SUKSESS: Kose-gangster Leo Ajkic gjør suksess på tv-skjermen. Her som kjæresten til Alexandra Joner i neste episode. Foto: NRK
Norges riks-bosnier Leo Ajkic og damene hans surfer søtt på vår tids feelgood-bølge.
NRK3 er en underlig kanal. Lillebroren i statskanalens TV-portefølje er fortsatt ung og prøvende, til tross for at den kanskje største profilen er en holden kar langt oppi 40-årene. Men Thomas Seltzer, som etter min mening ennå ikke har fått helt dreisen på denne sesongen av Trygdekontoret, forener det lekne og lure 90-tallet med det lekne og lune 10-tallet.
Seltzer omgir seg dessuten med 15 år yngre hipstere som smiler og har det gøyalt; milevis unna den morkne og kvasi-dystre mentaliteten som preget den kortlevde «generasjon alvor».
Ikke alt det de gjør er dog like festlig. Trygdekontorets «harselas» med aviskommentariatet og riksmenerne i kvasiserien «Parasite Motel» var nokså mislykket. Det var en kald og uenergisk satire, ute av takt med det Seltzer og gjengen har drevet med siden terroren rystet Norge, og intet ble ved det gamle.
Dette skal selvsagt ikke overdrives. NRK3 er en bitte liten krok helt innerst i rommet, med en beskjeden markedsandel i kanalkonkurransen om norske TV-seeres gunst. Et gjennomsnittstall på omtrent 3,5 prosent sier sitt. Men til liks med P3, som hadde sine gründerår på 90-tallet og revolusjonerte norsk underholdningsradio, har NRK3 siden opprettelsen i 2007 blitt en utklekkingsanstalt for nye talenter; en prøve- og feile-arena med forsiktige budsjetter og nokså fraværende krav om umiddelbar avkastning. NRK 3 fylles også opp av søppel-fjernsyn av typen «Sex og pinlege sjukdomar», som tidligere var forbeholdt de mer kulørte TV-stasjonene, men som i NRK3-universet får et «meta»-lag som hipsterne kan omfavne.
Selv ble jeg her forleden ved en zappefeil nærmest slått i bakken av synet av et soppbefengt mannlig kjønnsorgan i fullscreen i aller beste sendetid. Men pinlig er kult, hevdes det fra informert hold.
Ajkic-suksessen er interessant. Han er en likandes fyr. En søt og lun kose-gangster med en ukomplisert, men troverdig åpenhet ved seg
Den mest profilerte av medlemmene i seltzer-jugend er utvilsomt bosnier-bergenseren Leo Ajkic, som jeg i lang tid har spådd en stor TV- og kanskje filmkarriere (Ajkic spiller i den nye filmen til Hans Petter Moland, og har en rolle i neste sesong av «Lilyhammer»). Det var premiere på hans ferske programserie «Dama til Leo» denne uken, og sammen med sjarm-komikeren Else Kåss Furuseth oppnådde Ajkic nesten 150.000 seere, noe som er et smått spektakulært NRK3-tall. Da Live Nelvik, som nå har rykket opp til NRK1 og det svært ujevne komishowet «Underholdningsavdelingen», startet opp sitt «Dama til» i fjor høst, trakk hun nær en tredjedel av det Ajkic klarte.
Dette er ikke stedet for å knuse seertall, men Ajkic-suksessen er interessant. Han er en likandes fyr. En søt og lun kose-gangster med en ukomplisert, men troverdig åpenhet ved seg som i gode stunder ligner en smule på det selveste «Tore på sporet»-Strømøy får til. De jeg så programmet sammen med humret hele veien, selv om det egentlig ikke skjedde så mye, eller ble sagt så mye morsomt.
And now for something completely different. Jeg har lenge vært fan av det svenske samfunnsmagasinet «Uppdrag Granskning», og den profilerte og litt storsnutete programlederen Janne Josefsson. Gravejournalistikk på fjernsyn er en krevende øvelse. Som med all journalistikk handler det om å forenkle, men ofte bakes historiene hele inn i et dramatisk narrativ og ditto musikk, og det blir mer pompøst enn avslørende. Samtidig er TV et umaskert medium, til forskjell fra avisene, der det «kryssklippes» i stor skala uten at det vises. Og Josefsson og hans folk er blant de beste i gamet.
Denne ukens høydramatiske program om bloddoping i skisporten på 1990-tallet var særdeles interessant, selv om det ble med insinuasjoner og indisier, og få beviser. Den notoriske finske dopingløgneren Kari-Pekka Kyrö fikk en altfor premissleggende rolle i programmet, og et par sentrale punkter ble underspilt, som at en viktig grunn til at blodverdiene sank etter at man fikk metoder for å avsløre EPO var at jukserne dermed forsvant fra sporten.
Men «Uppdrag Granskning»s team skal ha ros for en tøff og pågående stil. Det er befriende at noen tør å rette et virkelig kritisk lys på idrettens frimurerske organisasjoner og hierarkier – i et journalistisk felt som er langt mer preget av utilslørt nasjonalisme og heltedyrking enn en kritisk tilnærming til spetakkelet.
I en oppsummerende runde etter at selve filmen var vist, gikk Janne Josefsson tøft på den norske skitoppen Erik Røste, som på sedvanlig arrogant vis avviste alle påstander med et «vi har ren samvittighet». I motsetning til norske sportsjournalister, som er kompiser og på fornavn med idrettstoppene, fortsatte en stadig mer dyprøstet Josefsson og lanserte ideen om en sannhetskommisjon om det den anerkjente dopingjegeren Bengt Saltin kaller «det mørke tiåret» i internasjonal skiidrett. Den norske lederen syntes interessant nok at det ikke var en spesielt god idé.