Verden preges stadig mer av at klimaet er i endring (…) Hvordan vi takler utfordringene fra de menneskeskapte klimaendringene vil ha avgjørende betydning for liv og velferd.» Med slike formuleringer på plass, typiske for det man finner på nettsidene til våre partier, skulle vi vel også vente og se klima som et sentralt tema i valgkampen? Dessverre er det ikke mye som tyder på det – så langt. Her er det tradisjonelle kampsaker og gamle skillelinjer som har forrang, slik alle som følger med i debatten kan se. At alarmsignalene er blitt enda tydeligere, med blant annet dramatisk smelting av havis, synes ikke å gjøre inntrykk på partistrategene.
Nylig la Verdensbanken frem en viktig klimarapport «Turn Down the Heat». Her advares det mot fire grader global temperaturøkning før dette århundret er over. Klimaendringer må forstås i et globalt perspektiv, men de humanitære og økonomiske konsekvensene oppleves lokalt. Grunnleggende menneskerettigheter er truet, til millioner av mennesker som har bidratt veldig lite til å øke innholdet av CO2 i atmosfæren. Deres rett til liv, helse, mat og vann blir svekket. «Det er mitt håp at denne rapporten sjokkerer oss til handling», skriver Verdensbankens president, Dr. Jim Yong Kim.
Men hva skjer? En ny bok med fokus på Kommune-Norge viser først og fremst hvor lite som skjer (B. Bakke og S. Skotheim: «Hva skjer? – to besteforeldre på klimareise i Norge»). Nasjonalt har vi et klimaforlik med svakere målsettinger enn de fleste er klar over, og enda svakere virkemidler. Resultatet gir seg selv. Selv om det også er mange som tar ansvar og gjør en flott jobb, er vi er ikke i nærheten av det som bør være Norges bidrag til en klimapolitikk som gir en rimelig sannsynlighet for at global temperatur ikke skal stige mer enn to grader siden førindustriell tid.
Det er trist å måtte si det, men togradersmålet er blitt et «søndagsmål». Vi pleier vårt image som ledende miljønasjon, men til hverdags går altfor mye sin skjeve og vante gang, uten samlet innsats. De store målkonfliktene skyver vi under teppet. Det som får temperaturen opp i den politiske debatten, og engasjementet frem hos våre politikere, er helt andre spørsmål enn «vår tids største utfordring».
Vi må innse at vi ikke med troverdighet kan opptre som pådriver internasjonalt, så lenge Statoil får lov å drive på med sin natur- og klimaødeleggende tjæresandvirksomhet.
Sånn kan vi ikke ha det, som opplyste mennesker, som foreldre og besteforeldre – og barn og unge med rett til en trygg fremtid. Derfor har mer enn 50 organisasjoner gått sammen om kampanjen «Klimavalg 2013»: Kirken og mange kristelige organisasjoner, barne- og ungdomsorganisasjoner, fagforeninger og utviklingsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og vitenskapelige foreninger, i tillegg til miljøbevegelsen.
Ambisjonen er å få klima på den politiske dagsorden, ved å mobilisere det flertall av velgere som ifølge meningsmåler ønsker en skjerpet klimapolitikk. Vi vil ikke passivt se på at dette store og avgjørende verdispørsmålet havner i skyggen av skatter og pensjon, veier og sykehus, valgfrihet og privatisering. Vi sier ikke at disse sakene er uviktige. Men noen ganger må vi, både politikerne og vi som borgere, løfte blikket. Dette er en slik gang. «Fortsatt er det mulig for verden å unngå en klimakatastrofe», skriver Svein Tveitdal, tidligere FN-direktør og styreleder for kampanjen, «stortingsperioden 2013–2017 er imidlertid den siste der verden fortsatt har en mulighet til å begrense den globale oppvarmingen til to grader.»
Klimavalg 2013 utfordrer partiene: De må uten forbehold forplikte seg på utslippsmålene fra FN klimapanel, som betyr 25–40 prosent kutt innen 2020, i forhold til 1990-nivå. Da var norske klimagassutslipp på 50 mill. tonn. Følger vi målsettingene i Stortingets klimaforlik, skal utslippene være bare om lag 5 mill. tonn lavere i 2020, inkludert kvotekjøp. Følger vi FN må de reduseres med tre ganger så mye, til rundt 35 mill. tonn. I tillegg må vi bidra til klimatilpasninger og utbygging av fornybar energi for fattigdomsbekjempelse. Og vi må innse at vi ikke med troverdighet kan opptre som pådriver internasjonalt, så lenge Statoil får lov å drive på med sin natur- og klimaødeleggende tjæresandvirksomhet.
Skal global oppvarming begrenses til to grader, ved at CO2-innholdet i atmosfæren stabiliseres, vet vi at store deler av verdens fossilressurser må bli liggende i bakken. Mantraet om at «norsk olje- og gassutvinning er en del av løsningen, ikke av problemet» er selvfølgelig for godt til å være sant. Også Norge må innstille seg på å trappe ned oljevirksomheten. Et første skritt, og et viktig signal til andre land, vil være å gi områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja varig vern mot olje- og gassvirksomhet.
Klimavalg 2013 mener vi må planlegge for ny næringsutvikling utenom oljesektoren, og tilrettelegge for grønne arbeidsplasser – slik det ble tilrettelagt for etablering av petroleumsindustrien på 1970-tallet. Utvidet bruk av grønne skatter og avgifter vil bidra til en raskere omstilling. Vi kan alle være en del av løsningen, men det forutsetter at det blir enklere og billigere å være miljøvennlig. Det må legges mer penger på bordet til utbygging av kollektivtrafikk og jernbaner, og sikre at vanlige folk er i stand til å redusere sitt energiforbruk.
Klimarettferdighet og en etisk ansvarlig klimapolitikk kan ikke vente. «Verden trenger et nytt moralsk lederskap», sa miljø- og menneskerettsforkjemperen Nnimmo Bassey da han var i Bergen og mottok Raftoprisen. Han etterlyste en ny Gandhi og en ny Churchill. Kampanjen Klimavalg 2013 krever politikere og en politikk som tar solidaritet mellom generasjonene på alvor, og straks setter vår tids mest påtrengende oppgave på dagsordenen: å lukke det veldige gapet mellom de klimatiltakene som er nødvendige og de som faktisk blir iverksatt.