Kina tar stadig mer av handelen med Afrika. Her losses det kinesiske varer i Mosamik. (Foto: Thomas Borberg, Politiken)
Er Frankrikes intervensjon i Mali et tegn på at Europa melder seg på igjen i Afrika?
Vi leser om at Kina investerer stort i Afrika, men hvordan arter det seg i praksis? Akkurat nå pågår en arbeidskonflikt i Nigeria. Arbeiderne som bygger en ny motorvei ved hovedstaden Lagos, klager på at den kinesiske entreprenøren tilbyr for lav lønn og null helsetjeneste.
En av arbeiderne forteller til nettstedet Business Day at han har vært ansatt som elektroingeniør i seks år, men at kineserne er frekke nok til å forlange at han utfører også helt andre typer arbeidsoppgaver.
Historien er gjengitt på bloggen til Deborah Brautigam, professor i internasjonal utvikling ved Johns Hopkins universitet i USA. Hun har forsket på Kinas aktivitet i Afrika siden 1983. Brautigam bemerker at kulturkonflikten er stor, men også at kineserne er konsekvente: Kinesiske ledere og tolker tar nemlig også et tak med trillebåren når det trengs – selv når det er tungt og solen steker.
En annen kommentar kommer fra sønnen til et kinesisk par som må ha vært blant de første som dro til Afrika for å drive fabrikk. Han oppgir ikke hvilket land fabrikken lå i, men skildrer levende hvordan foreldrene vantro måtte konstatere at butikkene vanligvis stengte lørdag og søndag, at afrikanerne forventet fri i alle fall på søndag og at de dessuten ville ha ferie.
De prøvde først å drive fabrikken på det som da var kinesisk vis, altså med full rulle døgnet rundt alle dager. Gradvis oppdaget de at nattskiftene var mindre effektive enn dagskiftene, og at det lønnet seg å konsentrere produksjonen til dagtid. Også på andre felt måtte de justere seg for å få mest utbytte av arbeidskraften. Arbeiderne viste for eksempel vilje til å utføre annet enn sine primære oppgaver, men først når de ble betalt godt nok. Kineserne tilpasser seg – så langt de må.
Ingen vet helt hvor mye Kina har investert i Afrika, men det er snakk om enorme summer både i lån og direkte investeringer, særlig i land rike på naturressurser, som Ghana, Angola og DR Kongo. Rundt en million kinesere antas å arbeide i lederposisjoner i bedrifter på det afrikanske kontinentet.
For å male med bred pensel: I det moderne Afrika, der mange land opplever stor økonomisk vekst, er Kina en velkommen investor. Kineserne kommer for å drive forretning, det vil si som – i alle fall i prinsippet – likeverdige partnere. De har ikke de europeiske nykkene med å mase om miljøhensyn, likestilling og demokrati. De bygger veier og driver fabrikker, og ferdig med det.
Mer bred pensel: Europeerne har til nå kommet som koloniherrer, hjelpearbeidere og misjonærer, altså i paternalistiske roller. Det liker afrikanske ledere ikke like godt. Nå oppstår det dessuten helt nye kulturelle problemer. Der europeerne tidligere kristnet mange land i Afrika, opplever afrikanere nå europeisk kristendom som fremmed. I forrige uke meldte avisen Dagen om at den lutherske Mekane Yesus-kirken i Etiopia, som skal ha seks millioner medlemmer, bryter forbindelsen med blant andre Svenska Kyrkan etter at denne i fjor sa ja til homofile ekteskap.
Alt henger altså sammen med alt. Også USA har trappet opp i Afrika. President George W. Bush gjorde Afrika til et økonomisk satsingsområde, og Barack Obama har fulgt opp. USA har for øvrig også stor militær aktivitet i deler av Afrika. I relativ stillhet bekjemper amerikanerne som en del av sin krig mot terror diverse militante grupper, særlig på eller nær Afrikas horn.
Også europeiske land har selvfølgelig virksomhet i Afrika – Statoil er som kjent i Algerie, for å ta ett eksempel – men i det store og hele hektes Europa av.
Den nederlandske journalisten Marcia Luyten sukket denne uken tungt i sakens anledning. I NRC Handelsblad noterer hun at Vest-Europas andel av handelen med Afrika har falt fra 51 til 28 prosent i løpet av 30 år. Kina, Brasil og India spiser og spiser. Kineserne henter kobber, tinn, bauxitt og hva de ellers trenger til fabrikkene i Kina – og bygger veier, broer og flyplasser for afrikanerne.
Luyten ser på Kina som en ordentlig rovdyrkapitalist, og beklager at Europa ikke aktivt tilbyr alternativer. Hun mener at europeerne er fanget av dårlig samvittighet for kolonifortiden, og angst for å fremstå som nykoloniale. Tafattheten gagner verken Afrika eller Europa, mener hun. Europa trenger en ny og ordentlig afrikapolitikk.
Marcia Luyten har jo et poeng. Fortidens Europa var ikke noe særlig for Afrika, men dagens Europa står for en langt mer ansvarlig kapitalisme enn den Kina praktiserer. Kineserne bidrar til at en del land sør for Sahara i dag har verdens høyeste profittrater, men hva med mer langsiktige hensyn som inntektsfordeling, miljøhensyn – og arbeiderrettigheter?
Den nederlandske journalisten håper at Frankrikes militære intervensjon i Mali bærer bud om en europeisk reorientering. Selvsagt har Europa interesse av å hindre at Mali blir en ny frihavn for islamistiske terrorister, fastslår hun, men legger til at Mali også har rike forekomster av uran, samt mye fruktbar jord.
Det kan hende at franskmennene har to tanker i hodet samtidig.