Barna har det best hos mor og far

Ettåringene skal plasseres i statlige institusjoner, tilsynelatende koste hva det koste vil. Men hvis ettåringen sier «jeg har det ikke godt her», er det ikke da på tide å gjøre noe?

AGGRESSIV: Myndighetenes aggressive barnehagepolitikk viser at de ikke er lydhøre overfor forskning som viser at de minste strever med å tilpasse seg barnehagens rammer. Hvilke konsekvenser skaper dette for barna, spør kronikkforfatteren. Foto: COLOURBOX

Les også:

Barnehagen er barnas universitet

Trygghet for de minste

 
Debatten om hvorvidt
de minste barna, her med utgangspunkt i ettåringene, hører hjemme i barnehagen raser fremdeles i det offentlige rom og i den private sfæren. Blant annet rettet «Vårt lille land» på TV 2 søkelyset mot dette for en ukes tid siden. Den massive barnehageutbyggingen har ført til at rundt 80 prosent av alle ettåringer i dag tilbringer store deler av sine dager innenfor barnehageinstitusjonens vegger.

Politikere fremhever at ni av ti foreldre er fornøyd med barnehagetilbudet, de argumenterer med dette mot forskning som indikerer at tidlig barnehagestart kan påvirke barnets utvikling i negativ favør. Forskning viser at vedvarende høyt stressnivå, psykiske lidelser og en livslang søken etter trygghet er noen av mulige konsekvenser for barn som tidlig opplever å bli plassert utenfor sin trygghetssone, bortenfor de genuine omsorgspersonene som først og fremst er  mor og far.

Å overlate omsorgen til barnehagen i opp til ni timer hver dag er likevel normen og det som er politisk korrekt. Retorikken kan gi mødre i vårt langstrakte land en følelse av at hun som omsorgsperson med letthet kan erstattes av en håndfull ansatte i en barnehage. Morsrollen er et ikke-tema, en degradert og nedstøvet samfunnsrolle. At samfunnet ikke lenger anerkjenner mors betydning, vil likevel ikke ha makt til å redusere den betydningsfulle personen hun er for sitt barn i kraft av bare å være mor.

Barnehagedebatten er snevert sentrert rundt argumentasjon om likestilling og inntektsscore, eller kamuflert bak retorikk som fremhever barnehagen som den optimale arena for læring. Den kanskje aller viktigste dimensjonen er utelatt fra ordskiftet. Den handler om barnas livskvalitet. Det er vårt ansvar som voksne å forsøke å være lydhøre overfor de signalene barna sender. Skyhøyt stressnivå hos små barn er ikke sunt. Forskningsresultatene gir grunn til bekymring.

En sunn oppvekst betyr for de fleste nærvær av omsorgspersoner som evner å formidle kjærlighet og skape trygge rammer i tilværelsen. Disse kvalitetene er forankret i mellommenneskelige relasjoner, og er bunnløst avhengig av den kjærlige ektheten i samværet barnet er en del av. Barna har grunnleggende behov for ro, trygghet og kjærlighet – enn så mye inflasjon som har gått i sistnevnte begrep.

 For de minste vil barnehagen kunne representere noe ganske annet. Lav voksentetthet, mange barn og støy preger miljøet i mange barnehager i dag. Dersom de minste barna skal kunne ivaretas i barnehagen, må en radikal endring skje. Ikke bare når det gjelder pedagogtetthet eller antall voksenpersonell generelt, men også når det handler om barnehagens primærrolle. I en barnehage som skal romme de minste barna må omsorg alltid ha forrang. De smås grunnleggende behov for å bli sett, hørt og anerkjent som unike vesener kan ikke undervurderes.

Det fokuset som influerer barnehagepolitikken i dag gir ikke rom for å skape relasjoner hvor det er tillatt å dvele ved eksistensen i seg selv. Rammene er sprengt. De ansatte har ansvaret for altfor mange småfolk, de har altfor liten tid, altfor lave budsjetter. Har regjeringen dårlig samvittighet, mon tro? Eller er moralske betenkeligheter flyktige for våre folkevalgte? Burde de kanskje oppmuntre mødre (og fedre) til å holde barna hjemme når kvaliteten på barnehagene åpenbart ikke er god nok?

Mange av oss hopper på statustoget på grunn av samfunnsstrukturene vi selv har bidratt til å skape. Vi higer etter utdannelse, karrierehopp, ferieturer, fester, og listen er lang. Det kan kanskje være vanskelig for noen å se muligheten de har til å tilbringe mer tid hjemme med barna til fordel for materielle privilegier.

Verdien av en slik prioritering og ansvarstaking glimrer med sitt fravær i myndighetenes retorikk. Det kan nærmest fremstå slik at enhver familie som prioriterer å yte all omsorg for sine småbarn selv fremstilles som samfunnsforrædere, og som en trussel mot landets humankapital og BNP – som langt på vei fremstår som vårt samfunns kjerneverdier.

Kontantstøtten, som er en nokså beskjeden ytelse, var den økonomiske redningsbøyen som gjorde det mulig for mange av de som ikke tilhører kategorien over å få lov til å tilbringe de første årene av barnas liv uforbeholdent sammen med dem. Det kan synes som om regjeringen bruker alle tenkelige midler for å forhindre at foreldre og barn tilbringer mer enn noen måneder av livet sammen på heltid.  Kontantstøtten skal bort, for som det står skrevet; «Ordningen bidrar til å holde kvinner utenfor arbeidslivet og barna utenfor barnehage».

Virkeligheten er selvsagt slik at det er mange som ser seg fornøyde med noen måneder hjemme, og som etterlengtet starter i arbeid igjen når permisjonstiden er over. Men mange mødre og fedre ønsker selv å være tilstede med og for sine barn de første, spirende årene. Å få oppleve gleden ved å være den som hører de første ordene, som tar i mot etter de første skrittene er gått – og ikke minst som får gi barnet den omsorgen og oppmerksomheten som er livsnødvendig for et lite barn.

Er det noen som er bedre skikket til det enn mor og far? Kan barnehagen noen gang være i nærheten av å leve opp til den betydningen mor og far er for barnet? Er ikke det et urovekkende signal at ønsket om å være omsorgsyter for egne barn bli møtt med ren arroganse fra myndighetene? Når skal regjeringen begynne å ta barna våre på alvor? Når skal barnepolitikken utformes med forankring i barnas premisser? Med hvilken kunnskap forklares, eller snarere forsvares, dagens politikk? Det er på høy tid at regjeringen stilles til ansvar for sin aggressive småbarnspolitikk, og de utfordres herved til å gi oss solide faglige svar på hvorfor barna våre institusjonaliseres på samlebånd.

Tanken om at våre barn blir brukt som brikker i et kynisk maktspill hører mer hjemme i en grøsser.

Der fremheves stadig både her og der at den viktigste investeringen i fremtiden er barna våre. Å investere i barna er å investere i fremtiden. Det er derfor underlig å være vitne til en politikk som fullstendig undergraver barns fundamentale behov, men som på samme tid fremhever betydningen av å gi dem gode oppvekstvilkår. Hvis ettåringen sier «jeg har det ikke godt her», er det ikke da på tide å gjøre noe? Kanskje mangler våre politikere rett og slett kunnskap? Jeg klamrer meg til den forklaringen enn så lenge. Tanken om at våre barn blir brukt som brikker i et kynisk maktspill hører mer hjemme i en grøsser.

Tags:

Kommentarer