En «skikkelig» feminist

Debatten etter 8. mars-parolemøtet, skremmer meg. Endres fokus fra kamp om viktige saker, til kampen om å definere hva som er en «skikkelig feminist»?

PAROLENE: Det skremmer at det synes som om det kun er lov å ha en holdning til sexkjøploven for å kalle seg feminist, mener innsenderen,

Jeg har gått i tog så lenge jeg kan huske. Tipper min mor trillet meg i vogn i toget da jeg var liten. Jeg er feminist og opptatt av at er en viktig dag som setter søkelyset på kvinners rettigheter, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg pleier å gå under paroler som går på rettigheter i arbeidslivet, -lik lønn for likt arbeid, eller paroler som går på internasjonal solidaritet.
Marilyn Frenchs kjente sitat som jeg har innrammet på veggen; «En feminist er en kvinne som ser på seg selv som like verdifull som en mann», synes jeg oppsummerer feminisme godt i en setning.

For min del er dette det grunnleggende i feminisme, og en trenger ikke være kvinne for å være feminist – så lenge man er enig om dette verdigrunnlaget og perspektivet.
Mitt syn på feminisme utover at kvinner og menn er like mye verdt, er målsettingen – som burde vært en selvfølgelighet, at kvinner og menn skal ha samme rettigheter og muligheter i samfunnet. Det at jeg anser meg selv som feminist og at jeg står for disse verdiene, betyr ikke at jeg er enig med alle feminister.
Feminisme er en ideologi som spenner vidt, både kvinner og menn med ulik sosial og politisk bakgrunn står for feministiske verdier. Det er derfor opplagt at feminister ikke er en homogen gruppe, som er enig om alt. Det vil til enhver tid eksistere mange holdninger og ulike perspektiver innenfor feminismen. Det er naturlig at det blir debatt og uenigheter om vedtak eller avgjørelser.

Må en være konform og innrette seg dette synet for å kunne være feminist?

Det har de siste dagene pågått en debatt i media og på sosiale medier etter parolemøtet som var i Bergen i forbindelse med planleggingen av markeringen av årets. Det kan virke som de ulike partene har svært ulik oppfatning av hva som skjedde på det møtet, og hvorfor. Jeg var ikke til stede på møtet, og er ikke medlem av en organisasjon eller et politisk parti. Men jeg reagerer som enkeltperson og feminist.
I debatten har det blitt dratt paraleller mellom det å foreslå å fjerne sexkjøploven som parole, med det å foreslå at arbeidsmiljøloven skal fjernes som parole til. Dette er en sammenligning som fremstår totalt useriøs. Det skremmer meg, for betyr det at det kun er lov å ha en holdning til sexkjøploven? Må en være konform og innrette seg dette synet for å kunne være feminist?
Jeg har vært kritisk til at vi skulle innføre loven i Norge. Bakgrunnen for min skepsis, har vært samtaler med prostituerte på gaten i København, da jeg arbeidet frivillig i Gadejuristen. Jeg snakket med prostituerte som arbeidet for seg selv, som ved innføring av en slik lov ville miste sin frihet, og bli avhengig av halliker eller sexklubber. Sett i lys av den pågående diskusjonen føles det som å «banne i kirken» å sette spørsmålstegn ved sexkjøploven – kan jeg da ikke kalle meg feminist?
Jeg er redd viktige nyanser går tapt i debatten. Feminister er en heterogen gruppe, og det er viktig med en åpen og konstruktiv debatt. En vil aldri være enig om alt, og det er heller ikke målet. Målet må være at ulike stemmer blir hørt og ulike nyanser belyst. Debatten de siste dagene bekrefter stereotyper og fordommer mot feminister, og da tenker jeg på begge leirer. Det kan virke som begge partene går i skyttergraven i kampen om definisjonsmakten. Som utenforstående kan en undre seg over om kampen om definisjonsmakten blokkerer for samarbeid. Fokuset blir på uenighetene, og dessverre ikke på de viktige sakene, som kampen for likeverd og like rettigheter.

Tags: ,

Kommentarer