Per Kristians familie bør få erstatning for tapet av en sønn, og for sin tapte kamp mot systemet. Selv ser jeg frem til injuriesøksmålet.
Per Kristians familie bør få erstatning for tapet av en sønn, og for sin tapte kamp mot systemet, skriver Anne Rasmussen.
Er Fylkesmannens avgjørelse en oppreisning for Per Kristian og hans foreldre? Fylkesmannen har ifølge BT 14.2.13 gitt foreldrene medhold i deres klage på Sandviken psykiatriske klinikk som i sin tur sier at de er enige med fylkesmannen. Jeg får en følelse av at høye instanser babler om «ansvar» og «rutine» for å skremme bort realiteter.
Les også:
«Mener Sandviken sykehus sviktet»
«Det var en katastrofe at de slapp ham løs»
«Fortsatt uten svar»
At fylkesmannen finner at det er gjort feil overrasker ingen, Sandvikens direktør har alt tatt «det konstitusjonelle» ansvaret. Utover dette var det ingen imøtekommenhet å spore fra Sandvikens side i morens kronikk 3.2.13.
Per Kristian var ifølge sykehuset manisk og psykotisk. Det betyr at han var overdrevent munter. Når folk irettesatte ham ble han sint eller laget en vittighet på deres bekostning, som bare han lo av. Slike tilstander kan på et øyeblikk kan forvandles til dyp og suicidal depresjon. Munterheten er et forsøk på å holde depresjonen stangen.
Det er sider av samme sak, jo mer avvisning man får, jo mer tilsynelatende munter må man være. Når man må gi opp, ligger man i sølen. Bare spør Stephen Fry, han som nå fyller halve BBC-Entertainment. Å si at pasienten var veldig syk, men ikke suicidal er villedende.
Ennå har vi ikke fått vite hva som skjedde, hvilke rutiner som fantes, hvilke som ble overholdt, hvilke som alt er endret og hvilke som skal endres. Dette er ikke statshemmeligheter. Uten konkret informasjon, ingen troverdighet.
En luftegård til 5000 kroner kunne reddet Per Kristians liv, røykeloven hjemler ikke dødsstraff. Å si at luftegård er dyrt er idioti. Er en avdeling med tvangsinnlagte gærninger stengt inne fra frisk luft (og sigaretter) mens dørene mellom voldsmenn og voldsofre er uten lås? Som min medpasient beskrev lukket avdeling: «vi stanger hodet i veggen som stuter», de ansatte hørte ikke på pasientene og «bare deler ut ape-dop og makt/så her må man være på vakt».
I BTs artikkel står det at vakthavende lege mente det ikke var fare for pasientens liv etter rømningen og direktøren mener de manglet rutiner for vurdering av fare for pasienten hvis de rømte. Hvordan vakthavende lege kunne mene dette når tre pleiere var engasjert i å ta vare på pasienten før rømmingen er uforståelig.
Trengs det rutiner for å forstå at faren øker når pasienten er ute alene uten penger, nøkler, vann og yttertøy, langt ute i Sandviken. Skulle en psykiater vært støtte for en ung vakthavende lege. Slik saken nå står, har Bovim lagt det moralske ansvar (det med skyldfølelse) på vakthavende lege, omgitt av hemmelige omstendigheter. Som rutine betraktet, er det å kaste yngre leger til ulvene idiotisk. Det påvirker rekrutteringen.
En livstruende sykdom kan være en omstendighet for familien, men for sykehuset er det en kjernevirksomhet. Sandviken er ikke interessert i kommunikasjon verken med pasienter (Per Kristian), pårørende, overordnede organ eller publikum. De har nok rutiner for å mestre at pasienter dør og at de selv ikke er perfekte. At de sier seg lei for Per Kristians død uten å svare på spørsmål, er slemt. Andre medisinsk subdisipliner er i stand til å føre en sivilisert offentlig debatt om sin virksomhet.
Psykiatrien leker sfinks og hoggestabbe. Det er gal vei til tillit, ressurser, legitimitet eller samarbeid.
Psykiatrien er ikke interessert i kritikk. (se: www.unprintable.no). Det er idiotisk. Per Kristians familie bør få erstatning for tapet av en sønn, og for sin – etter min oppfatning – tapte kamp mot systemet. Menerstatning 50 millioner? Selv ser jeg frem til injuriesøksmålet.