Et eksempel fra Genève

Grunnlovsjubileet har fått sin visuelle profil, men ville vi ha brydd oss et hakk eller to mer hvis vi hadde laget lovet selv? Her ser vi i alle fall Creunas konsernsjef Arne Hjeltnes (t.h.) og stortingspresident Dag Terje Andersen. (Foto: Thomas Winje Øijord, NTB Scanpix)

Bryt kjedsomheten, la borgerne ta eierskap til Grunnloven.

 Neste år fyller den norske grunnloven 200 år. Alle vi som nødig forlater huset 17. mai, bør kanskje vurdere å rømme landet. Store deler av året vil gå med til panegyrikk, markeringer og seminarer. Og en kaskade av nye bøker.

Et lyspunkt er at teksten fra Eidsvoll ikke er statisk. Et utvalg ledet av Inge Lønning har foreslått endringer, flere av dem er fremmet i Stortinget, og skal – på forskriftsmessig vis – behandles av det nye Stortinget som velges til høsten.

En rekke elementer fra andre lover skal grunnlovsfestes, det vil si heves over vilkårlig politisk endring med knappe flertall: Retten til liv og personvern, forbud mot tortur og vilkårlig frihetsberøvelse, for å nevne noe.

Men hvor mange har deltatt i diskusjoner om forslagene til endringer i grunnloven, enn si overhodet lagt merke til dem?

Én grunn til at det hele foregår i nesten total stillhet, er nok at forslagene fra Lønning-utvalget stort sett handler om å forsterke ukontroversielle lover. Det som burde ha vært kontroversielt, er at endringene i praksis gir domstolene mer makt. ”Rettsliggjøring av politikk”, kalles det gjerne, men selv ikke dette har skapt særlig diskusjon.

Andre grunnlovsforslag som skal behandles av Stortinget i neste periode har fortsatt debattpotensial. Det gjelder for eksempel forslaget om stemmerett for 16-åringer, og det om at Stortinget i fremtiden må vedta norsk deltakelse i utenlandsoperasjoner.

Men hovedbildet er at grunnloven seiler sin egen sjø. Det kunne ha vært annerledes: Vi kjenner byen Genève i Sveits som sete for flere internasjonale organisasjoner. Genève er også en av Sveits’ kantoner (delstater), og har sitt eget politiske system, herunder sin egen grunnlov.

Grunnloven stammer fra 1847, men er senere blitt endret flere ganger. For fem år siden kom det til en omfattende og annerledes endringsprosess.

Et borgerinitiativ foreslo at borgerne selv skulle forestå en full gjennomarbeiding av grunnloven. Dette ble vedtatt i en folkeavstemning i februar 2008: 79,3 prosent stemte ja, og fremmøtet var på 61,6 prosent. I Sveits, der det holdes folkeavstemninger om alt mulig hele tiden, er dette et ganske høyt fremmøte.

En forsamling av 80 borgere, ikke dominert av verken profesjonelle politikere eller ”eksperter”, utarbeidet så teksten. Kantonens parlament hadde ingen formell rolle. Regjeringen kunne delta i prosessen med synspunkter og forslag, men involverte seg i praksis lite.

Noe paradoksalt ble fremmøtet mye lavere da den nye grunnloven skulle vedtas i oktober i fjor: Kun 31,9 prosent. Ja-flertallet ble på 54,1 prosent.

Selv om den demokratiske legitimiteten dalte undervis, ga prosessen en del interessante lærdommer også for oss i den store verden utenfor Genève.

Kantonen Genève, altså byen med omegn, ligger helt vest i Sveits, og er omgitt av Frankrike på nesten alle kanter. Den har om lag 470 000 innbyggere, færre enn Oslo. Arealet er på 282 kvadratkilometer, litt større enn øyen Sotra ved Bergen. Likevel har Genève hele 45 kommuner. Borgerne tjener om lag som nordmenn, og er rikfolk sammenliknet for eksempel med franskmennene.

