Skyggene av en krig

ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND

Norges engasjement i Afghanistan har hatt en høyere pris. Den endelige oversikten får vi ikke før om mange år.

Forsvarets undersøkelse om psykiske senskader fra Afghanistan, som ble lagt frem i formiddag, er etter norske forhold et offensivt åpenhetsprosjekt.

Ikke fordi Forsvaret har så mye skryte av fra før (det er hele 22 år siden Libanon-undersøkelsen), men fordi den innvarsler at våre stridsmakter forsøker å kaste av seg gamle tabuer og sperrer når det gjelder konsekvensen av norsk engasjement i utlandet.

Her snakker vi om ti års krigføring i Afghanistan; et oppdrag som bare for få år siden var så politisk forblommet at vi ikke fikk lov å kalle det «krig» en gang. Alt som skjedde de første årene der borte, er fremdeles skjult bak en gardin av politisk korrekthet, og den fulle sannheten får vi kanskje aldri.

Men på grunn av Afghanistanundersøkelsen 2012 vet vi blant annet at fire av ti av dem som har tjenestegjort der, er uenige i påstanden om at det norske, militære engasjementet i Afghanistan har vært vellykket.

Det er tankevekkende. Og mer skal det bli.

56,7 prosent av de 7.200 deltakerne har svart. Det gjør undersøkelsen statistisk relevant, men det skulle vært interessant å vite årsaken til at ikke flere har avgitt svar. Forhåpentligvis er det ikke mistillit til oppdragsgiver, skam eller tabu som gjør at mange forholder seg tause.

Tallene som foreligger, viser i det minste at nesten hver tiende soldat opplever stressplager når han/hun kommer hjem. 7,3 prosent sier de plages av angst, mens fire prosent sier de sliter med depresjoner.

I en befolkning der psykiske lidelser er vanlige, er kanskje ikke dette oppsiktsvekkende tall. Men den stadige sammenligningen med «befolkningen» blir alltid litt flau, når man snakker om veteraner – fordi den kan minne om forsøk på å bagatellisere skadene.

Dette er spesialtrenet personell, som blir sent halve jordkloden rundt for å tjene under ekstreme forhold, der fienden ikke umiddelbart er synlig eller villig til forhandlinger.

De psykiske skadene kan være alvorlige om de ikke blir håndtert. Og som Forsvaret nå vet, er det langtidsskadene som kan være alvorligst.

Undersøkelser som denne er alltid ladet med paradokser og spørsmål

For fem år siden skrev kollega Bjørn Asle Nord og jeg en rekke historier om en gjeng veteraner fra den første gulfkrigen i 1991; «Irakmarerittet ingen fikk høre om». Oppdraget var glemt og fortrengt av de fleste, vår egen undersøkelse av deltakerne viste at de slet med betydelige plager og senskader – i mye større grad enn noen generell norsk statistikk over veteranskader. Forsvaret ante ingenting, og slet i tillegg med et helseregister som knapt var brukelig til formålet.

Det var store senskader, psykiske lidelser i betydelig omfang, isolasjon, ensomhet, og for mange; en svært utmattende kamp mot det offentlige for å få hjelp.

Reaksjonene fra departementet og statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen påfallende. De var som å bivåne en datamaskin gå sakte i svart og kollapse i seg selv.

Mangelen på adekvat vokabular og erfaring med fenomenene førte igjen til en lettvint omgang med løfter, en strøm av besvergelser på alt som skulle bli bedre, alt som kunne gjøres for å lindre og rette opp.

Problemet er at løfter som blir stående uoppfylt, blir til velment tomprat og monomane besvergelser, som etter hvert mister all oppdrift. Våre veterankilder reagerte også stort sett med et skuldertrekk, med denne triste konklusjon: «Vi kan ikke stole på dem likevel. De vet ikke hva de snakker om».

Etter svært mange runder og ekstraomganger har det skjedd mye – ikke minst at Strøm-Erichsen har gjort veteransaken til en av sine viktigste.

Det har kanskje skjedd en kulturendring. Det er ikke lenger tabu å snakke om at våre veteraner også pådrar seg langvarig skade. Også i USA og Storbritannia er de i ferd med å innse at krig fører til tiår med skadeomfang og forsømmelser.

At det kommer en norsk afghanistanundersøkelse er derfor et godt tegn. Det er nødvendig med et regnskap over de mest krevende sidene ved den norske krigføringen; de lange, utydelige og svært plagsomme skadene.

Derfor er det kanskje Afghanistanundersøkelsens lange trekk som er mest urovekkende. Fire år etter tjenesten sier 6,2 prosent av deltakerne at de fremdeles har store stressplager. Samtidig opplyser hele 28 prosent av dem å ha et «risikofylt» alkoholforbruk.

Her ligger også ett av tallenes paradokser; Hvis så mange veteraners alkoforbruk er forbundet med risiko, kan det tyde på at antallet stressplagede egentlig er betydelig større enn veteranene selv har oppgitt? Hvor ærlig svarer egentlig deltakere i slike situasjoner?

Undersøkelser som denne er alltid ladet med paradokser og spørsmål. Den gir ingen fasit, men en pekepinn på de menneskelige kostnadene ved å delta i store, internasjonale militæroppdrag i utlandet. Det som før var ganske uhåndgripelig og ufattbart, blir kanskje tydeligere.

Konklusjonene må Forsvaret og forsvarspolitikerne bruke til å bedre forholdene for de mange tusen veteranene som fremdeles slåss for å bli hørt og sett. Det er for mange av dem.

Tags: , ,

Kommentarer