Dumskapens kappløp

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

Vi foreldre klager over tidsklemmen. Vi har skapt den selv.

Jeg er en av dem som brukte absolutt hele oppveksten på å spille fotball, uten en gang å havne på Brann. Det var trening flere ganger i uken, vi spilte ustanselig på fritiden, og det var kamper og turneringer i hytt og vær – omtrent som det er for barn i dag.

Men her er en viktig forskjell: Gjennom hele min karriere som barne- og ungdomsspiller husker jeg at foreldrene mine kom for å se meg spille én gang.

Årsaken til at jeg husker det er veldig enkel: De kom bare den ene gangen.

Tro meg – de var ikke dårlige foreldre, men de var nok ganske typiske for sin tid. En telefonrunde til et utvalg jevnaldrende venner viser at de husker akkurat det samme: Foreldre som kort og godt var fraværende fra fritidsaktivitetene deres gjennom hele oppveksten. De hadde vel annet fore.

Vi syklet eller gikk til treningen på egen hånd, vi kom oss til kamper med busser og ferger (lykkelig var den som fikk sitte på med treneren) og – vel – det ble en slags folk av oss også.

I dag er jeg far til tre, og jeg merker det sosiale presset hver eneste dag: Om å kjøre til fotballtrening, svømming, speider, håndball; om å se på kamper og turneringer; om å se på treninger (sic!); om å stille på foreldremøter, i skolekafeen, på barnehagens dugnad, idrettslagets dugnad, vaffelsteking, teater, loppemarked, FAU, loddsalg, skolekonsert, internasjonal dag, 17. mai-forberedelser, St. Lucia …

Vi foreldre glir som en seig stim av selvdød sild fra stevne til stevne, møte til møte, aktivitet til aktivitet: Ansvarsfulle, ordentlige, velmenende … og aldeles utslitte.

Samtidig klager vi over at livet er for travelt, at dagene ikke går opp, at tidsklemmen tar oss. Jeg begynner å tro vi må være kollektivt tilbakestående, som generasjon betraktet.

Vi skal jobbe hardt, så klart, ha to karrierer. Vi skal holde huset rent, og pusse det opp hver vinter. Vi skal hjelpe ungene med lekser. Vi skal lage mat til dem av kortreiste råvarer; man gir ikke Grandis til fremtidens nobelprisvinnere.

Vi sitter i bilkø for å komme på hytten hver fredag (hvis vi ikke skal til Barcelona), for det er så viktig å få koblet av litt. Før det bærer i bilkø hjem igjen søndag kveld, etter enda en deilig friluftshelg på Facebook. Så er det spinning og zumba og yoga og kveldsturer på Ulriken, for vi skal jo gå Skarverennet og sykle Bergen–Voss.

Og glem nå ikke den viktige kvalitetstiden foran peisen hele familien; da vi skal være avslappet og lykkelige og harmoniske og si fine ting til hverandre. Pluss kompiskveldene! Og venninneturene! Og parmiddagene! Og shoppingen! Og turene på kafé!

Vi foreldre glir som en seig stim av selvdød sild fra stevne til stevne

Dere tar tegningen, tror jeg: Det moderne middelklasselivet går ikke opp.

Til tross for at vi har fått SFO til å stappe barna inn i når skolen tar slutt. Til tross for at vi har verdens beste permisjonsordninger, full barnehagedekning og klodens minst brutale arbeidsliv. Til tross for at vi kjører bil over alt der vi strengt tatt ikke burde gjøre det (giftlokket er vi jo imot), og knapt snakker om annet enn oss selv og hvor uendelig slitsomt vi har det.

Her er faktum: De fleste barn har to bein, og de fleste kan sykle. Er det blitt så forferdelig mye farligere å sykle siden 1970-tallet? Trafikken er blitt tettere – blant annet fordi alle kjører rundt på ungene sine – men til gjengjeld har de små begynt å bruke sykkelhjelm, noe vi knapt visste hva var.

Er det blitt så mange flere pedofile voldtektsmenn der ute? Så mye dårligere vær?

Jeg vil gjerne se tallene.

Er det barna våre vi hjelper med all den hysteriske oppfølgingen og overorganiseringen, eller hjelper vi oss selv og våre egne selvbilder? Jeg heller mot det siste: Frykten for å fremstå som dårlige foreldre, når alle de andre er så gode, dreper den siste lille rest av sunn dømmekraft vi måtte ha.

Det er fint å følge de små på kamp en gang i blant, for all del. Det er fint å ta ansvar; fint å bli kjent med de andre foreldrene; fint å følge med på hva som skjer.

Men alt med måte.

Forskjellene på min generasjon og foreldregenerasjonen vår er jo ikke at vi har så mye mindre tid – sjekk urskiven – men at vi har så uendelig mye mer vi skal fylle den med, i den pussige tro at vi lever bedre jo fortere vi løper.

Det hender, ut i de riktig små timer, over de halvtomme glass, at vi stikker de plagede hodene våre sammen og snakker lavmælt og resignert om musehjulets forbannelse. Det er i slike øyeblikk vi innser at ingen tidligere generasjon har hatt så mye frihet som oss; at vi bare er så oppsiktsvekkende dårlige til å forvalte den.

I korte glimt forstår vi leksen fra det deilig ukompliserte syttitallet, om at barn trenger frihet og tillit, og at både voksne og barn ville fått det bedre hvis vi sluttet å vokte dem som Ming-vaser. Kort sagt: Hvis vi behandler de små som myndige mennesker, øker sjansene for at de en dag kanskje blir det.

Men hverdagen vender alltid tilbake, full av snusfornuft og positivitet og samlemailer fra vara-koordinatoren for blokkfløytekurset.

Da kaster vi oss rundt igjen, griper etter loddblokken og gymposene, og presser oss inn bak rattet, uten et halvt minutt å miste.

Tenke får vi gjøre senere.

Tags: , ,

Kommentarer

165 Svar til “Dumskapens kappløp”

  1. Nalle_76 17. februar 2013 på 13:17 #

    Endelig en som kan sette ord på denne galskapen vi er blitt en del av.

  2. Eli Furnes 17. februar 2013 på 13:32 #

    Barn trenger foreldre de vet er der for dem, som kan plastre, blåse og lytte, men de trenger egentid hvor de kan få finne ut av seg selv, ett barn har ingenting i en barnehage å gjøre de første tre årne, og har man ikke mulighet til å senke litt på kravene, slik at man har tid til å bli kjent med barnet og barnet bli kjent med seg selv, før det blir sendt alene ut i verden, burde man heller la være.. men gjett om man blir uglesett av en slik holdning i denne verden.. men ingen barn burde bli servert papp til middag..

    • Lektor Chris Lund 17. februar 2013 på 15:11 #

      Hva mener du med at et barn ikke har noe å gjøre i en barnehage de tre første årene? Hvor tar du dette fra?

      • Mr_Ask 19. februar 2013 på 19:28 #

        Tja, hva med sunn fornuft? Barn trenger overhodet ikke å settes bort i barnehage så tidlig.

    • Frantzenlinda 17. februar 2013 på 16:02 #

      Barn har det fantastisk i barnehage…skulle gjerne vært lenger hjemme jeg, men hun har blitt tatt godt være på hver eneste dag, fått masse omsorg og oppmerksomhet, og hverdagen hennes ville overhodet ikke vært bedre om hun var hjemme istedet

    • Eirik 17. februar 2013 på 16:44 #

      Pøh! Å si at barn ikke har noe å gjøre i barnehage de tre førtse årene er bare tull. Jeg har jobba i barnehage i 10 år og er det noe de har godt av så er det det. De få barna som kommer som treåringer og har vært hjemme med mor/far sliter som sosialt den første tida. Fra vi bodde i huler har barn levd i mindre og større flokker fra fødsel av. Det der å være hjemme med Mor er en uting fra husmorstida

      • Kjerringa 17. februar 2013 på 22:16 #

        Ja, og mange lever i den tro at mamma lekte med ungene dagen lang da hun var hjemme. Sånn var det ikke. Ungene var til og med med og jobbet hjemme. Jobbet! Mor hadde jo masse å gjøre hjemme og hadde ikke tid til å leke med ungene hele dagen. Jeg gikk ikke i barnehage da jeg var liten, som de fleste andre da, men vi sprang heller ikke rundt beina på mamma hele dagen, vi var ute og lekte med alle de andre barna i nabolaget, som heller ikke var i barnehage. Så det blir omtrent samme greia i dag, med unger i barnehage, bare at det er organisert og med voksne som ser etter en.

        Og man kjenner vel uttrykket «it takes a village to raise a child». Vi har ikke noe village til å hjelpe oss med oppdragelse og greier, vi har ikke besteforeldre til ungene som kan trå til en gang, det blir mye på to personer som aldri får tatt seg en tur på kino sammen en gang. Husker selv hvor mye vi var hos våre respektive bestemødre da vi var små (bestefedrene våre var dessverre begge døde) og vi var litt hos tanter og onkler og. Mine unger har besteforeldre, men det ene paret er for gamle og skrale til å ha dem på besøk, og den andre bestemora bor på andre siden av landet. Ellers har de en onkel som og bor en dags kjøring unna. Så det blir ikke mye hjelp fra andre. Er evig takknemlig for at det finnes barnehage for ungene, ellers er jeg redd de hadde blitt lettere avstumpet av å nesten bare omgås oss foreldre, så lenge det ikke er andre unger hjemme på dagtid.

        Jeg har altså selv to unger i barnehagen, en som begynte rett før han fylte to, og en som begynte dagen før han ble 1 år. Eldste burde helt klart fått startet tidligere, men har man ikke rett på plass, så har man ikke rett på plass. Minste glei rett inn i barnehagen da han begynte og stortrivdes med en gang, samme med storebror da han begynte, men han sleit veldig med de sosiale reglene i lang tid. Minsten er blitt utrolig flink og mens storebroren hans knapt sa et ord da han var 2,5 år, snakker lillebror lange setninger. Han er omsorgsfull, blid og full av energi og får bare godord fra barnehagen. Skal ærlig innrømme at det hadde ikke vært spesielt givende for ham å være hjemme med meg hele dagen, han hadde neppe vært der han er nå om det var tilfelle, for jeg klarer rett og slett ikke å fylle dagene med aktiviteter for ham. Jeg har ting å gjøre samtidig som jeg ikke er særlig flink å finne på ting med småunger, dessverre.

        Minste er nå altså 2,5 år, og når vi er hjemme så spør han ofte hvor «Ola» er, eller hvor «Per» er, de leker så fint i lag i barnehagen. Og når de ser hverandre i barnehagen ved levering så lyser de opp og kaster seg rundt halsen på hverandre. Er en av dem borte så spør de alltid etter ham. Jeg finnes ikke bekymret for det at han startet i barnehagen da han knapt var fylt 1 år. Vi var så dumme å tenke at ungene hadde det best hjemme med mor og far de første årene, så eldste hadde bare halv plass og da han startet, noe som førte til at han ikke kom skikkelig inn i gjengen og vi ble anbefalt å søke full plass til ham. Han trivdes godt i barnehagen altså, men havnet litt utenfor siden han bare var der annenhver dag.

        Som liten hadde jeg en pappa som var utrolig opptatt av å følge meg på fotballtrening og -kamper, han elsket det. Han kjørte meg til trening, var tross alt litt for langt å sykle litt over 2 mil hver vei, og han var med på stort sett alle kamper. Og det var noen andre foreldre og som alltid var tilstede på kampene våre. Det var bare gøy med ivrige foreldre på sidelinjen som heiet oss fram. Mamma derimot, hun så vel 2 kamper jeg spilte, og den ene var fordi hun måtte kjøre.