Det politiske livet i Genève er, kanskje i motsetning til hva man skulle tro gitt det ovennevnte, preget av stor splittelse. Folk fordeler seg langs hele aksen fra ytre høyre til ytre venstre. Mye bråk og lite samarbeid har vært gjennomgangstonen.

Underveis i forhandlingene om grunnlovsteksten, var fløypartiene også meget aktive.

Men nettopp fordi pådriverne for den nye grunnloven visste at de måtte bli enige om en tekst som et flertall av borgerne kunne slutte seg til, virket prosessen disiplinerende: Folk som støttet det grønne partiet, sosialdemokratene, kristendemokratene og de konservative – altså sympatisørene av sentrum-høyre og sentrum-venstre – tok styringen, og forhandlet hovedpunktene seg imellom:

Sosialdemokratene godtok at markedsøkonomien skulle grunnlovsfestes. Til gjengjeld godtok de konservative at staten måtte ha en viktig rolle, ikke bare for lov og orden, men også i blant annet miljøpolitikken. De grønne ble vinneren: Genèves nye grunnlov er den grønneste i Sveits, og er en av de første i verden som inkluderer retten til å leve i et miljøvennlig lokalmiljø på listen over grunnleggende borgerrettigheter.

Den ideologiske grunntonen kan sies å være liberal: Teksten setter individet i sentrum, ikke økonomien og ikke organiserte gruppeinteresser.

Noe hestehandel måtte til: For å sikre at to sterke partier ytterst til høyre ikke skulle torpedere grunnloven når den kom til folkeavstemning, plukket man ut et punkt som ville ha gitt utlendinger fulle politiske rettigheter etter åtte år i Sveits.

Sveits er et spesielt land, en liten føderasjon bestående av til dels svært små, men meget selvstendige kantoner. Folkeavstemninger er vanlige, både lokalt og føderalt. Grunnlovene vedtas normalt i folkeavstemninger, og har stor betydning som rammeverk for den praktiske politikken.

Den store bruken av folkeavstemninger har selvsagt sine negative sider. Forbudet mot minareter – et overgrep mot muslimers rett til utøvelse av egen religion – ble vedtatt i en føderal folkeavstemning i 2009, for eksempel. Men på sitt beste, trekker disse prosessene borgerne aktivt inn, og bidrar både til ansvarliggjøring og fornyelse.

I noen kantoner – Vaud og Zürich – har prosessene bidratt til å marginalisere fløypartier, en effekt man foreløpig ikke finner i Genève. De avler også nye politiske ledere, som kanskje tenker annerledes enn dem med flere tiårs partipolitisk erfaring.

I Vaud ble tre politiske ferskinger fra grunnlovsprosessen valgt inn blant kantonregjeringens syv medlemmer året etter at den nye grunnloven der var vedtatt. En av ministrene i den sittende føderale regjeringen var tidligere en nøkkelspiller i grunnlovsprosessen i Fribourg. Regjeringene i Sveits er for øvrig heller ikke som andre regjeringer, men det får ligge til en annen gang.

Norge er en annen verden: En sentralisert nasjonalstat. Enhver sveitser ville bare le av ”makten” som tilligger våre fylker, og kommunene er ikke mye bedre. Vi har hatt noen få nasjonale folkeavstemninger, men bare rådgivende

Men kunne ikke også vi ha hatt godt av slik prosess? At det praktisk lar seg gjøre, ser vi i Sveits. Vi kunne bli tvunget til å snakke med hverandre, ikke bare til og forbi. Og vi kunne fått frem noen nye fjes i politikken til erstatning for deler av vokskabinettet partienes nominasjonsprosesser spytter ut. Og vi kunne fått en grunnlov vi hadde eierskap til og som betydde noe i praksis.

God idé? Ikke det? Vel, da blir det vel å finne frem bunaden og 17.mai-sløyfen igjen. Eller å rømme landet. 

(Denne teksten står på trykk i ukens utgave av Morgenbladet)

Tags: , ,

Kommentarer