For mange har ordfører Trude Drevland vært en overdose føleri i asylbarnsaken. Men Høyres politikk står uberørt.
På Stord har en familie bodd på asylmottaket i fem år. Eldstejenten er 11 år, og husker ikke livet i Tsjetsjenia. Saken i dagens BT viser at Nathan bare er en av mange. Det som skiller Nathan fra andre asylbarn, er hvor mange og hvor viktige støttespillere han har.
Det kunne stått større respekt av Høyres innsats for asylsøkere i Bergen. Om Bergens byråd og bystyre sto samlet og krevde endringer gjennom samtlige nasjonale partier, hadde det vært riktig så originalt. Men det er ikke så stilig med politikere som snakker, og som vegrer for å kreve at politikken endres.
Rett nok er det bare Drevland som så tydelig presiserer at det bare er Nathan hun støtter. Men ordføreren står ikke alene i Bergen Høyre. Hun har både Høyres bystyregruppe og byrådsleder Monica Mæland bak seg. Mæland har vist sitt personlige engasjement i Nathan-saken, blant annet da hun åpnet utstillingen «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg», arrangert av støttegruppen for Nathan. Men i praksis er det vrient å forstå hva Mæland og Høyres bystyrerepresentanter mener.
Høyre fremstår som mer enige internt enn de gjør utad.
For ifølge Høyre sentralt, er ikke Bergens høyrefolk uenige i partilinjen. De oppfatter ikke Høyres asylpolitikk som omdiskutert. Ja, de hører et ønske om at Nathan-saken skal få et hyggelig utfall, men har ikke oppfattet et ønske om å endre politikken. Trude Drevland sier at hun vil gjøre noe for å endre partiets politikk internt. Men så langt har hun ikke gjort det.
De siste par årene har både byrådet og bystyret i Bergen involvert seg i landets asylpolitikk. For et år siden oppfordret byrådet bystyret om å be justisministeren sørge for ny behandling av sakene til en gruppe asylsøkere. Noen måneder senere, vedtok som kjent et samlet bystyre en støtteerklæring til Nathan.
Intern uenighet i partiene er normalt. Men Høyres måte å være uenig i egen politikk på, er merkelig. Vanligvis oppfatter partiene det som ønskelig å fremstå som en enhet. Når uenigheten er stor nok, kan likevel en offentlig diskusjon være nødvendig. Slik er det eksempelvis med asylbarnsaken i Arbeiderpartiet. Da Arbeiderpartiet i Bergen holdt sitt årsmøte tidligere i år, gikk de, i likhet med AUF og flere lokallag, inn for å gi asylbarna amnesti. Det er altså ingen tvil om at lokallaget ønsker konkrete endringer i Arbeiderpartiets politikk.
Høyre, derimot, fremstår som mer enige internt enn de gjør utad. Hva slags underlig strategi er det? Hva har de å tjene på dette? Jeg tviler ikke på at engasjementet for Nathan bunner i et genuint ønske om å la han få bli i landet. Men jeg vet mange stiller spørsmål ved motivet for støtteerklæringene. For hvorfor uttrykkes misnøyen med hviskestemme internt, hvis de oppriktig ønsker at flere asylbarn skal få bli?
Det er ikke bare i Bergen at lokale høyrepolitikere engasjerer seg for enkeltmennesker i asylpolitikken.Til forsvar for Høyre her i byen, kan det sies at Tromsø Høyre er verre. Der har ordfører Jens Johan Hjort ikke bare gitt moralsk støtte til byens lokale asylsøkeryndling. Han har også oppfordret tromsøværingene til å bidra økonomisk. 1000 kroner pr. person, syntes han var et passe bidrag for å hjelpe asylbarnet Yalda i retten. Over 100.000 kroner ble samlet inn på to dager for å hjelpe jenten å vinne over Utlendingsnemda (UNE).
Det ikke Høyre som ivrer mest for at flere barn bør få bli.
Nasjonalt forholder Høyre seg til det kompliserte problemet med asylsøkere som nekter å reise hjem. Det er stor politisk uenighet om hvordan dilemmaet med asylbarna bør løses. For hvordan forhindre at foreldre bruker egne barn som middel for å få oppholdstillatelse? For å si det forsiktig: Det ikke Høyre som ivrer mest for at flere barn bør få bli.
Høyre ønsker å gi regjeringen instruksjonsmulighet overfor Utlendingsnemda i prinsipielle saker. Å liberalisere politikken overfor asylbarna ville være enklere hvis denne muligheten fantes. Men det er ingen tegn til at Høyre sentralt vil liberalisere. En instruksjonsmulighet ville jo bare hjelpe asylbarna hvis det ble gitt instruksjon om å liberalisere.
Så hva mener egentlig Høyres lokalpolitikere? Er asylpolitikken bra som den er, eller bør den endres? Hjelp oss å forstå!
Det triste er at Drevlands tårer for rettferdighet står i fare for å gjøre oss mer negative til asylbarnas sak enn vi var i utgangspunktet. For det er – heldigvis – liten støtte for at fotballtrøyen skal påvirke hvem som får bli i Norge.