Jeg er pappa – og jeg angrer

Jeg har ennå ikke hatt småbarn som ser ut til å trives med en lavere stillingsbrøk enn 100 prosent.

 

Neida, jeg angrer ikke på at jeg ble pappa, det jeg derimot angrer på er at jeg sendte barnet mitt i barnehage som ettåring. Eva Synnøve Steigen (ESS) skriver i sitt innlegg «Jeg er mamma. Men jeg er også meg» (BT, 25/2) at «Jeg nekter å ha dårlig samvittighet for at jeg leverer sønnen vår i barnehagen hver morgen.»  For all del, behold gjerne samvittigheten i god forfatning – å foreskrive andre dårlig samvittighet pleier være omtrent like fruktbart som Munch-debatt i hovedstaden. Men dersom vi vil utforske det etiske aspektet, så kan det være nyttigere å lytte til konkrete argumenter enn å ha samvittigheten som fremste rettesnor.

Overlege (og feminist) Gro Nylander peker på at barna i denne alderen er på sitt mest sårbare når det gjelder tilknytning til omsorgspersoner. «Jeg er forferdet over hvordan ettåringene har det den første tiden. Personalet stiller opp og er varme og omsorgsfulle. Men de er for få, og de er ukjente for barnet.»  Så vidt jeg vet er det ingen som har stilt spørsmål ved den fantastiske jobben barnehagepersonalet gjør, og Nylanders honnørord avslører også skivebommen i påstanden fra Steigen om at «Det vitner om manglende respekt for en hel yrkesgruppe.» 

Men selv den mest kompetente pedagog kan ikke gi barnet opplevelsen av at «Du er unik! Jeg er her 100 prosent for deg!» (Jeg har ennå ikke hatt småbarn som ser ut til å trives med en lavere stillingsbrøk enn det.) Tvert imot lærer barnet at «Du er en av mange, jeg er her i beste fall 33 prosent for deg – og i morgen er det kanskje en annen.» Kanskje har naturen sine grunner til at mennesker, i motsetning til mange andre arter, som regel bare får ett barn om gangen.

– Jeg skulle ikke sendt barnet mitt i barnehage som ettåring, skriver Ketil Vestbøstad.

Steigen er befriende ærlig på at det er den voksnes behov som er styrende for at de minste barna havner i barnehagen. Slik var det også for meg. Å lukke øynene for barnas behov blir da ikke så vanskelig, spesielt når vi lever i en kultur som åpent oppmuntrer til det. «Du skal ikke ha andre linjer enn Arbeidslinjen» lyder dens første bud. Da blir kontantstøtte selvsagt kvalifisert vranglære – selv om den gir flere muligheten til å dra omsorg for egne ettåringer, og kostnaden ved den bare er en brøkdel av de rundt 120 000 kr som en barnehageplass for de minste koster i årlige offentlige subsidier.  

Dette sosiale eksperimentet kan vi selvsagt bare gjette på resultatene av. En markert økning av psykiske lidelser blant unge de siste årene burde likevel få noen varselklokker til å ringe. Innenfor miljø- og klimaproblematikken er «føre var-prinsippet» anerkjent, (om enn i teorien mer enn i praksis) – nettopp fordi vi snakker om uoversiktlige konsekvenser. En liknende tenkemåte når det gjelder våre minste hadde kanskje ikke vært for mye å forlange?

Ellers tenderer jeg gjerne til å være enig med Piet Hein, også når han i et av sine fortreffelige gruk avslutter med at «verdens dårligste vittighed er sikkert samvittigheden».

Tags:

Kommentarer