        Men nei, man trenger ikke våke over ungene hele døgnet, vi var for det meste uten voksne over oss da jeg var liten, vi var ute i skogen og lekte cowboy og indianer (eller bare utforsket), ute og spilte fotball, ute og gikk på ski og akte når det var snø. Ja vi var ute mesteparten av fritiden, uten voksne som hang over oss.

        • Lis 19. februar 2013 på 20:20 #

          Ja du snakker om noe vesentlig. I dag kan ikke barna finne på noe selv. Vi aktiviserer dem i hel og priser oss lykkelig for at barnehage og SFO avlaster oss. Dagens barn vet ikke hva det vil si å kjede seg og er ikke eller lite oppfinsom og kreativ.
          «it takes a village to raise a child», det er helt sant, men village`n er i barnehagen og i SFO, for ingen er hjemme lenger.
          Og dersom man ikke følger stømmen blir man uthengt og sett på som en dårlig forelder………..

      • Fromreide 18. februar 2013 på 17:05 #

        Hvor mange barn har du ?

        • Lis 19. februar 2013 på 20:22 #

          Tørr vedde på at han ikke har barn!!!

      • tytaren 19. februar 2013 på 02:02 #

        Hvorfor har vi fått et samfunn der barn blir oppfattet som et logistikk-problem ? Der vi forbruker så mye at vi er avhengig av 2 inntekter i familien ? Der vi dømmer de som velger å selv passe og oppdra egne barn i eget nærmiljø til mindre kjøpekraft, lav pensjon og til å bli en sosial lavkaste ? (Og det i likestillingens navn for alle utgår at det da er mor som da er hjemme. Så lang er likestillingen kommet i 2013.) Hvorfor kan vi bare tilbringe max 3-4 timer i daglig kontakt med barna i våken tilstand ? Hvorfor er den oppvoksende foreldregenerasjon overbevist om at barnehageplass er en menneskerett på lik linje med rent vann og frisk luft ? Hvorfor har barn som har gått lenge i barnehage en større oppmerksomhetstrang enn de som ikke har det ? Fordi de tidlig må kjempe om oppmerksomhet og anerkjennelse fra mennesker som de ser mer enn sin egen slekt ? Er ikke blod tykkere enn vann hos dem ?

        Hvorfor ikke levere inn barna straks de er født, og så hente dem igjen når de er 18. Da slipper de å være i veien for mor og far sin selvrealisering og produktivitet i samfunnet, og vi slipper denne barrikade-argumentasjonen.

        • taitort 24. februar 2013 på 23:22 #

          Du spør en del hvorfor. Svaret er at dersom noen gjør de valg som du ønsker så vil barna deres bli einstøinger. Det var noe annet i gamle dager. Da var det alltid mange barn ute og lekte mens i dag så ser knappt noen. Derfor vil de som av «godhet» for barna sine velger å være hjemme så barna «slipper» å gå i barnehagen tvert om ødelegge for barna og forhindre deres sosiale utvikling! Et samfunn er i stadig utvikling og det som passet i går er ikke hensiktsmessig i dag og vil helt sikkert ha uheldige konsekvenser i morgen! Det gjelder å følge med!
          God Bedring!

      • Mr_Ask 19. februar 2013 på 19:26 #

        Jada, barn er jo så lite tilpasningsdyktige! Stakkars barn som blir holdt hjemme de første tre årene..Nei her skal de rett ut fra fødestuen og ut i SFO.

      • Lis 19. februar 2013 på 20:04 #

        Et lite tips: Les litt nyere forskning.
        Vi er desverre på villspor………

      • Rex Owen 21. februar 2013 på 07:42 #

        Hun skriver at ingen burde være i barnehage de første tre årene. Ikke at noen få ikke skal. Om man hevder at dagens barn har det bedre enn tidligere generasjoner fordi de er i barnehage vitner om at man ikke har helt tenkt seg om. (eller er meget ung) Det er selvsagt en liten gruppe som kan ha det bedre nå, de få som allerede i barneårene faller utenfor.

      • Guest 21. november 2014 på 18:09 #

        Dette varierer jo ekstremt mye fra barn til barn, hjemmesituasjon til hjemmesituasjon, barnehage til barnehage… Når det er sagt, så har jeg to fagarbeidere i familien, og de mener begge det samme etter mange år i barnehage: Ettåringer er absolutt for små for barnehage. Ellers så er de lange åtte-ni-timersdagene for lange for barn generelt – det er faktisk et problem for veldig mange barn at de ikke får se foreldrene sine mer enn en time eller to i løpet av dagen, og det er dessuten veldig stressende for små barn å være sosiale hele dagen, uten anledning til å leke/være i fred i blant (langt fra alle har anledning til å gi barna time-out i barnehagene). Som mamma til to og et observant og oppegående medmenneske generelt, så ser og hører jeg om mange situajsoner mtp barnehagehverdagen som ikke er særlig bra for barna det gjelder. Av og til er det barnehagene som ikke strekker til. Ofte er det foreldre som er altfor stressa til å se sine egne barn. Holdninger som «alle andre har barna i barnehagen, så da må vel vi det også» gjør ikke ting bedre. Og hva skjedde med å være ærlig? Har hørt om MANGE tilfeller hvor barnehagepersonalet ikke tør å si at et barn mistrives, fordi foreldrene er jo tross alt kunder – man skal liksom ikke forstyrre deres llille hverdags-jag-boble for mye, for da får man bare klager. Barnet MÅ jo være i barnehagen uansett, så hvorfor si noe liksom… Nei, takke meg til å være en dårlig forbruker med ikke så god råd akkurat nå når barna er små, enn å være en utslitt, stressa, dårlig forelder :p

    • Ugla 17. februar 2013 på 18:23 #

      Foreldre som har barna i barnehage tidlig blir like my uglesett av foreldre med din holdning. Så d er same shit spør du meg.

    • Psykologen 18. februar 2013 på 23:56 #

      Du har helt rett Eli! Men din kommentar er provoserende i et barnehageland som Norge.

    • Lis 19. februar 2013 på 20:03 #

      Jeg er så hjertens enig med deg.

      Barn har det best hjemme hos mor/far de første 3 årene. All forskning viser at grunnstenen blir lagt i denne perioden, så om man ønsker å ha inflytelse på barns oppdragelse bør man etterstrebe å få mest mulig tid med barna de første 3 årene. I dag har desverre barnehage og skole altfor stort ansvar i forhold til oppdragesle.

      Ellers viser også nyere forskning at barn blir stresset når de begynner for tidlig i barnehage. De rolige barna blir mest utsatt for stress, mens de utagerende barna, klarer seg best. Forskning på barn i alderen ett år
      Ro og harmoni er ord vi knapt kjenner vet betydningen av i disse gale tider :)

      Jeg var selv heldig som kunne være hjemme sammen med barna de første 3 årene. Det har de på ingen måte tatt skade av og de er begge svært sosilat «flinke». De synes det var storveis å begynne i barnehage og tilpasset seg, som barn gjør, svært fort.

      • Tone 19. februar 2013 på 20:52 #

        Gud, så selvgod du er. Det er ikke sikkert at dine barn er mer harmoniske eller lykkelige enn mine, selv om mine gått i barnehage siden de var ett år. Jeg tror de fleste av oss har mer enn nok med å være gode foreldre for egne barn. Å ha så veldig sterke meninger om andres barneoppdragelse (med mindre det er omsorgssvikt) er ganske kvalmende, spør du meg!

  3. Mamsalot 17. februar 2013 på 13:33 #

    Og så lurer noen på hvorfor kvinner jobber frivillig deltid. Godt skrevet.

    • hm86 12. april 2013 på 15:05 #

      Jeg lurer nå fremdeles på det, jeg. Jeg kan skjlnne behoved for at NOEN jobber redusert. Men at det nødvendigvis skal være kvinner går jeg ikke med på.

  4. Kari-64 17. februar 2013 på 13:33 #

    Trafikkbildet og verden forøvrig er svært annerledes enn 70-tallet. Men dersom unger må kjøres til aktiviteter er samkjøring supert og frigjør mye tid. Ser du lister opp, sikkert noe ironisk, alle voksenselvrealiserende aktiviteter vi skal ha plass til i hverdagen. Alt til sin tid, tenker jeg. Har du valgt å sett barn til verden bør de også prioriteres. Skal ungene være med på aktiviteter som koster innsats og penger må vi faktisk bidra med begge deler. Vi kan ikke forvente at andre skal sørge for at ungene våre har et fritidstilbud.

    • Chelda 17. februar 2013 på 14:08 #

      Skal voksenrealiseringen vente til barna er 18? Gjennomsnittet får 2.5 barn, dvs (ca 18 + 2 + 1 = 21) cirka 21 år for foreldrene uten å få realisert seg selv, er det prisen for å få barn ifølge deg? Bare for å få kjørt de nok på ulike aktiviteter? Tull.. Det gir ulykkelige foreldre som våkner opp 21 år senere og skiller seg fordi de vil finne tilbake til den de engang var for 21 år siden..Alle trenger tid til å gjøre ting som gjør de lykkelig og det inkluderer foreldre.

      • Anne-Lise Wie 17. februar 2013 på 15:13 #

        Hvem er disse fantastiske trenerne og aktivitetslederne som tart ansvar for ungene våre? Hva er det som driver dem? Gjør de det for at det er deres selvrealisering eller for å sikre seg at deres egne barn får et tilbud? Det siste er nok drivkraften for mange.

        • Benloe 18. februar 2013 på 10:14 #

          De trenerene som driver her på stedet har godt betalt fra laget, hvilket gjør at det må ennå mer penger i kassa.

          • Anne-Lise Wie 18. februar 2013 på 23:39 #

            Vi har nok dårligere råd her ute i «periferien», men skal ungene våre ha fritidsaktiviteter må vi kanskje betale trenerne? Den dagen minstemann er ikke lenger gidder å holde på, da er garantert jeg ute som leder – det kan være dumt for neste generasjon unger …

        • Camilla Jensen 18. februar 2013 på 20:09 #

          Status. Status. Status.

        • Dtanaia 19. februar 2013 på 09:53 #

          Jeg har spillt aktivt fotball hele livet og min sønn begynte i 1.klasse var det nok et press fra andre foreldre om at jeg måtte bli trener, fordi jeg var kanskje en av de få som hadde lang erfaring med fotball, men også fordi jeg har en sønn som også spiller. Etter 4 år som trener ser jeg tilbake på en fantastisk tid som trener, følelsen av å ha bidratt positivt i 20 gutter sin oppvekst gir en god følelse når du feks møter dem i ferien og de strekker frem hånden og sier «lenge siden jeg har sett deg» eller når de dukker opp i bryllupet på kirketrappen med Champis og blomster! Ja, i begynnelsen var det KUN fordi min egen sønn spillte på laget, men etter disse årene har jeg ikke hjerte til å gi meg, ikke om min sønn hadde gitt seg heller. :)

        • Barbar Ella 19. februar 2013 på 15:51 #

          Faren min startet jentefotballl for oss og trente laget fra småjenter til eliteserien. Når vi var voksne og flyttet holdt han på i mange år til. Så for ham var det begge deler. Folk som ikke synes det er moro bør ikke ta slike oppgaver, de får holde seg til kakelotteriet og kjøring.

      • Torunnschei 17. februar 2013 på 18:06 #

        enig med mye du skriver her :)

      • randi 17. februar 2013 på 19:38 #

        veldig enig du! har selv bevart nettopp ekteskapet mitt og et bra familieliv ved nettopp å ha et avslappet forhold til andres foreldres akktivitet jag for sine barn. Der er mesteparten skilt og har funnet seg selv etter 10 år med kjempestresset.

