ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ
I dag kommer Nathan-saken opp i tingretten i Oslo. Utfallet er mer usikkert enn mange bergensere liker. Men det vi vet, er at Bergen bystyres syn på tolkningen av Utlendingsforskriften, ikke vil bli tillagt et snøfnuggs vekt.
Høyres lokalpolitikere har et prinsippløst engasjement for Nathan. De skjuler seg bak anmodninger om hvordan retten bør tolke eksisterende lovgivning. Beklager, men den strategien virker ikke.
Politikere skal respondere og lytte til protester i befolkningen. De kan tillate seg å svinge seg rundt og endre politikken når folkemeningen skifter. Domstolene er – og skal være – annerledes. Rettsvesenet forholder seg til loven.
Hvis Høyres bystyrerepresentanter for alvor hadde ment at Nathan burde få bli, burde de ha insistert på endringer i regelverket. Det er ikke i bystyret, men gjennom sitt eget parti de kunne ha gjort noe for Nathan.
Endringene som kom med Stortingsmeldingen «Barn på flukt» i fjor sommer, er virkelig små. Først til sommeren vil gjennomgangen av siste års saker vise om presiseringene av hvordan regelverket skal tolkes har hatt betydning overhodet. Derfor er det er også helt i det blå hvorvidt endringene har noe å si for Nathan.
Det har Venstre og KrF forstått. Etter høyesterettsdommen før jul der avslaget på søknadene til to asylbarn ble opprettholdt, fremmet derfor disse partiene forslag om at utlendingsforskriften skal endres slik at hensynet til barnets beste må vektlegges i større grad. Deler av Arbeiderpartiet ønsker det samme, mens SV fortsatt venter på å se resultatene av stortingsmeldingen.
Å kreve en annerledes lovtolkning, slik uttalelsen fra Bergen bystyre krevde, hjelper ikke Nathan.
Historiene om enkeltskjebnene driver politikken fremover. Politikere, journalister og aktivister bringer individene frem i lyset, slik at vi med egne øyne kan se når politikken slår feil. Engasjement for enkeltmennesker er viktig når de er eksempler på en større gruppe. Men i Bergen snakker Høyre bare for gutten de kjenner. De styres av et prinsippløst engasjement for ett individ.
Innvandringsfeltet flommer allerede over av følelser – både positive og negative. For all del, følelser i politikken kan være bra. Men forutsetningen for at politikk og følelser fungerer, er – at politikerne evner å tenke prinsipielt. De må kunne kanalisere engasjementet for den enkelte slik at det gagner flere.
Asylpolitikken står skvist mellom intense følelser for asylsøkerne vi kjenner og antipatiene mot dem vi ikke kjenner.
I asylpolitikken er dette enda viktigere enn på andre saksområder. Antallet varierer kraftig, men de siste årene har rundt 10.000 mennesker søkt asyl i Norge årlig. Bak nesten hver eneste asylsøknad finner du en skrikende sterk menneskelig historie. Spør en tilfeldig asylsøker om å få høre historien, og jeg lover at du aldri glemmer det du får høre. Antall personlige tragedier er minst like høyt som antall asylsøknader som avslås.
I tillegg kommer de som ikke kom frem, som ble værende igjen i Hellas eller som sitter fast et sted underveis. Det finnes så mange mennesker et sted i asylsystemet som kunne trengt en stemme.
Naturligvis er det ikke noe galt i å engasjere seg for at Nathan skal få bli. Men engasjementet er hult når politikere ikke vil ta konsekvensen av den uretten de selv mener blir gjort. For når skal noensinne de usynlige bli hørt, hvis politikere bare skal tenke på den ene gutten de kjenner?
Følelsene bør utløse et ønske om å hjelpe flere av de mange usynlige menneskene. Men Høyres lokalpolitikere vet å holde seg i tøylene. Følelsene gjelder bare Nathan.
Asylpolitikken står skvist mellom intense følelser for asylsøkerne vi kjenner og antipatiene mot dem vi ikke kjenner.
Domstolen hører ikke på Trude Drevlands syn på hvordan loven skal tolkes. Dersom det faktisk er et oppriktig ønske at Nathan skal få bli i landet, har Bergen Høyre har bommet totalt på målet. Å kalle regjeringens politikk for umenneskelig, uten først kritisere sitt eget partis politikk, fremstår som uredelig. Hvis Bergen Høyre støtter stortingsflertallets syn på asylbarnsaken, bør de holde seg i skinnet.
Erna Solberg er klar på at Trude Drevland ikke representerer partiets syn på saken. Likevel sørger lokalpolitikerne for at Høyres troverdighet brenner i begge ender: Omsorgen for individet blir tom når politikerne ikke er villige til å endre egen restriktive politikk. Samtidig sår de tvil om hvor streng politikk partiet egentlig ønsker, når de krever oppholdstillatelse for barna de er glad i.
I en politisk debatt som er altoverskyggende følelsesstyrt, er det er ikke lett å argumentere for det helt legitime synet at dagens regelverk faktisk er rett. Det er et underordnet problem. Viktigere er det at vi stiller samme krav til saklighet fra alle som deltar i innvandringsdebatten. Vi krever av dem som uttrykker negative følelser for innvandrere at de holder seg til saken og bruker til saklige argumenter. Å appellere til følelser i innvandringsdebatten fører oss ikke nødvendigvis rett vei.
Nathan er ikke unik. La i det minste følelsene for han komme de usynlige til gode.