Statsråd Heikki Holmås har utfordret meg til å løse verdens fattigdomsproblem.
ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Sist jeg besøkte denne spalten, stilte jeg spørsmål ved at Norge nylig hadde gitt ca syv milliarder norske kroner til Burma og Afghanistan. I Burma har militærjuntaen fremdeles vetorett i parlamentet, og kontroll over landets rike naturressurser. Og systemet som er bygget opp i Afghanistan, ved hjelp av enorme bistandsmidler, er helt uten bærekraft.
I sitt svar unngikk utviklingsminister Heikki Holmås mine konkrete innvendinger. Istedenfor skrudde han sammen en ganske tvilsom skryteliste. Blant annet tror han at vi er i stand til å hindre mislighold av bistandsmidler.
Vi gir årlig mange milliarder til noen av verdens mest korrupte land, som Afghanistan, Somalia, Sudan og Mosambik. Holmås tror en norsk innførsel av «nulltoleranse» utraderer korrupsjonen. Jeg tror elitene i disse landene alltid ligger et hakk foran Holmås, NORAD og de som evaluerer prosjektene – om noen i det hele tatt gjør det.
Dessuten: Om så hvert øre de mottok fra oss ble brukt på skoler og vaksiner, betyr ikke det nødvendigvis utvikling. For om vi skaffer til veie noen grunnleggende tjenester, slipper lokale politikere å gjøre det. De kan sende landets egne inntekter til Sveits eller kjøpe våpen for dem – og de gjør ofte begge deler.
Ut fra tanken om at angrep er det beste forsvar, ga Holmås meg en direkte utfordring: «Strøksnes er god til å beskrive problemer i fattige land, men hva mener han er løsningene?»
Jeg tar hans utfordring som en kjærkommen anledning til å redde et ukjent antall millioner mennesker fra fattigdom, i all beskjedenhet. Hvorfor spurte han ikke før?
Jeg tror elitene i disse landene alltid ligger et hakk foran Holmås
La oss starte med å identifisere problemene. Ekstrem fattigdom på nasjonalt nivå skyldes hovedsaklig noen få faktorer som går igjen alle steder: Dårlig styresett, lav utdannelse, mangel på arbeidsplasser, voldelige konflikter og beliggenhet.
Her er det mange onde sirkler, paradokser og kompliserte sammenhenger. Noe kan man gjøre noe med, noe ikke, for eksempel beliggenhet. Det er viktig fordi tropiske land, motsatt av hva man skulle tro, ofte har et dårlig jordsmonn. Avlingene, i likhet med husdyr og mennesker, er utsatt for parasitter og sykdommer.
De fattigste av alle land i verden ligger midt i Afrika, har dårlig jordsmonn, få naturressurser, ingen kyststripe, dårlig styresett og voldelige konflikter. Slike land har svært begrensede muligheter til utvikling. Å ha store naturressurser er forresten nesten like ille, om man i tillegg har et dårlig styresett. Da blir politikk synonymt med kampen om å plyndre ressursene, der vinneren tar alt.
Under slike forhold blir det ikke enkelt å «løfte folk ut av fattigdom», for å benytte en formulering norske bistandsministere elsker. Det skaper et indre bilde av en hvit velgjører som gjennom en rørende human gest løfter et fattig, svart barn opp av gjørmen, og gir det klær, barnehager, skoler og en framtid.
Slik fungerer ikke dagens bistand. Det er med glede jeg nå presenterer et bedre system.
Her er det mange onde sirkler, paradokser og kompliserte sammenhenger
Først: Vi må kjenne vår egen begrensning. I dag gir vi bistand til 41 afrikanske land. Noen mottar bare småpenger, men vi sprer oss åpenbart for tynt, slik at bidragene renner ut i sanden.
Vi må konsentrere oss om langt færre, om vi skal ha et realistisk håp om å utgjøre en forskjell. For å være konkret: Vi bør satse tungt på ett eller to afrikansk land, som vi skal bli eksperter på å hjelpe. Jeg foreslår Uganda, der vi allerede er tungt inne. Landet har 35 millioner innbyggere, og spiller en nøkkelrolle for hele regionen.
Vi må også koordinere bistanden langt bedre. I dag er bistand en stor industri der mange hundre private organisasjoner mottar store penger fra NORAD. De etablerer seg ofte i relativt behagelige land. En stor andel av budsjettene går til administrasjon og lønninger. Deres mål er å fortsette virksomheten på permanent basis, ved å få fast plass på NORADs budsjetter.
Jeg har møtt utallige bistandsarbeidere i Afrika, Midtøsten, Sør-Amerika og Asia. Mange beundrer jeg. Men man møter også arrogante bistandshaier som ruller rundt i hvite firehjulstrekkere med sotede vinduer, mens de kjøper seksuelle tjenester av lokale småjenter og fester altfor mye med hverandre.
Vi bør satse tungt på ett eller to afrikansk land
Altså, konsentrering og koordinering av bistanden. Men hva skal vi konkret foreta oss? Det viktigste er etter mitt syn å bygge infrastruktur, i vid forstand. Universiteter (med lærere), sykehus (med leger), veier (med vedlikeholdsbudsjett), kraftverk, fiberoptiske kabler, og mer.
Uten at folk har arbeid, hjelper det ikke. Ingen land har noensinne hatt en markant velstandsvekst uten først å gjennomgå en industriepoke.
Uganda kan ikke uten videre konkurrere med asiatiske land, som allerede har fabrikker og infrastruktur. Det de trenger for å bygge en egen industri, er ulike subsidier og tollfri tilgang til våre markeder, i en periode på for eksempel ti eller 20 år.
Den ene, ufravikelige betingelsen for fortsatt hjelp, måtte vært at de utviklet sine institusjoner i demokratisk retning.
Jeg hadde trengt litt mer plass for å framlegge planen i større detalj, det skal innrømmes. Se det som en innledende grovskisse for å skape mindre fattigdom og mer rettferdighet i verden.
Siden jeg bare er en enslig frilanser og forfatter, trenger jeg hjelp av statsråd Holmås til selve iverksettelsen.
Hadde det vært mulig å skynde seg, slik at vi får unna det viktigste før 9. september i år?