      • Kari-64 18. februar 2013 på 17:08 #

        Nei, du skal ikke vente i 21 år. Men får du barn må du bare innse at du ikke lenger har bare deg selv og ditt å tenke på. Du må prioritere og finne tid til både deg og barna på et nivå som opprettholder trivselen.

    • Mr_Ask 19. februar 2013 på 19:32 #

      Har man valgt å sette barn til verden må de og lære å klare seg selv. Det gjør de ikke om man skysser dem frem og tilbake, holder dem i handen til enhver tid.

  5. Lasse K 17. februar 2013 på 13:35 #

    Veldig bra skrevet. Mye sant, men de fleste foreldrene kan ikke se det. Som du sier » Tenke får vi gjøre senere».

  6. Snilleturid 17. februar 2013 på 13:36 #

    Før trodde menneskene på Gud, nå tror de på dette kappløpet. Veldig bra innspill. Takk

    • Eirik 17. februar 2013 på 16:47 #

      Vær så snill og hold gud utafor denne diskusjonen ‘a!

  7. Anne-Lise Wie 17. februar 2013 på 13:58 #

    Tja, mine foreldre kjørte oss alltid på idrettsarrangementer, da tok de med naboenes unger også. De solgte lodd, bakte og snekret og hjalp til for å tjene penger. Naboungenes foreldre var aldri tilstede på noe. Jeg hørte aldri mamma eller pappa klage. Naboungene likte foreldrene mine, jeg var slevsagt irritert på dem som alltid var der, i dag kjenner jeg hvor heldig jeg var.

    I dag er jeg voksen med egne barn. Jeg er trener og og aktivitetsleder, for mine egne og naboenes unger. Helt ærlig, jeg er ikke så snill som mine foreldre at jeg tar på meg dette ansvaret uten at naboene stiller opp.

  8. Adeleid 17. februar 2013 på 14:01 #

    Skriver denne kommentaren anonymt fordi jeg ikke gidder å bli gjenkjent av kollega.
    Jeg prioriterer 3 ting i livet, i denne rekkefølgen.
    1) Meg selv og min fritid.
    2) Min families ve og vel.
    3) Min karriere.

    Og disse skal balanseres. Dette viker jeg aldri fra. Hvis jeg må velge mellom å stå å se på guttungen spille fotball eller å gjøre noe jeg selv vil. Så velger jeg det jeg selv vil. F.eks gå en tur eller lese en bok.

    Grunnen til disse prioriteringene er enkel. Så lenge jeg har det bra så har min familie det bra og jeg kan dermed skape en karriere jeg trives med.

    Jeg hadde blitt sprø om jeg stått intetsigende på en sidelinje som en slags omgivelsenes tjener!

  9. F-myksvo 17. februar 2013 på 14:17 #

    Gode observasjoner!!
    Jeg tar dagene som de kommer! Jeg er jo sykepleier i valgfri 75% stilling.
    Skal forresten være med min datter på håndballkamp i dag.
    Har jo vært trener lagleder for laget hennes i mange år.
    Hun skal øvelseskjøre.
    Ellers er Norge kjent for dugnad, og det virker ganske greit.
    Men det er alltid noen som ikke at tid….
    Tenk nå!

  10. Mary Eriksen 17. februar 2013 på 14:20 #

    godt skrevetn ja

  11. Solveig Lohne Ørum 17. februar 2013 på 14:24 #

    Endelig en som klarer å se det, sette ord på det. Så får tiden vise hvor mange som klarer å handle/gjøre noe med det.
    Ingen av mine foreldre var med på fritidsaktiviteter. Som foreldre la vi ned kjøreforbud når våre barn var i den aktive alderen. De måtte kunne komme seg til aktiviteten selv, de måtte fullføre det de haddde begynt på og de måtte vite at vi støttet dem.
    Det er viktig å sette tingene i det perspektiv at foreldre jobben er å få barna våre til å bli selvstendige og gode forvaltere av tid og økonomi. God søndag og nyt livet NÅ

  12. Hjelptilhjelp 17. februar 2013 på 14:25 #

    Fantastisk beskrivelse som det er vanskelig å ikkje kjenne seg igjen i…! Eit øyeblikk av erkjenning over at dette ER galskap, før galskapen innhentar oss og me gløymer den på nytt!

  13. Brita 17. februar 2013 på 14:47 #

    Ja,ja. Det er vel frivillig å få barn og det som følger med. Vi har 3 barn og jammen ble de prioritert Var så ‘heldig’ at vi ikke måtte ha frikvelder og gutte/jente kvelder. Gå ut på restaurant, det var det ikke penger til. Alt er jo frivillig. Har hytte på Geilo, reiste opp der hver helg som var mulig med hund og barn, stress, nei tenkte ikke tanken en gang. Her tror jeg tiden, Facebook, Instragam og annet media er med å gjøre alle ‘vellykket’. Far var formann, leder og oppmann i. Fotball, håndball og alpint. Jeg solgte vafler og kaffe. Vi fikk mange gode venner og en hel masse fine turer med voksne og barn. Herlig tid. Da barna ble store nok til at vi kunne reise har vi gjort det til gang. Vi har reist og kost oss, tatt vare på hverandre og kjærligheten. Barneårene går så fort. Så er det masse tid etter det til å pleie kjærligheten. Hvis dere da ikke er utslitt av å være vellykket og at ikke karrieren har tatt knekken på kjærligheten. Vi er i dag lykkelige besteforeldre til 8.

    • Marihelene90 6. mars 2013 på 16:04 #

      Leste dennen artikelen og en hel haug med rare komentarer. Har akkurat rukket aa bli 22 og maa bare si at jeg synes artikkelen er sutrete og det samme gjelder dagens foreldregenerasjon. Og ja det er helt frivillig aa faa barn i verdens rikeste land. Forstaar ikke hvorfor alt er saa faalt. Hvis jeg noen gang blir mamma saa vil jeg ta litt inspirasjon fra min farmor og farfar.Det er klart barna skal tas vare paa, men det er det ikke noe fasitsvar paa. Barn er tilpasser seg de utroligste situasjoner og er kloke, kreative og oppfinnsomme.

  14. Fanafjord 17. februar 2013 på 15:20 #

    Utrolig bra skrevet! Tror også at våre familier hadde det bedre når foreldrene prioriterte kvalitetstid med seg selv og kvalitetstid med barna enn kaste tiden bort med loddsalg og kjøring og mas og fjas.

  15. Henrietteriksen 17. februar 2013 på 15:30 #

    Fantastisk!!!!!! Det er nettopp sånn det er!

  16. Vivian 17. februar 2013 på 15:30 #

    Veldig riktig det du skriver. Men et lite annet poeng; er du 7 år, kan du ikke sykle til koret alene.

  17. Gunfur 17. februar 2013 på 15:37 #

    Jepp! Spikeren på hodet igjen fra Sjur Holsen. Samfunnsendringer har forårsaket pensumifisering av familielivet og vi nå forventes å være med på både skolens og fritidsaktivtetenes krav om tilstedeværelse og deltagelse. Det er ikke lenger nok å ligge i sofakroken og lese for barnet, man skal være med i et uendelig kjør av «fritidsaktiviteter» som synes aldeles ikke frie.

    Vi råder ikke lenger over egen fritid, da vi stadig sammenlignes og måles mot den «flinkeste» naboen som stiller sin fritid villig til andres disposisjon.

    Vi bør kanskje tenke på at vi selv skal være egne målestokker på hva vi synes er godt nok, og hvordan vi ønsker å tilbringe tiden med barna våre.

    • Torunnschei 17. februar 2013 på 18:11 #

      så enig :)

  18. Torill Gullseth 17. februar 2013 på 15:48 #

    Puh……. Der fekk du virkeleg sagt det (!) Fekk lyst å sitere et Visdomsord av ein Bruheim :
    » Så jaga ho gjennom livet,
    utan å ta det fatt.
    Ei glede sprang etter
    på vegen,
    men nådde ho aldri att » ……
    Lykke te vidare :) Helsing ei på 64 som syns «synd» på alle barn og unge som har det så travelt (!)

    • Mr_Ask 19. februar 2013 på 19:30 #

      Visdomsord! Ufattelig at voksne folk i dag ikke kan ta det litt med ro.

  19. ashcom 17. februar 2013 på 16:23 #

    I disse dager snakker alle om Tora, Tora, Tora (Berger) men jeg skulle gjerne ha lyst til å få vite litt mer om mamma og pappa Berger og gjerne litt om deres mamma og pappa også. Kanskje et lynkurs i barneoppdragelse :-))

    • meg 18. februar 2013 på 15:35 #

      Gjennom media, i nabolaget og på skolen snakkes det stadig om idrettsHELTER og barna som skal BLI til noe stor den dagen blir stor. I nabolaget der jeg bor ser jeg naboungene springe rundt i drakter som får de til å ligne på Petter Northug og Tora Berger. Jeg er ikke så helt sikker på om dette er helt bra. De voksne snakker mye om: «ja han… eller hun.. ja de vil de virkelig bli noe av den dagen de blir stor. Jeg lurer på om vi (på en indirekte måte, å uten å nødvendigvis mene noe vondt med det) muligens lærer barna våre at verdien av dem selv øker i takt med de resultater de oppnår i livet?? Jeg tror vi må tenke gjennom dette, ikke alle barn skal vokse opp å bli leger, idretts»helter» eller astronauter. Mange er også fornøyde med livet dersom de jobber i kassa på Rema fra 8 til 16 også… Målet må bli å skape barn som blir lykkelige, som bidrar på sin måte til fellesskapet, som har evnen til å glede seg over de små ting. Alt for mange tror at de må grave i matrialismen etter lykken, men det er rart at det fremdeles graves etter den der.. millioner av mennesker har gravd der før oss.. hva får oss til å tro at nettopp vi skal finne noe der. All forskning viser til at lykken ligger i mellommenneskelige relasjoner. Men slik som det er i dag er det alt for stor avstand mellom oss.

  20. Toril Kalsås 17. februar 2013 på 16:23 #

    Mange gode poenger her, i forhold til alt vi tror barna våre ikke klarer- i tillegg til at tiden ikke kan rekke til ALT, man må faktisk prioritere.
    Men oppi det hele er det viktig å huske at det ALLTID har vært noen som har engasjert seg, som har stilt opp for ungene og gjort det mulig for både egne og andres barn å ha noe tilbud i det hele tatt, og når noen stiller opp uke etter uke som trenere, lagledere, dommere, dirigenter, instruktører etc, skulle det bare mangle at ikke de andre foreldrene gjør en innsats med vaffelsteking, kjøring og dugnad! Og det å se at foreldrene bidrar til fellesskapet er den beste opplæring i demokrati og solidaritet!

  21. nisse42 17. februar 2013 på 16:28 #

    Sjur, jeg er så hjertens enig. Men så kommer en men. sitat: «Frykten for å fremstå som dårlige foreldre.» jo, akkurat det. Jeg fikk frykten min innbrent av norsk barnevern. Siden følger jeg saueflokken på punkt å prikke. Fint for deg om du kan drite i hva andre mener om deg. Jeg kan ikke det. At vi som familie nettopp ikke er så annerledes, ihvert fall på en minst mulig synlig måte, er blitt eksistensielt. Vettu, tidligere har jeg prøvd å forklare mine synspunkter. I rapporten stod det at jeg «mangler innsikt».
    Fremstå som dårlig eller annerledes forelder – nei takk.

