Statssekretær Pål Lønseth har meget sterk tro på saksbehandlingens kvalitet hos UDI og UNE. Det har likevel vært mange saker i det siste der vedtak måtte omgjøres etter at feil ble funnet.
Til slutt: seigpiningen som regjeringen driver er ikke verdig, skriver Hans Schaefer. FOTO: SCANPIX
Det finnes mange grunner for asylsøkere med avslag til ikke å returnere frivillig til sine opprinnelsesland. Mange av disse grunnene er ikke lagt inn i norsk lov, men er likevel viktige. Den subjektive faren folk opplever er ofte stor nok til ikke å følge et avslag.
Lønseth mener foreldrene til lengeværende barn har fått avslag fordi de ikke trenger beskyttelse. Det finnes dessverre nok eksempler på at dette ikke er sant. Hvordan kan en asylsøker ha tillit til myndigheter der en statssekretær ikke tar det så nøye med sannheten?
Lønseth legger asylsøkerne til last at de ikke samarbeider med myndighetene, holder sin identitet skjult, ikke forteller sannheten etc. Han glemmer da at de fleste asylsøkere kommer fra land der tillit til myndigheter er noe som av gode grunner ikke finnes.
Lønseth fokuserer på saksbehandlingstiden for nye asylsøkere. Når det gjelder de lengeværende barna er det snakk om saker som er gamle, der saksbehandlingstiden var en helt annen, og kvaliteten på saksbehandlingen tvilsom.
Deretter påstår Lønseth i god demagogisk tradisjon at asylsøkere ikke samarbeider med myndighetene. De opererer med falsk identitet. Det spørs hvorfor de ikke da sitter fengslet, i og med at bruk av falsk identitet er straffbart. Eller skulle statssekretæren mangle bevis her?
Kolletive beskyldninger som ikke er etterprøvbare, for å mistenkeliggjøre en gruppe, er blitt brukt av mange regimer vi ikke ønsker å sammenligne oss med. En statssekretær i Norge burde holde seg for godt til slikt.
Til slutt: Det er snakk om barn! Disse har vært her lenge nok i en usikker tilværelse. Det er på tide å rydde opp i dette. Enten hive de ut med en gang eller gi de oppholdstillatelse. Men seigpiningen som regjeringen driver er ikke verdig det norske samfunn. Å hive dem ut er vel heller ikke noe det er lett å finne gode grunner til. Vår asylpolitikk er streng, men rettferdig er den ikke!
Mange av foreldrene til lengeværende asylbarn har arbeidet inntil 2011, før de på byråkratisk vis er blitt fratatt arbeidsmuligheten. Vi trenger i hvert fall deres arbeidskraft, og barna trenger vi også. I tillegg kan de norsk og er stort sett integrert, så samfunnet sparer penger også. Tvangsretur av dem er statlig ødeleggelse av både materielle og menneskelige verdier!