Få kunder og bakmenn frem i lyset


Hvorfor handler ikke debatten om sexkjøpsloven om kunder og bakmenn, når det var dem loven skulle ramme?

 
Sexkjøpsloven ble innført 1. januar 2009, med den intensjon at den skulle ramme bakmenn og kunder. Det skulle fortsatt skulle være lov til å selge seksuelle tjenester, men ikke å kjøpe. I BT-debatten «Sexkjøp frem i lyset» på Kvarteret torsdag 21.2 med deltakerne Frank Rossavik, Liv Jessen, Jette Christensen og Ane Aadland, ble det diskutert hvilken virkning loven har hatt for dem som selger sex. Hvordan loven har rammet bakmenn og kunder ble ikke satt i søkelys.

I debatten ble det informert om at det ikke er blitt gjennomført noen evalueringsrapport av sexkjøpsloven. Argumentene til deltakerne var derfor basert på subjektive meninger og erfaringer knyttet til lovgivningen. De to siste årene har jeg skrevet en masteroppgave om nigerianske kvinner som jobber i gateprostitusjonen i Oslo. I likhet med deltakernes argumenter bygger den på ulike aktørers subjektive meninger. Masteroppgaven handler om hvordan nigerianske prostituerte kvinner er blitt fremstilt gjennom journalisters artikler i VG/Dagbladet fra 2008 – 2011, og av fire sosialkonsulenter fra Pro Sentret og Nadheim i Oslo.

Liv Jessen fortalte i sin introduksjon i debatten om situasjoner der enkeltpersoner i prostitusjon hadde følt seg sterkt krenket. Hun tok utgangspunkt i en personlig fortelling som handlet om en prostituerts erfaring med tollere på en flyplass, der hun opplevde å bli kroppsvisitert. En annen handlet om en prostituerts erfaring av å bli kastet ut av et hotell fordi de ansatte hadde funnet ut at hun prostituerte seg. Gjennom høytlesning av de personlige fortellingene, argumenterte Jessen implisitt for en økt stigmatisering blant dem som prostituerer seg i Norge etter sexkjøpsloven.

Uttrykk for en lignende type stigmatisering av de prostituerte fant også jeg i det empiriske materialet mitt: De nigerianske kvinnene ble negativt berørt av Aksjon Husløs, som ble utført etter lovens inntreden. Informantene argumenterte for at det handlet om at politiet gjorde det vanskelig for nigerianske prostituerte kvinner å finne bosted, ved at de presset huseierne for hallikvirksomhet. Det hele endte med at mange av de prostituerte ble kastet ut av leilighetene de bodde i, uten retten til tre måneders oppsigelsestid og uten å få sitt depositum tilbake.

En informant mente at aksjonen ikke hadde politifaglige interesser, men at den heller måtte ha en politisk innflytelse, siden den ble gjennomført etter at loven trådde i kraft. Informanten påpekte i den sammenheng at hallikvirksomhet både har vært ulovlig før og etter sexkjøpsloven, og at aksjonen kunne foregått uavhengig av loven.

Hvordan skal man evaluere om en sexkjøpslov fungerer eller ikke? Jeg har sett at loven har hatt negative konsekvenser for nigerianske kvinner som selger sex i Oslo. Er ikke det politiske målet å vektlegge menneskeverdet til de nigerianske prostituerte kvinnene, heller enn å bruke all makt for å redusere prostitusjonsmarkedet?

De fleste fremstillingene av prostitusjon i mediene før og etter sexkjøpsloven har handlet om nigerianske kvinner i gateprostitusjon. De enhetlige fremstillingene lukkes og skaper et generaliserende, stigmatiserende og unyansert bilde av denne etniske gruppen, enten det formidles gjennom tekst og tale om dem, eller dårlige sladdete bilder av dem. Andre prostitusjonsgrupper, kunder og bakmenn er blitt utelukket i fremstillingene etter sexkjøpsloven.

Hvordan skal man evaluere om en sexkjøpslov fungerer eller ikke?

Etter to år med innsamling og analysering av fremstillinger om nigerianske prostituerte før og etter sexkjøpsloven sitter jeg igjen med spørsmålet; hvorfor tar ikke fremstillingene etter sexkjøpsloven opp flere saker som omfatter kunder og bakmenn når loven skulle ramme dem?

Tags:

Kommentarer