  22. Kjell Sture Jensen 17. februar 2013 på 16:41 #

    Da du og jeg vokste opp Sjur var det unger i gatene vi kunne leke med. Det var enkelt å organisere en kjapp liten fotballkamp, en sistenlek, «nikkis» eller sykkeltikken for den slags skyld. Selv startet jeg organisert i Årstad håndball som niåring og i fotballavdelingen da jeg var 10. Min mor og far var ikke involvert. Dette fikset vi opp i selv. Nå starter ungene karrieren i 5 årsalderen…Altså de må følges tettere for å oppleve tryggheten i starten. Jeg minnes vår flotte oppvekst rundt Brann stadion og Fridalen skole Sjur og drømmer om slike oppvekst forhold. Jeg har heller ikke «tid» til å tenke Sjur… og ungene er nå 13 og 16. Jeg mener selv at de nok burde vært flinkere til å organisere seg selv og den frie leken i gaten/strøket, men da bør det være noen der ute som er i samme situasjon. Problemet er at de ikke kommer ut for å leke. Dermed er idrettslagene raske til å tilrettelegge og behovet for barnepasset er stort. Vi tar med oss barna og deltar på det vi må, for i finansiere tilbudet. Dårlig samvittighet medfører stor delaktighet på fellesaktivitetene og kanskje burde vi kjøpe oss fri fra dette for å la ungene selv få kontrollere sin fritid. Må foreldre være der hele tiden? Med tanke på forfallet i idretten viser faktisk statistikken at det er viktig med deltagelse og oppfølging fra foreldrene. Det at foreldrene følger med og bryr seg er avgjørende for at de ikke dropper ut og blir «gatebarn»! Jeg ville gi tilbake det jeg selv fikk oppleve til mine barn. Har derfor trent de siden de var 5 og frem til nå. Jeg takker Årstad IL og de ansvarlige der for at de ga meg tilbudet sitt, og jeg reagerer med vantro det jeg ser med samme fotballkubb idag. I et så tettbebygd strøk har fotballklubben på det nærmeste dødd ut! Våkn opp folkens i Wergelandområdet, her har dere masse dugnadsjobb å gjøre. Drit i å dra på hytten hver helg, peiskosen, pc’en, tv’en og oppussingen. Ingenting er gøyere en å oppleve ting sammen. Heia Brann og Årstad IL!

    • Sjur Holsen 17. februar 2013 på 21:27 #

      Kjell Sture, gamle venn og langspiller! Stort å treffe deg her, det var altså en tekst med utspring i Årstad IL som skulle til, etter alle disse årene …!
      Du har helt rett i mye av det du skriver: Fridalen på syttitallet var et paradis, den tiden kommer aldri igjen. Og ja, ungene begynner tidligere enn vi gjorde, og det er svært viktig at foreldrene engasjerer seg – enig. Dertil kommer jo det faktum at jeg er polemisk og setter ting på spissen her; det var ikke meningen å være veldig nyansert! Men jeg står like fullt fast på at mye av den oppfølgingen vi gjør er overflødig, og at både barn og voksne ville fått det bedre dersom sistnevnte senket skuldrene noe. Det er et valg vi kan ta!

      Men alt i alt har jeg bare en innvending mot det du skriver: Det heter ikke «sisten» i Bergen; du har bodd for lenge i eksil – kom hem!

      • Sjur Holsen 17. februar 2013 på 22:24 #

        Og det skulle stå lagspiller …

    • Likevel optimist 18. februar 2013 på 16:49 #

      Først; veldig bra skrevet av Sjur Holsten!! Ja – vi er slitne – for vi skal rekke alt – både i arbeidsliv og som forelder. Når det gjelder å ha aktive barn; vokste selv opp med foreldre som aldri var til stede på idretten som en drev, men det var rett og slett fordi de ikke hadde den interessen i det hele tatt. De vill euansett ha vært helt malplassert. Vi kunne uansett sykle til fotballtreninger ute og ta buss til innendørsaktiviteter med håndball, og det gikk stort sett veldig bra. Da var en med i en nærmiljøklubb og bodde et sted som gjorde det mulgi å klare seg selv.

      Seinere flyttet en på seg og fikk barn, og ble aktiv med på å organisere deres idrett.

      Ja, det er forferdelig synd at det er lite aktivitet i Årstad IL sin fotballgruppe nå, og HÅPER at flere vil komme til å få ting i gang igjen. Det har vært endel jentefotballag fram til nå, flere faktisk, deriblant et par som startet for en 10 år siden. Opprinnelig for å gi et aktivitetstilbud som skulle forbedre et skolemiljø, men i tillegg ble og jentene skikkelig flink å spille fotball. Det ble mye på den / de som organiserte dette, her gjorde en det meste. Foreldrene gjorde det de skulle, selv om de kanskje ikke var like interessert i idrett. Derfor ble det og ofte litt tynt i publikumsrekkene når jentene spilte.

      I fjor ble det tatt en veldig vanskelig avgjøring, når det gjaldt å holde et jentelag ved like. Det ble på tide å slippe de som hadde litt mer ambisjoner litt videre, for å prøve seg i større klubber, de som alltid hadde dradd lasset ellers for å holde lagånden igang. Vi som organiserte, tenkte og at det kanskje og ville bli litt roligere og mindre å gjøre. Men – det motsatte skjedde; spillerne kom til en klubb der det ble forventet at hver spiller kom seg på plass selv hver gang, på uttallige treninger og ulike kamper. Kjøreliste ekstisterte ikke. Men nå kom jo og endel spillere fra ulike steder. Som foreldre kjørte vi fram og tilbake nærmest på skift. Og mye tid gikk med i å vente. Å komme seg til trening og kamper var nå vanskelig uten at en ble kjørt – pga avstand. Med klubbytte ble det og store endringer. Alt ble og så mye mer alvorlig, humoren og leken som hadde gitt spillerne gleden ved å drive med idrett og selvtillit til å bli gode spillere ble nærmest helt borte. Treningene var ikke hardere enn en hadde vært vant til – snarere tvert imot, men det var flere av de, og de inneholdt en alvorstone som gjorde at det mer framsto som om spillerne var på jobb. Mer enn å drive med en fritidsaktivitet som de var blitt god i fordi de likte å holde på med det. Nå var og fokuset mest på å ikke gjøre feil, mer enn å gjøre ting riktig. Angst og usikkerhet gled inn som integrert del.
      Selvfølgelig er det og mye som er bra (!!) i den enkelte klubb, ingenting er svart/hvitt! Og en lærer alltid av andre – alltid noe som en kan ta med seg videre, og noe som en da selvfølgelig er totalt uenig i.

      Men at vi er blitt slaver av ens egne barns aktiviteter, ja absolutt. Likevel, en gjør jo dette frivillig, en vil jo det beste til sine barn, selv om det ikke alltid er like lett å vite hva som virkelig er det.

      Ellers, å reise og å komme seg ut på tur, og være med på ulike ting er bra! Men skjønner likevel ikke hvordan en kan ha tid til men og ikke minst ork til å reise til stadighet på x antall turer og være med på et x antall ulike aktiviteter. Ser det nærmest mer som en sykdom og en flukt. Er en egentlig redd for å ‘bare’ være hjemme iblant..??

      • likevel optimist 18. februar 2013 på 16:52 #

        se ellers her : http://issuu.com/aarstadfotball2013/docs/rautjern
        og her …: http://issuu.com/aarstadfotball2013/docs/oppgradering-rautjern

      • Camilla Jensen 18. februar 2013 på 20:21 #

        Tror vi er omtrent de eneste som heller tar livet med ro og dropper alle aktiviteter inntil videre. Mine er snart 6 og 7. Veldig sosiale, trenger ikke idrett for den sakens skyld. Spreke og aktive. Vi kommer hjem ca 1630, da er det middag og lekser og så velger vi kvalitetstime sammen før natta kommer.
        Er det så galt egentlig?
        Muuulig vi hadde startet med et par aktiviteter totalt om vi hadde vært to om det. Men jeg er alene med de og er ikke interessert i at andre skal kjøre rundt med barna mine (ansvar og sikkerhet) og ikke at andres foreldre skal være tilstede om jeg ikke selv er det. Det er vel ikke noe bedre vel?

        Jeg får stadig mas om at barna må bli med på ting og «vil du ikke ha sosiale barn?» Og mange spm som er fornærmende. Alt jeg hører er jo klaginen på at folk ikke har tid, stresser og bruker penger og har slitne barn.

        La meg være i fred og nyte litt kvalitetstid med barna mens de bor hjemme da? De forsvinner da fort nok ut av husrt likevel! Og vi har ikke ørti unger som ringer på og omvendt, har ikke tid til sånt midt i uka. De leker mer enn nok med andre på skole og SFO og aot har vi heller besøk av vennefamilier så får både barna leke og de voksne snakke. Er ikke det perfekt da?

        Ingen hos oss lider og vi er stor sett avslappet :) Vi prøvde å starte med en aktivitet men etter et par uker syns jeg det bare ble stress. Hjem og spise rask mat og bli stappmett og vondt i magen på vei for å rekke treningen og lange ventetider for barn to og sene kvelder.
        Vi hoppet av. Det kan vente.

        Tror veldig mange foreldre er involvert kun av status. Og at mange barn er med fordi de føler press fra de andre barna og sine egne foreldre. Har også skjønt at mange foreldre hiver barna på mange aktiviteter så de selv skal få jobbe overtid eller bruke tid på egenpleie….
        Igjen.,. Det KAN vente.

  23. Miztery_epost 17. februar 2013 på 17:17 #

    Jeg lurer på om dette med at man kjører til og fra trening, korpsøvelse, ballett, kor osv, er at man er stadig tidligere ute med å introdusere barna til fritidsaktiviteter? Jeg meldte selv datteren min på ballett da hun var fire og et halvt år! Da må man jo kjøre, vente/hente, og selvfølgelig møte opp på opptredener. Dermed er 12 åringen nå opplært til at mamma og/eller pappa ser på når hun har en kamp, oppvisning, konsert med musikkskolen (neida, ungen min er ikke med på noe av dette lengre, det var kun eksempler).
    Selv var jeg 10 år og eldre da jeg begynte i korps, fotball, håndball og 4H. Bodde noe avsides til, så vi ble kjørt endel, men jeg husker også bare at mamma så en fotballkamp, pappa så kanskje to, men det var mest fordi han kjørte til et par bortekamper. Håndball var visst mer likt, fordi man da kunne sitte innendørs, derfor var de oftere på de kampene :)

    • Anne-Lise Wie 18. februar 2013 på 23:34 #

      Tror du er inne på noe der, ingen av mine barn begynte med fritidsaktiviteter før de var begynt på skolen, da oppdaget de aktivitetene selv. For at aktivitetene skal opprettholdes, stiller jeg opp som trener eller aktivitetsleder. Det er jo utrolig morsomt!

  24. Lise_lorentine 17. februar 2013 på 17:35 #

    Takk :)

  25. Torunnschei 17. februar 2013 på 17:53 #

    Gikk selv aldri i barnehagen, oppvokst på en øy med andre barn som heller aldri gikk i barnehage, og vi hadde alle voksne trygge som var hjemme :) Men de måtte altid vite hvor vi var til enhver tid.

  26. Robertobergen 17. februar 2013 på 19:07 #

    La barna klare seg mer på egenhånd.

  27. Charlotte 17. februar 2013 på 20:16 #

    Godt skrevet, men ser det ikke på samme som deg. Vi er gift og har to barn- en på snart 9 og en på 3 1/2. Jenta går på teaterskole og karate, gutten på turn. Jeg selv går på kor med øving 1 gang i uken, et par øvingshelger i semesteret, konserter etc.

    Vi har som kjærester 1-2 storbyferier i året, 3 ukers sommerferie med ungene- hvorav minimum 2 i utlandet, og ellers hytteturer, jentekvelder, guttekvelder, parkvelder ol. som det passer seg.

