Universitetet skal aldri bli YouTube. Læring er ikke et produkt, men en prosess, og da må vi bruke nettet til mer enn en distribusjonskanal.
De siste ukers diskusjoner av digitalisering av utdanning – i BT, Studvest, NRK og andre medier – har nesten utelukkende dreid seg om videoopptak av forelesninger. De beste til å forelese blir filmstjerner, er overskriften i BT 20.2.2013. Men frykten for å havne på YouTube er et feilspor. Fremtidens universitet er ikke YouTube.
Enkelt grep
I mange tiår har vi visst at kunnskap ikke er noe som en foreleser overfører til en student gjennom monologer. Læring er en aktiv prosess hvor foreleseren heller enn å være en enetaler bør tilrettelegge for studentenes egenlæring ved å sørge for gode læringsmiljøer, ved å vise vei til og hjelpe studenter med å orientere seg i relevant fagstoff og ved å legge opp til konstruktiv diskusjon og tilbakemeldinger. Sett mot dette blir podkasting av forelesninger et altfor enkelt grep: en digitalisering av en pedagogikk vi vet ikke er optimal. Likevel griper vi raskt til podkasting når vi snakker om digitalisering av universitetet. På nettet vet vi nå hvordan tjene penger på å selge digitale produkter, men de sosiale prosessene, som nettet også støtter svært godt opp om, har vi fortsatt ingen enkle kommersielle systemer for. Kanskje det er derfor det er lettere å tenke på et digitalt universitet som en distribusjonsplattform enn som et lærings- og forskningsmiljø?
Populære kurs
Det er i USA den mest radikale utfordringen til de tradisjonelle universitetene har vokst frem, med MOOCs, som står for Massively Open Online Courseware. En MOOC er ikke bare podkasting, men heldigitale versjoner av populære kurs hvor opptil 100,000 studenter fra hele verden deltar.
Men husk også at i USA og en rekke andre land er høyere utdanning i krise, med ekstreme økninger i skolepenger, professorer som må ta tvungen ubetalt avspasering fordi universitetene ikke har penger til full lønn (furlough kaller de det), og stadig mindre offentlig støtte til universitetene. Færre og færre har råd til å studere.
Motivasjon og egeninnsats
Hvis du melder deg på en MOOC (de fleste er fortsatt gratis) kan du risikere å bli imponert, som vi ble. På et kurs fra Coursera som en av oss tok fikk vi ukentlig se fire 10–15 minutters videoer innlest av foreleseren fra kontoret hennes, hvor hver video tok opp et spesifikt tema. Inne i videoene var det små forståelsestester, det var svært aktive diskusjonsforum og hver uke ble flervalgstester automatisk vurdert. Testene krevde overraskende mye arbeid: vi måtte gjennomføre modellerings- og visualiseringsoppgaver i åpen programvare og anvende begreper fra pensum for å finne svarene. Flervalgstestene fungerte altså som formativ evaluering, hvor selve prøven organiserte vår læring. Selv om vi meldte oss på Coursera-kurset for å se hvor dårlig det var måtte vi innrømme at en motivert student kunne lære mye av kurset. Akkurat som en motivert student, med mye egeninnsats, kan lære mye av forelesninger for 200 studenter.
Det er mange som bekymrer seg for at MOOCs betyr slutten på det tradisjonelle universitetet. Hvis du kan se forelesningene til en Stanford-professor helt gratis, hvorfor skal du da betale skolepenger for å gå på ditt lokale college eller på et norsk universitet? Og om verdens beste universiteter kan kjøre automatiserte nettkurs for 100,000 studenter, trenger universitetene da like mange forelesere? Trenger vi like mange universiteter? Det er klart mange akademikere kjenner en redsel for jobbene sine, særlig i USA med så mange kutt i høyere utdanning. Redselen for å bli akterutseilt gjør også at flere og flere universiteter kaster seg på MOOC-bølgen.
Optimist
Teknologiutopisten Clay Shirky argumenterer for at det vil gå universitetene likedan som plateselskapene om vi stritter imot digitalisering slik som de gjorde: Higher education is now being disrupted; our MP3 is the massive open online course (or MOOC), and our Napster is Udacity, the education startup. Shirky innrømmer at MOOCs er langt fra å tilby en virkelig god utdannelse, som han beskriver som intime seminarer ledet av dyktige forskere. Men en slik utdannelse er helt uoppnåelig for de fleste, skriver Skirky, når en bachelorgrad som tilbyr dette i USA koster $250,000 i skolepenger og fire års tapt arbeidsinntekt.
Universitetet i Bergen tilbyr jo faktisk denne virkelig gode utdannelsen Shirky beskriver. Vi er heldige nok til at vi lever i et land hvor utdanning verdsettes som en offentlig investering, og vi slipper skolepenger. Ressursene er ikke uendelige og noen av laveregradsemene våre har forelesninger for store studentgrupper, men på de aller fleste fagene får studenter også seminarundervisning. UiB har et av landets laveste antall studenter pr. faglig ansatte og har dermed høyere lærertetthet enn noe universitet, for eksempel.
Digital undervisning
Heldigvis har vi allerede mange eksempler på gode måter å digitalisere undervisning og forskning utover og i tillegg til videoopptak, og UiB har i mer enn to tiår utviklet og tilbudt innovativ digital undervisning, både som nettundervisning og på campus. Det handler ikke om å få forelesere til å bli filmstjerner eller til å bruke timer med ekstra forberedelsestid for å lage polerte videoforelesninger, men å bruke digitale verktøy på måter som er tilpasset fagenes egenart. Ved å dele de digitale læringsressursene vi lager og ta i bruk ressurser laget av andre kan vi også frigjøre verdifull tid for rom til dypere diskusjoner i faget, tid til modning, kritiske refleksjoner og direkte dialog.
Universitetet skal digitaliseres: det er helt nødvendig i et digitalt samfunn. Men et universitet er ikke et plateselskap som distribuerer et produkt. Vi skal fostre læring og kritisk refleksjon. Og det er noe ganske annet.