ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Vi foreldre klager over tidsklemmen. Vi har skapt den selv.
Jeg er en av dem som brukte absolutt hele oppveksten på å spille fotball, uten en gang å havne på Brann. Det var trening flere ganger i uken, vi spilte ustanselig på fritiden, og det var kamper og turneringer i hytt og vær – omtrent som det er for barn i dag.
Men her er en viktig forskjell: Gjennom hele min karriere som barne- og ungdomsspiller husker jeg at foreldrene mine kom for å se meg spille én gang.
Årsaken til at jeg husker det er veldig enkel: De kom bare den ene gangen.
Tro meg – de var ikke dårlige foreldre, men de var nok ganske typiske for sin tid. En telefonrunde til et utvalg jevnaldrende venner viser at de husker akkurat det samme: Foreldre som kort og godt var fraværende fra fritidsaktivitetene deres gjennom hele oppveksten. De hadde vel annet fore.
Vi syklet eller gikk til treningen på egen hånd, vi kom oss til kamper med busser og ferger (lykkelig var den som fikk sitte på med treneren) og – vel – det ble en slags folk av oss også.
I dag er jeg far til tre, og jeg merker det sosiale presset hver eneste dag: Om å kjøre til fotballtrening, svømming, speider, håndball; om å se på kamper og turneringer; om å se på treninger (sic!); om å stille på foreldremøter, i skolekafeen, på barnehagens dugnad, idrettslagets dugnad, vaffelsteking, teater, loppemarked, FAU, loddsalg, skolekonsert, internasjonal dag, 17. mai-forberedelser, St. Lucia …
Vi foreldre glir som en seig stim av selvdød sild fra stevne til stevne, møte til møte, aktivitet til aktivitet: Ansvarsfulle, ordentlige, velmenende … og aldeles utslitte.
Samtidig klager vi over at livet er for travelt, at dagene ikke går opp, at tidsklemmen tar oss. Jeg begynner å tro vi må være kollektivt tilbakestående, som generasjon betraktet.
Vi skal jobbe hardt, så klart, ha to karrierer. Vi skal holde huset rent, og pusse det opp hver vinter. Vi skal hjelpe ungene med lekser. Vi skal lage mat til dem av kortreiste råvarer; man gir ikke Grandis til fremtidens nobelprisvinnere.
Vi sitter i bilkø for å komme på hytten hver fredag (hvis vi ikke skal til Barcelona), for det er så viktig å få koblet av litt. Før det bærer i bilkø hjem igjen søndag kveld, etter enda en deilig friluftshelg på Facebook. Så er det spinning og zumba og yoga og kveldsturer på Ulriken, for vi skal jo gå Skarverennet og sykle Bergen–Voss.
Og glem nå ikke den viktige kvalitetstiden foran peisen hele familien; da vi skal være avslappet og lykkelige og harmoniske og si fine ting til hverandre. Pluss kompiskveldene! Og venninneturene! Og parmiddagene! Og shoppingen! Og turene på kafé!
Vi foreldre glir som en seig stim av selvdød sild fra stevne til stevne
Dere tar tegningen, tror jeg: Det moderne middelklasselivet går ikke opp.
Til tross for at vi har fått SFO til å stappe barna inn i når skolen tar slutt. Til tross for at vi har verdens beste permisjonsordninger, full barnehagedekning og klodens minst brutale arbeidsliv. Til tross for at vi kjører bil over alt der vi strengt tatt ikke burde gjøre det (giftlokket er vi jo imot), og knapt snakker om annet enn oss selv og hvor uendelig slitsomt vi har det.
Her er faktum: De fleste barn har to bein, og de fleste kan sykle. Er det blitt så forferdelig mye farligere å sykle siden 1970-tallet? Trafikken er blitt tettere – blant annet fordi alle kjører rundt på ungene sine – men til gjengjeld har de små begynt å bruke sykkelhjelm, noe vi knapt visste hva var.
Er det blitt så mange flere pedofile voldtektsmenn der ute? Så mye dårligere vær?
Jeg vil gjerne se tallene.
Er det barna våre vi hjelper med all den hysteriske oppfølgingen og overorganiseringen, eller hjelper vi oss selv og våre egne selvbilder? Jeg heller mot det siste: Frykten for å fremstå som dårlige foreldre, når alle de andre er så gode, dreper den siste lille rest av sunn dømmekraft vi måtte ha.
Det er fint å følge de små på kamp en gang i blant, for all del. Det er fint å ta ansvar; fint å bli kjent med de andre foreldrene; fint å følge med på hva som skjer.
Men alt med måte.
Forskjellene på min generasjon og foreldregenerasjonen vår er jo ikke at vi har så mye mindre tid – sjekk urskiven – men at vi har så uendelig mye mer vi skal fylle den med, i den pussige tro at vi lever bedre jo fortere vi løper.
Det hender, ut i de riktig små timer, over de halvtomme glass, at vi stikker de plagede hodene våre sammen og snakker lavmælt og resignert om musehjulets forbannelse. Det er i slike øyeblikk vi innser at ingen tidligere generasjon har hatt så mye frihet som oss; at vi bare er så oppsiktsvekkende dårlige til å forvalte den.
I korte glimt forstår vi leksen fra det deilig ukompliserte syttitallet, om at barn trenger frihet og tillit, og at både voksne og barn ville fått det bedre hvis vi sluttet å vokte dem som Ming-vaser. Kort sagt: Hvis vi behandler de små som myndige mennesker, øker sjansene for at de en dag kanskje blir det.
Men hverdagen vender alltid tilbake, full av snusfornuft og positivitet og samlemailer fra vara-koordinatoren for blokkfløytekurset.
Da kaster vi oss rundt igjen, griper etter loddblokken og gymposene, og presser oss inn bak rattet, uten et halvt minutt å miste.
Tenke får vi gjøre senere.