    Vi er begge i full jobb- 8-16, min mann reiser endel og jenta går selvsagt på skolen og gutten i bhg.

    Den tidsklemmen alle snakker om- den ser vi ingenting til. Travel hverdag? Ingen tvil! Stressende hverdag? ALDRI! Hverdagsmagi? SÅ til de grader! Vi NYTER hverdagen vi- føler ikke at det er stress å la barna få prøve ut forskjellige fritidsaktiviteter og synes ihvertfall ikke det er stress å følge de opp og vise at vi er engasjerte og støttende.

    Synes det er så latterlig når folk tar opp at «da vi var unge lekte vi sisten, syklet, klatret i trær etc.» Det gjør da dagens barn også??????? Mine gjør ihvertfall det- men de er også KLØPPERE på data og finmotoriske aktiviteter som perling, tegning etc.

    Ser virkelig ikke problemet og BEGRIPER ikke hvorfor folk er så utslitt hele tiden! Var for øvrig en aktiv danser i barndommen og ungdomstiden og mine foreldre stilte opp med kjøring til trening og stilte selvsagt på hver eneste konkurranse og treningsleir. Det er jeg veldig takknemlig for- de var min største støtte i den tiden.

    • Helene 17. februar 2013 på 20:31 #

      Håper det perfekte livet ditt er like perfekt om 10 år 😉

      • Charlotte 17. februar 2013 på 21:16 #

        Det regner jeg med! :)
        Har aldri sagt jeg har et perfekt liv, men vi evner å ta dagene som de kommer, slappe av når vi har mulighet til det. Stresser ikke unødig.
        Kommentaren din hørtes litt bitter ut, Helene?
        Kanskje jeg bare er dødsflink til å prioritere? 😉 Slik vi lever livet nå føles ganske perfekt ja- er nok bare veldig heldig, siden alle andre med barn og aktiviteter tydeligvis går gjennom et helvete fordi det skjer noe utover skole og jobb…..

    • Kari 17. februar 2013 på 22:10 #

      Enig med deg, Charlotte. Jeg liker å være sammen med ungene mine! Men har hverken kapasitet eller lyst til å ha full kontroll på ungenes liv. Følger opp så godt jeg kan på de områdene de trenger hjelp og som også interesserer meg selv, men ellers må de finne ut av en del på egenhånd.

      • Charlotte 17. februar 2013 på 22:17 #

        Misforstå meg rett- jeg er 100% enig i at ungene må lære seg å bli selvstendige og at de må klare ting på egenhånd. Handler ikke om det. Tror også at de som føler seg fanget i tidsklemma liker å være sammen med barna sine, men ikke er så flinke til å prioritere seg selv når de har behov for det.
        Jeg mener der må være rom for en balanse der! :)

        • Charlotte 17. februar 2013 på 22:20 #

          Jeg er forresten også helt enig i at tidsklemma er selvlagd- så det er kanskje derfor jeg ikke lar den «fange» meg….
          Synes det er en uting- velger å ta livet med ro- stress er noe dritt!

    • Kjerringa 17. februar 2013 på 22:22 #

      Det er vel ingen som sier at ungene ikke er ute og leker i hele tatt, men unger sitter mer stille og er mindre ute i fri utfoldelse i dag enn for 20+ år siden. Det er ikke til å stikke under en stol. Andelen overvektige unger øker stadig, dessverre. Det er vel en del av «tidsklemma» for folk det og, det blir mer ferdig og usunn mat på mange…

      • Charlotte 17. februar 2013 på 22:30 #

        Da er det fint med fritidsaktiviteter! 😉

    • Barbar Ella 19. februar 2013 på 15:54 #

      Hvor gammel er du? -noe av problemet kan være at vi får barn sent og dermed har mindre energi.
      8-16! -Det er ikke mange unt!

  28. Gunnar 17. februar 2013 på 20:42 #

    Takk.

  29. Hege Ann Nilsen 17. februar 2013 på 22:01 #

    ..

  30. Hege Ann Nilsen 17. februar 2013 på 22:03 #

    Har jobbet i barnehage i mange år og mener helt klart at vi foreldre må sette grensene! Styret rundt fritidsaktiviteter starter jo alt for tidlig! Barna har et høyt tempo og er i full aktivitet i barnehagen hele dagen. Likevel kommer foreldrene heseblesende inn i barnehagen for å hente poden, stresser og maser på at han må skynde seg slik at de rekker ei brødskive i handa før de skal på turning…! poden har jo turna hele dagen!! Det virker som om foreldre måler sin vellykkethet som foreldre i antall fritidsaktiviteter barna er med på – for å bøte på egen dårlig samvittighet??

    • Camilla Jensen 18. februar 2013 på 20:24 #

      Enig!!! Syns det er altfor mye mas og kjas de førSte åra på barneskolen også jeg…. Veldig mye foreldre ja…

  31. Hilde 17. februar 2013 på 23:07 #

    Endelig var det noen som turte å si det som det er … O’lettelse!

  32. Brita26 17. februar 2013 på 23:31 #

    Kjempe bra skrevet!! Så sant, så sant!! Så flott at noen skriver om nettopp dette!! Tro det er mange foreldre som er helt utslitt og hva er meningen med det?! Og hva er meningen for barna at det skal være full uke hele uken uten tid til å sitte seg ned å tenke sin egen tanke eller å bevege seg fra a til å på egenhånd og kjenne seg selv!

  33. Hehell 17. februar 2013 på 23:45 #

    Fantasisk godt skrevet :-))) innertier

  34. Solsol82 17. februar 2013 på 23:55 #

    Enig i at vi ikke skal være taxi sjåfører eller sy puter under armene på ungene. Men synlige foreldre som ser barnet og gjør ting SAMMEN med dem, er etter min mening noe av det viktigste man kan gi et barn/ungdommen, og det kan være en god investering forebyggingsmessig. Så ville heller byttet ut to fritidsaktiviteter i uken med en hyttetur sammen i måneden. Man legger jo opp til samme presset for ungene om de skal være med på «alt» i tillegg til venner, lekser, skole.. Og etterhvert deltidsjobb..

    • Camilla Jensen 18. februar 2013 på 20:30 #

      Jepp. Dessuten… Med barna i forskjellige/flere aktiviteter i uka er ingen tid igjen til søsken og foreldre… Er ikke det også viktig? Beholde et nært forholdm familie? Så barna tør åpne seg opp når de lurer på noe, er redde for noe, har problemer osv….

    • ManiskMegge 19. februar 2013 på 11:43 #

      Her synes eg du er inne på noko veldig viktig. Det er begrensa kor mykje kontakt ein har med poden på desse aktivitetane. Ta dei med ein tur i skogen, eller hyttetur, utan alle desse duppedingsane med epler på. Bli kjend med ungane dine, la dei bli kjente med deg, og du gjer dei noko av verkeleg verdi

  35. Hilde 18. februar 2013 på 00:07 #

    Fint Sjur,gode ord på hverdagen, tidsklemma meg midt i r…:-)

  36. tompetty75 18. februar 2013 på 00:23 #

    Dette har jeg visst om i alle år. Heldigvis gidder jeg ikke å følge saueflokken, men har verdens beste opptradde barn fordi jeg er der for dem og kaster ikke bort tiden min på treningssentere f.eks, når jeg får bedre trening og ikke minst gratis i hagen min, som barna mine kan hjelpe til, så koser vi oss. Vinn vinn situasjon. Det er bare snakk om å være oppegående og gi blaffen i andre mennesker, som skal være med på alt for å virke perfekt. Ingen bryr seg :) Falskt og latterligt. Det er dem som tar livet med ro, som er ryddig og har orden på ting som lever lengst og får barn med herlig personliget :)

  37. Erik Wilhelmsen 18. februar 2013 på 01:24 #

    Helt enig i det du skriver. Samfunnets hysteri for å prøve å være de perfekte foreldre.

  38. Mortuus Victus 18. februar 2013 på 03:50 #

    Jeg tror at å sette poden inn i diverse etablerte «regimer» hvor alle metoder og regler allerede er etablert, og blir håndhevet av voksne, lærer selvsagt barnet å «gjøre som de skal», men frarøver barnet noe av evnen til å sammen med jevnaldrende utvikle og utfordre spill/systemer/regler, og selverklærte autoritetspersoner.

    Jeg tror mye hender i den mentale utviklingen av et barn om det klarer oppgaven med å organisere f.eks. et lagspill med venner uten alltid å få ordre fra voksne om alt som skal gjøres.

    Flere enn meg har sikkert kjent igjen Tommy & Tigerens absurd kompliserte regler som gjelder i endel leker beskrevet der. At han er forretningsmann på fortauet. Eller at han utfolder seg kunstnerisk med snøskulpturer når han blir kledd på og kastet ut for ikke å sitte inne og «kjede seg» hele dagen. (Slik jeg har inntrykk av at mange barn som ikke «pushes» fra den ene aktiviteten til den andre fordriver tiden.)

    Utenfor organiserte aktiviteter får man lov til å prøve og feile, finne feilen, prøve noe annet, til man oppnår et resultat som er tilfredsstillende. Man trenger selvsagt ikke å finne opp hjulet hver gang, men det er mye kunnskap som er nyttig å lære seg fra grunnen av med en slik metode.

    Jeg har endel nevøer og nieser som jeg har observert nøye ut fra mine egne erfaringer under oppvekst i de siste 20 årene, og merker spesielt at ordet «S K J E D L I G» dukker hyppig opp når ikke det er organiserte aktiviteter, og en 3 timers diskusjon på Facebook, om Barcelona eller Real Madrid er best, er utdebattert. Det kan virke som om egne kreative og stimulerende initiativer er nesten ikke-eksisterende.

    For å si det litt billedlig, når skinnegangen allerede er lagt ned, og lokomotivet er en voksen som trekker fra A til B, så er det kanskje litt for lite rom for mental utvikling ut over et meget smalt og fokusert mål, man får gjerne litt for få og litt for like opplevelser gang etter gang.

  39. Fader Fjernum 18. februar 2013 på 05:48 #

    I dag e du far til tre?

    Tjusa deg.

  40. dagsrevyen 18. februar 2013 på 08:42 #

    Takk for aktuell artikkel! Det samme har slått meg når jeg i den siste tiden til stadighet har møtte personen som har møtt «veggen». Vi har fått all verdens tekniske dubbedingser som skal gjøre oss mer effektive, men det vi opplever at at vi bare bli mer stresset når vi får SMS og e-poster til alle døgnets tider, og vi vrir oss i sengen når vi hører mobilen piper med enda en ny melding.

    Hvorfor stoppe den onde sirkel? Jeg tror at dersom vi ikke benytter det våre forfedre omtalte som grensesetting, som gjerne ikkje er så populært i dag, så setter kroppen selv grenser for vår effektivitet ved gi signal om at nok er nok. Vi må igjen ta tilbake styringen over egne liv og prioritere hva både vi selv og våre barn skal være med på elles tar vi livet av oss selv.

  41. Roald J. Larsen 18. februar 2013 på 09:16 #

    Godt skrevet!

  42. Gvr0505 18. februar 2013 på 09:21 #

    Veldig mye sant her .Og det verste er at det er mye man ikke kan si nei til, som møter og dugnader i øst og vest.

  43. Lillian4116 18. februar 2013 på 09:41 #

    Fantastisk skrevet! Jaggu godt å høre at flere tenker slik.

  44. Lars Frederik 18. februar 2013 på 09:47 #

    Mye riktig her Sjur..men det er noen forskjeller fra St.Sunnivas vei på 70 tallet.

