraftig

Av alle viktige politiske saker, er EU det temaet jeg har minst behov for å snakke om nettopp på 8.mars. Men jeg kan ikke gå bak «Ut av EØS»-paroler i et Nei til EU-sponset tog. Det er nærmest et samvittighetsspørsmål.

Dagen kunne blitt noe stort, samlende og slagkraftig. Det er bare trist at 8.mars har blitt en så marginal greie.

Klart jeg kunne møtt opp på parolemøtet. Klart det er vår egen skyld at vi litt for lite kvinnesaksengasjerte damer har gitt fra oss dagen til en liten og lite representativ gjeng. Men vi hadde vært mer ivrige hvis arrangørene hadde ønsket å dele dagen med oss. Dessverre vil de ha den for seg selv.

Stemmerettsjubileet vil få liv i mange flere av oss som før har vært for slappe. I likhet med mange andre, trenger jeg å bevisstgjøres. Men 8.mars i Bergen er så smal at jeg faller utenfor.

Det eneste jeg kan takke arrangørene av 8.marstoget for, er at jeg i to dager har følt meg som en 17 år gammel EU-aktivist. Tenk om de i stedet hadde vekt kvinnesaksforkjemperen i meg.

Nei, jeg kommer ikke til å gå i et 8.marstog jeg ikke føler meg velkommen i. Men jeg tar gjerne en skål med andre ekskluderte. For kvinnesakens tallrike seire de siste 100 årene. Og for de mange kampene som gjenstår. Jeg blir med å kjempe.

 

Tags: , ,

Kommentarer