Kulturkjerringer

Det skulle bidra til den gode samtalen, til høytsvevende tanker om litteratur, til litterær debatt. Det skulle forene litteraturvitenskapen, skrivekunstnerne og det lesende publikum.

Og hva sitter vi igjen med? Provinsiell polemikk. Om ølpriser.

Forfatter Henning Bergsvåg avviser Litteraturhuset som samlingssted fordi prisene er for stive. Det er ikke et sted han kan henge og føre sine samtaler. Det har ingen bardisk.

Selvsagt er det et poeng at et litteraturhus bør være inkluderende og inviterende, for alle, ikke bare for østersfiffen.

Men det er utvilsomt noe vulgært ved at billig øl og simpel mat fremstår som det eneste som kan smøre en ordentlig litterær samtale. Var det en bule vi ville ha? Et fyllekalas? Nachspieltilstander?

For hvor mye alkohol må disse forfatterne egentlig tylle i seg for å kunne føre meningsfulle dialoger om litteratur?

Og dessuten: Det er vel ikke bare studenter og kunstnere uten dagjobb som kan bedrive «kreativ myldring».

Litteraturprofessor Arild Linneberg kan melde om kolleger som ikke går på Litteraturhuset på grunn av prisnivået. Helt ærlig: Så dårlig står det faktisk ikke til med den akademiske lønningsposen.

Var det en bule vi ville ha? Et fyllekalas? Nachspieltilstander?

Mellom linjene leser man at polemikken kanskje bunner i noe helt annet enn ølpriser og bardiskens lengde. For når Colonialen kommer poetene i møte, stiller Bergsvåg den egentlige diagnosen: Restaurantvalget og manglende mingleområde er bare et symptom. Selve sykdommen er jo ledelsen.

Slik fremstår den mildt smålige klagingen på prisnivået nærmest som et påskudd for, nok en gang, å ta daglig leder, Kristin Helle-Valle.

Hvis det er tilfelle, får man heller si det rett ut. Det er billig å kamuflere ledelseskritikk som en debatt om alkoholpriser. Og hvis det er det eneste kritikerne finner å slå ned på, kan man vel konstatere at litteraturhuskonseptet har vært en slags suksess.

Det er billig å kamuflere ledelseskritikk som en debatt om alkoholpriser

Forfatterne ønsket seg kanskje en intellektuell boltreplass, kjemisk renset for gemen hop og wannabe kulturelle som soler seg i kulturglans og hviner over bestselgerromaner. Men et litteraturhus trenger et bredt publikum for å overleve.

Forfatterne drømte kanskje om et rendyrket forfatterhus. Men det er jo enda mer ekskluderende enn kostbar Malbec og fransktalende meny.

Forfatterne vil fortsatt ha billig rødvin. Men Bergen trenger steder med kvalitetsmat og -drikke, og det norske publikum har godt av en påminnelse om at billig ikke alltid er best.

Det forfatterne fryktet mest av alt var kanskje et hus for slarvete kulturkjerringer. Da er det jo passende at de har begynt å oppføre seg som nettopp det.

Kommentarer