    1. Det var mer vanlig å være ute å leke, og det var ikke så farlig å sykle uten hjelm som det er i dag.
    2. Det fantes ikke Usosiale medier. Da måtte du ut å preike.
    3. Mor, far, naboer, og til og med besteforeldre var mer hjemme, og holdt ett øge med oss.
    4. Man hadde mindre penger å rutte med, og hadde gjerne ikke 2 biler, eller kanskje ikke en.
    5. Brann var et lokalt fotballag.
    6. Vi var kanskje ikke så lykkelige, eller var vi det?

  45. Jenny 18. februar 2013 på 11:44 #

    Nydelig sagt.
    Vi voksne tar innover oss alt det samfunnet, media og samvittigheten prakker på oss…
    Mine foreldre var heller ikke ivrige tilskuere på mine aktiviteter, og det gikk supert det. Jeg hadde det gøy, jeg!

    Vi stresser så mye med å være perfekte på alle plan at det går på helsa løs!
    ( jeg er intet unntak, men jobber med saken! )

  46. Eli Anne Hole 18. februar 2013 på 11:50 #

    Jeg har det helt motsatte erfaringen med foreldrene mine. Jeg spilte håndball, sang i kor og spilte piano, og de hadde mange transportetapper og mange timer på øvelse, konserter, håndballtrening og kamper. Kakelotteri og dugnader var de også med på. Og nå er det barnebarna de følger opp, sammen med ungenes ivrige foreldre. Takker alle foreldre og besteforeldre som stiller opp for sine barn og barnebarn, og takk for at de stiller opp, slik at andre barn også kan få delta.

    • ManiskMegge 19. februar 2013 på 11:35 #

      Det vel ikkje snakk om å følgje opp eller ikkje, det treng vel ikkje vera anten eller? Poenget går vel gjerne ut på å finne ein middelveg som både auker meistringskjensla/sjølvstenda til bornet, og framleis gjer bornet trygg på at du passer på og er interessert i det?

  47. Acn 18. februar 2013 på 12:47 #

    Når det står skrevet svart på hvitt ser man galskapen enda tydeligere! Takk for et fantastisk innlegg:))

  48. Brinchern 18. februar 2013 på 14:01 #

    Da mine søte små var små, hadde jeg en regel om at alle fritidsaktiviteter de skulle delta i, måtte være inne gå-avstand, da de ble større, med kollektivtrafikk. De måtte selv komme seg fra A til B, og til A igjen. Slik slapp jeg å kjøre rundt tidlig og sent. Jeg vet jeg fikk mange skjeve blikk, men det fikk så være. Dog var jeg ikke helt firkanta, jeg var grei av og til, møtte de på halvveien! PS: Selvsagt er det lettere for oss som bor i Oslo-bygda.

  49. Anders Bayer 18. februar 2013 på 14:45 #

    God skrevet og mange meget viktige poeng. Men hvordan følger vi opp dette, da!? En folkeaksjon?

  50. Monica T 18. februar 2013 på 15:38 #

    Veldig godt skrevet, og så tatt på kornet.. Tror nesten alle foreldre av vår generasjon kjenner seg igjen her..

  51. Gamlis 18. februar 2013 på 16:00 #

    Formuleringskunst av gull !
    Hadde barndom/ungdom på 60-/ 70-tall. Vi gikk, syklet og tok buss, fra 9-årsalderen, t.o.m. langs trafikkfarlige veger, det gjorde så og si alle. Å bli kjørt på korps-øving kunne vel hende, i særlig ille vestlandsvær. Skolen min var barne- / framhalds-skole med rundt 800 elever, i mine (og mine søskens) år der, var ingen alvorlige hendelser. Som 8-9 åringer gikk vi alltid sammen med eldre barn (foreldre organiserte slikt på egenhånd). Fra 11 til 12 års-alder var vel sånn ca. grensen for å gå alene. Noen ganske få hadde følge av «mor myrsnipa» etter denne alder, resulterte så og si alltid i lett «mobbing», de kom snart uten mamma ja, de óg !

    Å mestre en selvstendighet, trygghet og frihet slik vi lærte gjennom dette, helt naturlig og med barnets lave «indre motstand», er ved siden av foreldrekjærligheten, det mest verdifulle vi fikk med oss i bagasjen fra oppveksten !

    Disse ferdigheter kan selvsagt oppøves senere i livet, men da må betydelig større innsats nedlegges fra individet, for å komme på samme nivå.

  52. Mari S.J. 18. februar 2013 på 16:53 #

    Jeg måtte selge loddene mine selv. Ved ettertanke, alt hva jeg kunne blitt utsatt for, der jeg gikk og ringte på fremmede dører…
    Hyggelige damer, sosialt samspill, pensjonister som slo av en prat, egenutvikling, være en del av et handball- og skolekorpsfellsskap. Ønsket om å være førstemann, slik at de ikke allerede hadde kjøpt et ti-kronerslodd til pizzalotteriet.

  53. Herberg Eva 18. februar 2013 på 16:56 #

    Mens du hadde dine foreldre hjemme som prioriterte seg selv, var det «mine» foreldre som stilte opp frivillig, som jobbet og stod på for oss barna. Mine foreldre hadde verv i idrettslag og speider, stilte på dugnader og på foreldremøter. På skoledisco og overnattinger i gapahuk ute i skogen. Dette har de overført til oss som barn, sånn at vi vet at vårt frivillige arbeid og vår innsats gleder våre barn, og andres barn som har foreldre som ikke gidder å stille opp. De har jo «et liv»……. Mine foreldres innsats gjorde at de kjente ALLE i vår vennekrets. Det var min pappa som fikk mine venner til å åpne seg i ungdomstiden. Han fikk vite om alle oppturer og nedturer mine venner hadde, ikke foreldrene deres som tross alt «hadde et liv» og skulle ha kvalitetstid alene… Nei, takke meg til – Har du tid til å lage barn, har du også tid til å følge de opp!!! Jeg er evig takknemlig for min barndom, og jeg tror mine barn også setter pris på at jeg jobber FRIVILLIG dugnad og har verv i idrettslaget som gjør at de(og barna til de som ikke gidder å stille opp) har et tilbud.

  54. Jon Haarberg 18. februar 2013 på 17:01 #

    1) En tysk kvinne var sjokker over hvor gjennomorganisert norske barn var. Hennes erfaring var knyttet til Stavanger. 2) Nordisk mester i roing mente: Idretten skal være et fristed for barn**

    • nisse42 20. februar 2013 på 00:20 #

      til 1) det var rart. tyske barn er ofte like gjennomorganisert.

  55. well well 18. februar 2013 på 17:44 #

    AAAAAMEEEEEEEEN :)

  56. Jo 18. februar 2013 på 18:00 #

    Hvis vi ikke gjorde alt dette, hvordan kunne vi ellers få oppdatert facebookprofilen i all vår vellykkethet…

  57. Frkklukk 18. februar 2013 på 18:07 #

    Jøss! Jeg blir plutselig oppmerksom på at jeg har hoppet av flere av disse musehjulene. DET var en helt ok erkjennelse, merker jeg. :)

    Innsatsen for sønnen min ift fotballaget utfører jeg riktignok med største glede, men det er fordi jeg både liker det godt og jeg vet noe om Oslo og Akershus` store idrettsundersøkelse fra høsten 2012, som forteller at foreldres engasjement er én av de to viktigste faktorene for at ungdom fortsetter med idretten sin.
    Det er mange grunner til at jeg mener dette er viktig for min sønn,- alt fra fysisk fostring, lagspill, samhandling, fellesskap og lokal tilhørighet til fornuftig bruk av fritiden, som igjen gjør det vanskeligere å få tid til mindre sunne ting.
    Min innsats begrenser seg til vask av klubbhus, litt dugnadsarbeid, baking av en kake eller to i året, organisering av fest for gutta og for foreldrene (da er det kun foreldrene assa)…. OG jeg HEDRER de foreldrene og andre voksne som bruker mye tid til å trene laget/organisere laget!

    Det skal nevnes at jeg har ett barn og er singel, dermed blir det mye tid igjen til andre ting også. Jeg ser jo at bildet hadde sett annerledes ut med flere barn og/eller mann/samboer/kjæreste.

    Summa summarum:
    Digger å bruke tid på fotballaget, og aller mest på sidelinja OG jeg har hoppet ut av endel andre musehjulsparametre for «vellykket Osloborger».

  58. Othommessen 18. februar 2013 på 18:37 #

    Skrev denne i aftenposten for noen år siden – om hamstergenerasjonen – oss selv…
    http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hamstergenerasjonen-6412221.html

  59. Foralt 18. februar 2013 på 18:58 #

    Veldig bra skrevet. Men en ting jeg tenker på, det var loddsalg, 17 mai, dugnad, loppemarked etc på 70 tallet også. Det skjedde nok ikke av seg selv, så jeg tenker at det var nok noen utvalgte slitne foreldre som gjorde i stand alt dette. Jeg tror selve ånden av å hjelpe til har endret seg, jeg tror flere og flere foreldre ønsker å stille opp for laget, korpset osv og hjelpe til. Dette er av erfaring, har tre barn bare så det er sagt.

  60. Fie 18. februar 2013 på 19:59 #

    Bli heller hjemme og skriv blogg….

  61. Camilla 18. februar 2013 på 20:15 #

    Alt til sin tid vettu!

    Har man barn bør disse prioriteres fremfor alt de 10 + årene de trenger deg!

    Resten av livet kan brukes til reiser, party , venninne og gutte kvelder, spa, kjærstetid, egen hobby og liknende …

    Hadde løst de fleste tidsklemmer om du spør meg…. 😉

    • Solfrid 19. februar 2013 på 15:08 #

      Spørs jo om barna faktisk har godt av at man «kun prioriterer de», de første 10+ åra. Jeg tror ikke det. Barn har godt av å lære at foreldre også trenger egentid, og at de ikke er tjenerne deres fram til de bli 12 år. For da er det kanskje for sent å avlære de?

  62. Tor-Arne 18. februar 2013 på 22:32 #

    KONGE!

  63. Per Asbjørn Risnes 18. februar 2013 på 22:44 #

    Vel talt, Sjur. VI trenger flere slappa-pappaer. Har allerede sett flere håndballkamper på fire måneder enn foreldrene mine gjorde på ti år. Usikker på om jeg noengang klaget på det den gangen. Vi er nok en generasjon perfeksjonister på våre barns vegne. Vi er så redde for ikke å gjøre nok, redde for at barna får i seg for mange sukkerenheter, får for lite stimulans eller kommer for seint i gang med sjakkundervisningen. Men samtidig finner vi jo også mer glede, selvrealisering og tilfredsstillelse i hva ungene driver med enn før, tror jeg. Lenker til tilstøtende sak i Aftenposten for litt siden. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Vil-ha-flere-slapp-av-foreldre-7115769.html

  64. Aksel-pe 18. februar 2013 på 23:19 #

    Noe av det dummeste jeg har lest! Hvorfor har du barn hvis det er et ork og en belastning å følge dem opp?

  65. Ketil Iki 19. februar 2013 på 00:23 #

    Jeg liker ord, og mennesker som kan lage mening med de.. 😉 Takk!

  66. Sesch 19. februar 2013 på 01:03 #

    Jeg har ikke barn, men jeg har et spørsmål til dere som har det. Hvorfor må barn kjøres over alt? Til skole. Til fritidsaktiviteter. Når ble det så skummelt å gå eller sykle, og samtidig få litt mosjon?

