Nathan fikk strålende skussmål etter innsatsen i tingretten i dag. Men utfallet er ikke åpenbart.
Det er en liten superstjerne av en gutt som kommer gående inn i Oslo Tingrett. Kameraene blinker på alle kanter. Bergens ordfører stormer bort for å klemme. Det knipses videre.
Gutten smiler, han shower. Han er skremmende medievant. Nathan er en imponerende liten tøffing.
Men det er ingen gladsak, dette.
Inne i sal 250 ser det bare feil ut med gutten som smiler lurt til fotografene.
Når retten settes, er det er stille. Alvor.
Dommerfullmektig Eldbjørg Martinsen forteller i sak nummer 12 -08123 skal retten vurdere gyldigheten av Utlendingsnemdas beslutning.
Hun leser opp navnene til saksøkerne, og Nathan smiler og ser på moren sin: Han hørte sitt eget navn.
På benken bak pressefolkene sitter en stor gjeng med støttespillere. Oppholdstillatelse har de ikke, men noe må det være med denne familien. Svært mange har rukket å bli glade i dem. Det er få innvandrere unt å få et så prominent kontaktnett som sitter her i Oslo Tingrett.
Det gjenstår å se om støtteerklæringene nytter.
Ti minutter ut i advokat Humlens inneldningsforedrag begynner jeg å tenke: Hvordan klarer gutten å sitte stille så lenge?
Det går nesten en time før han plutselig forsvinner under pulten, og så dukker opp igjen med et smil. Han hadde mistet blyanten.
Nathan ser stort sett «feil vei». Vekk fra advokater og dommeren, og bort på den entusiastiske gjengen av voksne støttespillere. Men plutselig smiler han også til statens strenge representant. Mens hun bruker sin sjokkrosa markeringstusj flittig i sakspapirene, tegner Nathan dem han er glade i.
Han ser på klokken på veggen, og ja, heldigvis. Nå er det pause.
Det er stort sett stille på tilhørerbenken mens Nathans advokat snakker. Når statens representant advokat Kirsten Berger begynner på sitt innledningsforedrag, blir det vanskeligere for familiens støttespillere å holde seg i ro.
Stille banning og hviskende kommentarer. De humrer ironisk når det nevnes at Utlendingssnemda mener Etiopia har «visse samfunnsmessige utfordringer». De ler oppgitt når staten mener Nathan vil kunne tilpasse seg forholdene i Etiopia lett. Høye sukk og stønn.
Nathan smiler og ser på moren sin: Han hørte sitt eget navn
Det er ett begrep både advokat Humlen og statens representant gjentar igjen og igjen: «Barnets beste». I følge statens representant er barnets beste ikke det grunnleggende hensynet, men et av flere hensyn utlendingsforvaltningen må forholde seg til.
Når statens advokat videre presiserer betydningen av «barnets beste» blir det opprør blant publikum: «Det kan ikke være sånn at alle verdens barn skal kunne komme til Norge, » sier advokat Kirsten Berger.
Raslingen i vesker blir høylytt. Bergens politiske motstandere finner hverandre og stønner i kor.
Når Nathans advokat igjen får ordet, blir entusiasmen høylytt: «Gu kor flink han e. Så presis,» utbryter ordfører Trude Drevland. Alle er enige. Han har kontroll, han er saklig, visker de andre.
Men samme hvor lite de måtte like det, så har statens representant rett: Denne saken inneholder mange vanskelige avveiinger.
Ja, integrerte barn skal lettere få oppholdstillatelse. Barn i skolealder skal lettere få bli, og antall år skal tillegges vekt. Hun sa det selv, statens representant, at Nathan har en sterk tilknytning til Norge.
Men Nathans advokat peker selv på paradokset:
Når foreldrene har hatt et langvarig ulovlig opphold i Norge, forsterker dette myndighetenes argument: Foreldrene har overskredet utreisefristen med hele åtte år. Samtidig styrker alle disse årene argumentet om at barnet skal få opphold.
Begge foreldrene hadde endelig avslag på asylsøknadene før gutten ble født. Ikke bare hos UDI, men i Utlendingsnemda. Familien har bedt om å få Utlendingsnemdas vedtak omgjort. Ikke én, men hele fire ganger.
Selv om kjærligheten til Nathan er stor, er ikke utfallet av saken åpenbart.