Den svenske fare

 

Raša er kjapp med pakkingen, men mister jobben likevel. «Spise, sove, dø» er en sterk film om nokså dystre liv i Skåne. (Foto: Arthaus)

Er Norge et oljeprisfall og en blå regjering fra å bli som Sverige?

For de fleste av oss er dårlig råd noe vi har i studietiden, kanskje også i etableringsårene, men deretter fyker vi inn i en stor, velfødd middelklasse. Der omgås vi hverandre, og legger knapt merke til at det finnes en annen virkelighet.

Men det finnes ungdom som aldri kommer ut i ordentlig jobb, godt voksne langtidsledige, trygdede, ufrivillige deltidsarbeidere, og selvsagt heltidsansatte med lav lønn i renholdsbransjen, næringsmiddelindustrien, dagligvarehandelen og andre steder. Mange bor dårlig, spiser dårlig, drikker kanskje for mye også.

Vi hører lite til dem og om dem i offentlig ordskifte. De er for få til å utgjøre et politisk mobiliseringsgrunnlag. De er altså ikke attraktive for partiene. At mange i gruppen er innvandrere forverrer bildet på to måter. Utlendingene har ofte ikke stemmerett, og blir dessuten gjerne sett på som fiender av innfødte i samme sosioøkonomiske situasjon.

Bildet i Sverige er naturligvis verre. Norsk arbeidsliv, særlig på Østlandet, er ikke fullt av svensker bare fordi lønnsnivået er høyere her. Hjemme i Sverige har mange av ungdommene ingen sjanse i det hele tatt.

Arbeidsledigheten i Sverige steg til 8,4 prosent i januar i år, ledigheten blant unge under 24 er på formidable 24,2 prosent. I Norge er tilsvarende tall 2,8 og 7 prosent.

Sverige er nært, og dog så fjernt. Et hav av olje og gass ligger imellom. Spørsmålet om hvor trygge vi er på vår side av den svarte pølen kan bli et sentralt tema for høstens valgkamp. En ny, svensk film får norsk premiere mot slutten av denne uken. Filmen er ypperlig timet med en ny debattbok som lanseres i dag. 

”Jeg ville ha revansj på alle som påstår at det ikke finnes noen klasser i vårt samfunn og at alle har like forutsetninger”, sier den svenske filmregissøren Gabriela Pichler.

Revansjen får debutanten, som har bosnisk mor og østerriksk far. ”Spise, sove, dø” er en vakker og slagkraftig politisk film om unge Raša, som bor i Skåne sammen med sin far.

Historien virker først nesten parodisk: Raša pakker grønnsaker i en fabrikk, men så kommer nedskjæringene. Også Raša får fyken, enda hun pakker persille raskere enn de andre – noe hun argumenterer med for å redde jobben. Fagforeningen er maktesløs, og kan ikke tilby annet enn forsøksvis empatisk snakk. Det samme gjelder folkene på arbeidsformidlingen, som sender Raša på et kurs der den dynamiske konsulenten lover de arbeidsløse å ”boosta ert självförtroende”. Grepet er at alle skal snakke om hva de er gode til.

Parallelt følger Raša sin far til legen. Han er sykelig, og har blant annet vonde knær. Legen kan ikke hjelpe med noe papir som gir offentlig støtte. Kriteriene er for strenge, faren er ikke syk nok. I stedet setter den gebrekkelige mannen seg i en bil sammen med tre kompiser og kjører til Norge for å jobbe i noen måneder.

Alt er skildret i nyanser av grått og brunt, men filmen står som en perfekt illustrasjon av Wegard Harsviks bok Blåkopi, som lanseres av Res Publica i dag.

Bokens undertittel understreker forfatterens anliggende: ”Høyres svenske strategi for et helt annerledes samfunn”.

Harsvik har hatt flere statssekretærposter i den sittende regjeringen. Nå er han leder av Fagforbundets samfunnsavdeling. Han er altså på ingen måte nøytral, men den harske gjennomgangen av den blå politikkens konsekvenser i Sverige virker godt dokumentert. Stoffet er ikke ukjent for folk som følger godt med i norske medier, men vi melder generelt lite om nabolandet – også om disse sidene ved det.

Det handler blant annet om privatisering som fører både til dårlige arbeidsvilkår for ansatte og dårligere tjenester for brukerne, om en – sammenliknet med norske forhold – brutal virkelighet for folk som ikke klarer seg selv på arbeidsmarkedet, og om regjeringens kamp for å svekke fagbevegelsen.

Høyres politikere henter åpent henter både retorikk og politiske ideer fra sitt svenske søsterparti, påpeker Harsvik. Høyre fremstår mer moderat, erkjenner forfatteren, men han tror skinnet bedrar. En forverring av norsk økonomi eller en ny økning i sykefraværet blir fort et påskudd for å skru til. Dessuten kan jo Frp bli del av en ny regjering.

”Det er ingen grunn til å tro at verken politikken eller resultatene av den blir noe annerledes med høyrepartiene ved roret i Norge”, påstår Harsvik djervt.

Erna Solbergs folk vil nok helst slippe å bite på kroken. Selv om en del av det Harsvik hevder nok kan bestrides, har Høyre lite å hente på å gå inn i denne debatten.

Kan partiet unngå den? Debattbøker kommer og forsvinner. En svensk film om det traurige livet for underprivilegerte i Skåne er heller ingen sikker vinner på norske kinoer. Men temaet ligger i tiden, også fordi meningsmålingskjempen Høyre har rotet seg litt bort i debattene om formuesskatt og privatisering i det siste.

Kanskje blir Sverige den sittende norske regjeringens kronargument i kampen for overlevelse, og sammenliknet med mye annet en norsk valgkamp kan komme til å handle om, er dette temaet slett ikke dumt. Wegard Harsviks bok anbefales, forresten, Gabriela Pichlers film anbefales sterkere.

Tags: , , , , , , , ,

Kommentarer