  67. Kverulanten1 19. februar 2013 på 01:35 #

    Veldig godt skrevet. Kjenner meg igjen i mye av det. men samtidigt så er eg kansje litt 70 talls. Eg kan fint slippe mine barn ut uten at eg må ugle se de. for å sjekke at dei ikkje får seg eit skrubbsår. Lever heller med det at en skade er normalt sett ikkje noko langvarig og at ein heller får ta lærdom av det. Eg kan ikkje huska at mine foreldre stod å drog meg i foten der eg var høyest oppe i nøttetreet med greiner på tykkelse med gitarstrenger. Nei, friheten til å leke uten tilsyn eller med moderat tilsyn er noe alle barn har godt av.

  68. detog 19. februar 2013 på 03:08 #

    Vi skal ikke se bort fra den situasjonen barna er i. De har det mye tøffere i dag med forventninger og krav enn vi noen gang hadde. Vi kan ikke bare si at alt var bedre før og så tro at vi kan skru en del av tiden tilbake. Det er mye som er endret. Kanskje vi skulle la Birken ligge når vi nå engang har fått barn?

  69. Brittg 19. februar 2013 på 09:04 #

    Hva med å bruke besteforeldrene ? Det står i avisen i dag at norske besteforeldre er de som oftest passer barnebarn i hele Europa.

  70. 1kar 19. februar 2013 på 09:29 #

    tidsklemma merker jeg selv. Er student 130%… og jobber 20 % Leser hver eneste kveld og de timene jeg har fri på dagen når sønnen er i barnehagen. Det går så vidt, men jeg gjør dette for sønnen min da jeg ønsker en bedre jobb og en karriere fremtid. Har heldigvis bare 6 måneder igjen med dette kjøret så er det normale studier og deltids jobb. Dette er egen skapt selvsagt, men noen ganger så trengs det.

  71. KaffeGlad 19. februar 2013 på 09:30 #

    Godt skrevet. Setter fokus på endel av galskapen i den tidsklemma vi skaper selv. Vi er med på å bygge opp forventningene til hva som MÅ til for å være «vellykket». Som det påpekes, vi presser oss selv til å være med på alt.

    Hva kan man så ta med seg av dette? For min egen del vil jeg tenke mer bevisst rundt det å prioritere tidsbruken – hva skal jeg stille opp på og ikke minst hva prioriterer jeg VEKK.

  72. Poteten 19. februar 2013 på 09:39 #

    Noen foreldre var der på 80-tallet, og noen var der ikke. Mine foreldre var der.

  73. Dtanaia 19. februar 2013 på 09:39 #

    Tusen takk for dette innlegget, du har beskrevet med ord alt jeg har tenkt helt siden jeg ble pappa for første gang:)

  74. Belinda Haugetun 19. februar 2013 på 09:43 #

    Ah..Så deilig å ikke ha barn! Sove hele natten, færre bekymringer, færre alt egentlig :) Katt holder i massevis.

  75. Hans Bårdsgård 19. februar 2013 på 09:59 #

    Takk!

  76. Merete 19. februar 2013 på 10:11 #

    Jeg synes det er viktig med slike tankevekkere som dette, men det er ikke alle som klager på tidsklemmen og mange som har stor glede av å engasjere seg.
    Men alle er forskjellige og godt er det. Bra skrevet!!

  77. Gretso 19. februar 2013 på 10:15 #

    En fantastisk godt beskrevet virkelighet !! Takk til forfatter’n..

  78. Huldra08 19. februar 2013 på 10:49 #

    jeg ser på klonens treninger fordi jeg liker det…
    jeg venter i det lengste med å outsourse omsorgen til det offentlige. ..
    for meg er klonen det viktigste, så får karriere, ryddig hjem og annet fjas komme i andre rekke…

    mamma, når du ser på meg når jeg spiller så blir jeg bedre. .

  79. Jan Vindenes 19. februar 2013 på 11:14 #

    Min datter sov i telt alene da hun var 5 år gammel. Hun tok bussen hver dag alene fra hun vr 6 år gammel. Hun har til og med tatt feil buss til skolen, men hun klarte å bytte og komme til skolen likevel, da var hun 7 år gammel. Hun er nå 8 år og kan gå på butikken selv (bare 2 km). Foreldre må slutte å sy puter under armene på barna. Når barna er 1 år kan de spise selv. De kan kle seg helt selv fra 4 år, og trenger ingen hjelp til dette fra 5 år. Hos meg kler barna seg selv, pusser tennene selv, skifter til natttøy alene. Jeg husker at min fetter var flink i båt, og fisket alene fra han var 7 år gammel i plastbåt på sjøen.. sløyde fisken selv. Derfor gav jeg tollekniv og verktøy sett til min datter da hun ble 5 år gammel. Hun vil nå starte på fotballtrening. Jeg har ikke tenkt å kjøre henne. Skal hun gå, får hun komme seg frem og tilbake på egen maskin. Det er vel beste treningen hun kan få…….

  80. GretheThomassen 19. februar 2013 på 11:27 #

    En god artikkel og tatt på «kornet»
    Her er det like mange meninger som mennesker. Noe er kanskje glemt, og et er at livet blir til mens du går, og enhver har anledning til å leve sitt liv som de vil, men skal vi ikke nå også se til den side at mye vil ha mer og fa… vil ha fler?
    Sukk…… den materielle verden er det som har overtatt, dessverre.

  81. grandtante 19. februar 2013 på 11:56 #

    Interessant. Når tidsklemmen klemmer – så er det altså samværet med barna som skal kuttes ned. Kanskje man heller kunne kutte ned på barnas organiserte aktiviteter, og la barna leke i hage/nærmiljø med andre barn? Hos oss var barna i liten grad med på organiserte aktiviteter. Men hadde mye moro med barna i nærmiljøet. Det ble bra folk av dem også!

  82. mortil3 19. februar 2013 på 12:40 #

    Hvis det er så slitsomt for deg, burde du kanskje ikke fått tre barn!! Å få barn er et stort ansvar og det forplikter, men det er også den største glede i livet! Å se poden spille fotballkamp skal være til glede både for foreldre og barn, ikke noe du gjør for å vise deg fram utad!! Dessuten må jo du som far ha såpass bein i nesen at du begrenser fritidsaktivitene så det ikke tar knekken på både foreldre og barn!

  83. Renate Olsen 19. februar 2013 på 12:47 #

    Fantastisk bra skrevet artikkel! :) Spot on!

  84. Pjolterbeistet 19. februar 2013 på 13:20 #

    Bra skrevet og er så enig så enig. Unger i dag trenger mer frihet til å greie ting på egenhånd og til å finne på egne aktiviteter.

  85. Arild 19. februar 2013 på 13:26 #

    Vel talt! Få unga over på egen kjøl så tidlig som mulig. Det vokser de på

  86. Lillian Stuvik 19. februar 2013 på 13:27 #

    Inspirert av dette blogginnlegget, måtte jeg bare skrive litt om dette selv:
    http://stuvik.no/wp/tidsklemme-eller/

  87. JayEmpie 19. februar 2013 på 14:18 #

    Det der hoppet vi av etter et par år. Oppdaget at håndballen som ungene gikk på egentlig var en snedig pyramide der det kanaliseres frivillig innsats, dugnadsånd, pengeinnsamling (loddsalg og annet) og noen få talenter OPPOVER i systemet, til toppnivået som nesten ingen når. Der oppe sitter elitespillerene, og de som lever av andres idrett og i noen grad av grunnivåets uegenyttige innsats. Ha det! Gå konkurs for all I care.

  88. ADAV 19. februar 2013 på 17:40 #

    Ja. Godt beskrevet, Sjur. Men så har jeg også stått på barnekamper og hørt utsagn som at den og den kommer jo aaaldri og ser på sine poder. Og lignende. Det ligger kanskje et behov for selvopphøyelse i noe slikt, men det kan fort stigmatisere også. En del av «selvpresset» som holder muse-hjulet i gang?

    Ikke alle er sterk nok til å se forbi slikt, ha egne meninger, vurderinger og står for disse. Og samtidig klarer å overføre det samme til sine barn. Ingen enkelhet, og mange ender kanskje opp med å praktisere det «alle» andre gjør. Følger flokken. Gjør det det rett, som du spør om?

    For meg blir det litt rart når noen står frem og jubler over det du skriver. Jeg prøver ikke å fremstå som overlegen eller belærende, men det er gammel kjent kunnskap og lærdom at barn må læres ansvarlighet, selvstendighet og frihet. Selvsagt gradvis. Frihet under ansvar sa min far til meg under oppveksten. Det kom gradvis. Forståelsen av hva det betydde. Hva jeg hadde frihet til om jeg var ansvarlig. Hva jeg hadde ansvar for i min frihet. Og selvstendigheten kom av det. Han var los for oss i Bergen sentrum. Viste meg og min bror rundt. Så fikk vi prøve selv. Med buss fra Bergen Vest. På kino. Til venner. På speider. I teater. I Nordnes Sjøbad. Osv. Gradvis fra rundt 9-10 år. Jeg kan med hånden på hjertet si at det har fungert. Jeg lærte ansvar for min bror. Jeg fikk gradvis en frihet «ut i verden». Jeg mestret. Og fikk ros for det. Men riset bak speilet var alltid en konsekvens om jeg ikke»holdt min del», ikke holdt avtaler eller ikke oppførte meg. Enkelt. Trygt. Forutsigbart. Og så fikk mor og far litt tid…

    Jeg har selv fire barn. Og lærer dem mye av det samme. Det er lett å tenke at «dette kan jeg ta senere» når en har små barn. Men det er en kontinuerlig oppgave som forelder. Eldstemann av mine skal snart flytte ut, og da er det dette han har bruk for videre. Jeg trenger ikke lære de noe særlig om den digitale verden. De kan mer enn meg, og lærer underveis. Det jeg kan bidra med, er hvordan de oppfører seg der. Og på andre arenaer. Det er viktig. Det er ikke viktig om jeg kjører dem på enhver trening, øving, sosial arena eller annet. Vår viktigste oppgave er å lære dem grunnprinsippene for å være medmenneske, venn, respekterende, interessert, nysgjerrig og positiv. Så skal vi selvsagt være med dem på veien. Men det vi gjør på hjemmefronten, som foreldre, er svært viktig. Og til slutt; ikke overvurder hva barnehagen, skolen, idrettslaget eller andre aktører tilfører av dette grunnleggende. Har dine barn egentlig lært noen plass noe så banalt som at de skal rekke opp hånden og vente på tur? Og igjen…. Skader det å lære enkle ting hjemme?

    Jeg tenker som så; har mine barn godt av at jeg «fotfølger» dem gjennom oppveksten? Det lar seg vanskelig gjøre for foreldre å fortsette med slikt den dagen de skal prøve seg selv i samfunnet. Vil det kunne bygge et savn? Usikkerhet? Jeg vet ikke, og det er selvsagt individuelt. Det jeg trygt kan si er at de har bruk for den lærdom jeg prøver å gi dem. Gjennom hele livet.

    Har mange glemt dette i sin iver etter å være fysisk tilstede? Jeg sier ikke at det ene utelukker det andre, men spør likevel.

  89. Rita Ripman 19. februar 2013 på 19:29 #

    Bra skrevet! Er det farlig med barna alene ute i drabantbyen, flytt på landet, gi barna natur, et stabilt naboskap og en sykkel. Så kan du puste ut…

  90. Tone 19. februar 2013 på 21:02 #

    God blogg, og mye ræl og selvgodhet i kommentarfeltet. Ser det er mange som selv mener de er perfekte foreldre; hjemme med barna til de er tre år, alltid de ivrigste på å følge opp (alle) fritidsaktivitetene, ikke en dag uten middag laget fra bånn av de beste økologiske råvårer etc. Får håpe for deres skyld at barna er enige med dem at de er så fantastiske… Er nemlig ikke sikker på at det alltid er tilfelle 😉

  91. John Gunnar Hernholm 20. februar 2013 på 00:23 #

    Det gjør sikkert underverker for selvbildet å se seg selv som en del av en stim selvdød sild. Hva med å rette ryggen, gjøre egne valg og stå for det? Maken til patetisk sutring…

  92. John Gunnar Hernholm 20. februar 2013 på 09:29 #

    Det gjør sikkert underverker å se seg selv som del av en stim hjernedød sild… Hva med å rette ryggen, gjøre egne valg og stå for det? Maken til sutring…

  93. Mammamari 20. februar 2013 på 12:15 #

    Men herregud folkens! Det er da vel ikke noe fasit på dette? Det finnes da mange måter å oppdra barna sine på. Det handler vel om å finne en måte man selv er komfortabel med. Ungene tilpasser seg da uansett. Og hvis man ikke har nok tid med barna så kjenner man det på kroppen og da er den eneste som kan gjøre noe med det, deg selv.

