Strøksnes tilkjenner meg (i BT, Aftenbladet, Nordlys, Stavanger Aftenblad den 16.2.) verdens beste jobb og at jeg fremdeles er ved mine fulle fem. Det har jeg faktisk visst lenge, men den beskrivelsen han gir av politikken jeg står for er jeg mindre enig i.
Jobben består faktisk ikke, slik han vil ha det til, i å dra verden rundt og dele ut penger til korrupte statsledere og tro at det lett skaper utvikling.
Jobben min er å sørge for at Norge bidrar til endringer som kan bekjempe fattigdom og skape mer rettferdig fordeling i verden. Det trengs. 1,3 milliarder mennesker i verden er lutfattige. Kvinner dør fordi de mangler grunnleggende helsetjenester når de føder sine barn. Alt for mange barn får ikke gå på skole på tross av krig. Millioner av mennesker er på flukt på grunn av krig eller sultkatastrofer. Selv om det ikke er lett å bekjempe urettferdighet, betyr det ikke at vi ikke kan få til gode resultater.
Og resultater fins. I 1985 fantes polio i 125 land. I dag finnes sykdommen i kun tre land og norsk bistand har bidratt. Norge har støttet Zambia slik at de får økte skatteinntekter og dermed har mer penger til å satse på utdanning og helsetilbud for egen befolkning framfor å være avhengig av bistand. I Mosambik har norsk bistand bidratt til å fjerne over 20 000 miner som truet folk på livet lenge etter at krigen var slutt. I Nepal har vi sikret at stadig flere får gå på skole. Alt dette er resultater som har vært avgjørende for mange mennesker og som er med på å skape utvikling. Et norsk bistandsbudsjett alene kan ikke avskaffe fattigdom, og mange andre ting enn bistand trengs. Men god bistand funker.
Strøksnes er bekymret for at bistandspengene går bort i korrupsjon. Det er et faktum at mange av landene som har store fattigdomsproblemer også sliter med korrupsjon. Problemet er aller størst for landene selv, fordi det hindrer utvikling. Når noen begår underslag fra statskassen i Uganda, så stjeler de penger som skulle gått til å bedre livene til fattige folk.
Bistand kan bekjempe korrupsjon. Norsk bistand går til å styrke myndigheters styring over penger, ressurser og oppgaver. Vi kan for eksempel støtte oppbygging av riksrevisjoner, slik vi har gjort i Uganda. Nylig måtte Uganda betale tilbake 23 millioner kroner til Norge etter at Ugandas egen Riksrevisjon avslørte korrupsjon av norske bistandspenger.
Vi har nulltoleranse mot korrupsjon i norsk bistand. Vi har opprettet et eget lag av korrupsjonsjegere som etterforsker saker. Vi fryser pengeutbetalinger når det er mistanke om korrupsjon og krever pengene tilbake dersom mistanken viser seg å stemme. Åpenhet rundt pengemisbruk er det beste våpen i kampen mot korrupsjon. Derfor offentliggjør Utenriksdepartementet en egen rapport fire ganger i året med oversikt over korrupsjonssakene.
Dess flere kontrollordninger som korrupte embetspersoner og andre må forholde seg til, jo vanskeligere blir det å underslå statens penger, kreve penger under bordet og drive annen lyssky virksomhet. Og fordi slike penger også ofte sendes utenlands, gjør Norge et stort arbeid sammen med andre land for å få bukt med skatteparadisene hvor pengene gjemmes bort.
Til slutt kritiserer Strøksnes ideen om at u-landsgjeld hindrer utvikling. Han mener tvert i mot at lån er bra fordi det gjør det mulig å få til investeringer osv. Dette er for så vidt riktig dersom vi snakker om ansvarlig lånepolitikk der det ikke lånes mer ut enn det som er mulig å betale tilbake. Her er det gjort mange feil opp gjennom årene, og fattige land har etter hvert fått så store lån at de blir umulige å betjene. Det hindrer utvikling. Derfor sletter vi gjelden, og gir fattige land mulighet til å bruke offentlige penger til beste for egen befolkning.
Så vil jeg gjerne utfordre Morten Strøksnes: Han er god til å beskrive problemer i fattige land, men hva mener han er løsningene?