  94. Vidar 20. februar 2013 på 12:15 #

    Morsom lesning, men det er jo de mange tullete kommentarene som får meg til å gidde å respondere…

    Jeg er far til 2 barn.

    Først ut: Hva er best for barna? Hjemme eller Barnehage?
    SAMMEN MED ANDRE (både barn og voksne) er svaret, og da spiller det ingen rolle om det er som da vi vokste opp hvor en forelder var hjemme og alle de andre barna i nabolaget var hjemme, eller om det er dagens barnehage. Å hevde at barna bør være hjemme i dagens samfunn, er idioti – da forstår man ingenting. Mine 2 barn hjemme med meg eller mor mens alle andre er i barnehagen gjør betydelig mer vondt enn godt.

    Hvorvidt det beste er å være hjemme i nabolaget eller i bhg er en annen diskusjon som jeg ikke akter å begi meg ut på, men vi er alle produkter av eget samfunn og det lureste er (i de fleste tilfeller) å innrette seg etter dette – tross at vi er uenige i utviklingen det har tatt. Å protestere er vel og bra, og forkjemperne for kontroversielle store spørsmål yter jeg stor respekt, men hvis prisen for protesten er et barn som er understimulert og ulykkelig så er det en pris jeg selv ikke finner legitim.

    Next up: Jo bedre forelder man er, jo dårligere barn sitter man igjen med.
    – Jo mer man kjører dem, tilrettelegger uten å kreve, jo mer man er sammen med dem på alt de foretar seg – jo mindre selvstendige blir dem når de blir eldre. Jo mer du beskytter dem, overvåker dem og forsikrer deg om at de eskorteres trygt fra A til B – jo mindre selvstendige blir dem. Jo «snillere du er» med dem, at du rydder rotet dems, at du smører matpakken dems selv på ungdomsskolen, at du går inn og del- eller helfinansierer dems ønsker/behov når de blir tenåringer – jo mindre sjans har dem for å lykkes i voksen-/arbeidslivet. Alt dette er 100% ren kjærlighet og omsorg – og det er dessverre aaaaaaaltfor mange som ikke forstår at «snill/engasjert/velmenende» i praksis ofte er enorme (!) bjørnetjenester.

    Å være forelder innebærer, slik jeg ser det, 2 primæroppgaver:
    1. Være de ultimate omsorgsinstansene – der barna VET at de er ønsket og elsket og alltid kan henvende seg med utfordringer og problemer. Der de VET at de blir møtt med velvilje uansett problemets karakter.
    2. Være den grunnleggende skolen som gjør dem istand til å forstå at lønn kommer med innsats og at dårlig oppførsel medfører konsekvens. (Jada, at det finnes et hav av meninger om «hvor grensa går for ulike typer konsekvenser» – det er jeg klar over, men akter ikke å ta den diskusjonen).
    – Så har vi bioppgaver med massevis (!) av annet som angår barnas hverdag…

    Det finnes mange voksne mennesker som idag priser seg lykkelig over egen barndom og historie, som ikke er det man selv ønsker for barna sine.
    – Man er ikke «vellykket» fordi at man har barn og selv hevder at barna «er veldig flinke».
    Man er vellykket når man har oppdratt barn til å bli selvstendige og omsorgsfulle mennesker – og på den veien skal barnet ditt forbanne deg mang en gang…

  95. Lurifaks 20. februar 2013 på 19:44 #

    Min første og umiddelbare reaksjon: puuhhhh….så deilig vinkling av nå/før!
    Og det minte meg på noe jeg hørte nylig – en oppgitt far som var opptatt av det samme. Han sammenlignet egen oppvekst med den barna nå har, og hadde regnet ut at han som var far til tre barn, fraktet barna sine til omkring 90 bursdagskalas i løpet av året, siden alle tre ble invitert til alle klassekameratene sin fødselsdag…
    da han var barn (og jeg), var vi i etpar-tre bursdager hvert år – og vi gikk dit, selv .-)

  96. Mamma 20. februar 2013 på 21:35 #

    Jeg kan ikke fri meg fra å undres litt. Du ramser opp et hav av ting du (eller naboen, eller vi alle?) tar oss tid til. Vin, venner, oppussing, Barcelona, hytte, jobb osv, osv. Og så er det den korte tiden fra ungene kommer hjem fra SFO til de legger seg, du vil sortere bort?

    Ungene lever sine travle liv (barnehage / SFO) mens pappa jobber, og trening når pappa har annet. Når er det da du vil bruke tid med dine barn?

  97. gjest 20. februar 2013 på 22:03 #

    It is a bunch of nonsense, but we do it out of guilt – guilt from not spending enough time with our kids. We send them to barnehage at 1 year and then force them to have a longer work-week than us. Then, we send them to SFO because we still have to work to pay the bills, go on vacation, buy all the stuff. If the craziness is going to end, someone (the mother most likely) has to stay home. Period. I am sure your mother was home, right? You probably didn’t start school until the age of 7. Your parents were glad to get rid of you and you were probably grateful for the break from them! Not so anymore….the kids need our attention now more than ever. The profit-driven, materialistic society we live in has to tone down if mothers (or fathers) will be able to stay home in the early years.

  98. Heidil 21. februar 2013 på 13:42 #

    Absolutt noe å tenke over, vi gjør oss selv og ungene våre mange bjørnetjenester slik vi holder på ….

  99. Kari Bergo 24. februar 2013 på 22:49 #

    Vi har nå voksne barn. Tror vi hadde det like travelt som barneden gangen som det er i dag. Vi hadde ikke noen særlig svangerskapspermisjon, og vi hadde ikke foreldre som hjalp oss. Vi måtte hjelpe dem både titt og ofte. Men vi utsatte våre fritidsbehov til de ble store. Vi hadde litt tid for oss selv etter sengetid for barna og da vi luftet hundene!!! Men vi har fått alt igjen og angrer ingen ting. Samværet med våre barn husker vi som veldig kjekt og verdifullt. Nå har vi voksne, greie og herlige barn…..og heldig som vi er: barnebarn!!

  100. Frolicat 27. februar 2013 på 19:26 #

    Fint at Holsen påpeker dette perspektivet på «tidsklemma», men det mest interessante er denne setningen, syns jeg: «Det er i slike øyeblikk vi innser at ingen tidligere generasjon har hatt så mye frihet som oss; at vi bare er så oppsiktsvekkende dårlige til å forvalte den.»
    Hm…dette skulle jeg gjerne hørt mer om 😉

  101. Ytte 6. mars 2013 på 18:07 #

    Kjenner meg heldigvis ikke igjen i denne beskrivelsen. Hvor travel og «vellykket» man vil være, er heldigvis opp til enhver, og det er mange alternativer til denne livsstilen. Det er ingen som MÅ noe som helst, man velger selv hva slags liv man vil ha. Jeg har valgt et liv der «tidsklemma» er et fremmedord, og det skal det forbli.

  102. Htebasile1 6. mars 2013 på 23:43 #

    Hallelujaaaaa :-)

  103. Smpeder 7. mars 2013 på 22:32 #

    Ja, hvem har overskudd til å faktisk være tilstede for barna sine her og nå og se dem som de menneskene de er – DET er faktisk en meget viktig ingrediens for at de skal utvikle seg til psykisk friske individer.

  104. Agrefil 20. mars 2013 på 20:16 #

    Well said.Something that i can think and reflect about before i will become a Mother to my own child.

  105. Pål Schistad 12. april 2013 på 18:51 #

    Fantastisk bra !!!!!
    Er så enig så enig.

  106. Pete 21. november 2014 på 22:55 #

    Jojo, men man trenger vel ikke å pusse opp huset hver vinter!?

  107. Knickleren 22. november 2014 på 19:06 #

    Prioriter mindre av dette for dette er jo ikke det viktigste: Vi skal jobbe hardt, så klart, ha to karrierer. Vi
    skal holde huset rent, og pusse det opp hver vinter. Vi skal lage mat til dem av kortreiste råvarer; man
    gir ikke Grandis til fremtidens nobelprisvinnere.

    Vi sitter i bilkø for å komme på hytten hver fredag (hvis vi ikke skal til Barcelona), for det er så viktig å få koblet av litt.
    Før det bærer i bilkø hjem igjen søndag kveld, etter enda en deilig
    friluftshelg på Facebook. Så er det spinning og zumba og yoga og
    kveldsturer på Ulriken, for vi skal jo gå Skarverennet og sykle
    Bergen–Voss.

    Pluss kompiskveldene! Og venninneturene! Og
    parmiddagene! Og shoppingen! Og turene på kafé!

  108. AnneLise 29. desember 2014 på 12:36 #

    Prinser og prinsesser…….

  109. Pusekatt 29. desember 2014 på 13:46 #

    Jeg sier bare stakkars barn. De får ikke lenger tid til og være barn. Greit at vi lever i 2014, men for et mas. Jeg vokste opp på 50 og 60 tallet. Mine barn på 70 tallet og nå alle mine barnebarn. Fullt kaosfra morgen til de stuper i seng om kvelden. Greit. De gjør det supert i idrettene og de er flinke på skolen. Teller kalorier og lever sundt året rundt. Når jeg tenker tilbake til mine juler så er det nesten som et eventyr. Allehadde tid til alle. Fik vi et spill av nissen jada spillte vi det om kvelden og koste oss. Vi gikk rundt juletreet og når vi sang på låven sitter nissen, da banket alltid nissen på. Jeg gik i turnen og speideren. Vi syklet, gikk eller tok bussen, eller gikk. Vi syklet og badet osv osv osv. Holdt vasken i skolegården. Hintet hinkespill, hoppet tau. Da mine vokste opp var mine unger og aktive med idrett helt til voksen alder. Vi stilte opp. Kjørte, bringte, hentet og sto dugnad, solgte lodd m.m., men vi hadde også tid til foreldre og besteforeldre. Var var ferdige med vår idrett. De som vokser opp nå med foreldre i 40 årene, har foreldre som også trener noe sinnsykt, sykler ritt etter ritt, Trondheim, Oslo. Panikkalderen?? Ihvertfall en grunn for at det er så travelt idag. Jeg sier bare stakkars barn. Foreldrene får feie for egen dør. De synes jeg ikke synd på hvis de trener og kaver like mye som ungene sine. Jeg kunne byttet ut mye med noe fraflr i tiden. Nå er FB og IPAD og alt det der i tillegg. Jeg er ivrig bruker selv og synes det er helt utrolig. Det er jo dajeg lurte på hvordan vi klarte oss før i tiden. Men alt til sin tid. Jeg skrur av lyden i selskap, men slleandrehar tlf. Liggende ved siden av tallerken. Er dette nødvendig? Er alle nødt for og være tilgjengelig alltid?? Får søren ikke øyekontakt lenger. De sender t.o.m. Melding til hverandre fra 2. Til 1. Etasje. Prøv og tenk litt etter alle mann