Erik Solheim er den rause actionhelten i sin egen selvbiografi. Men han bare må sparke litt i skinnleggen til SV.
I Erik Solheims selvbiografi «Politikk er å ville» som kom ut i dag, er det Unge Høyre-gutter, Thorbjørn Jagland og Audun Lysbakken som er skurkene. Det er ikke ment som en kompliment når Lysbakken omtales som en studentpolitiker. Solheim er ikke i nærheten av å tilgi Lysbakken for å ha dolket han i ryggen, da han som statsråd brått og uventet ble erstattet av jyplingene Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås.
Men heller enn først og fremst å virke sur og bitter, markerer Solheim en modnet avstand til SV. Lojaliteten er ikke til partiet, men til klima- og miljøsaken. Det er ikke lenger SV som er hans virkemiddel for å påvirke verden. Og det er slettes ikke gitt at SV er partiet han står nærmest, slik han hyller KrF, et parti han for øvrig mener det var en strategisk generaltabbe å ikke ta med i den Rød-grønne alliansen.
Likevel er det Solheims støtte til Miljøpartiet de grønne (MDG) som er det kraftigste sparket i skinnleggen til SV. Når han skriver at det ville være positivt med et rent miljøparti på Stortinget, kan det umulig tolkes som annet enn at SV ikke har gjort jobben godt nok på miljøfeltet.
Solheim ble «smigret og glad» da MDG i Oslo ville ha ham på toppen av årets stortingsliste. Han er tydeligvis en mann det er lett å glede, for det finnes politiske verv det er mer rift om enn dette. Mange av dem har han også hatt selv. Om MDG hadde fått ham på listen, ville det vært et åpenbart varp. Bitte litt oppsiktsvekkende er det også at han ikke sa nei fordi han tross alt er SV-politiker, men fordi han mente han ville få større gjennomslag andre steder enn i norsk politikk.
Selv om Solheim passer på å sette noen nålestikk i SVs ømme punkter i ny og ne, bruker han langt mer energi på å fremheve sine gode hjelpere. Norske diplomater i fredsforhandlinger, Kristin Halvorsen og konen står i spissen, men det er påfallende mange som gjort et godt inntrykk på Solheim. Morten Høglund, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Jens Stoltenberg og Jan Petersen får alle skamros.
Solheim fremstiller seg selv som noe som minner mer om Rambo enn om en gjennomsnittlig norsk politiker
Omtalen av Thorbjørn Jagland og hans «ødeleggende ego», derimot, er nådeløs. Da Jagland braste inn i fredsforhandlingene på Sri Lanka i 2001 klarte Jagland, ifølge Solheim, egenhendig å bringe forhandlingene til et fullstendig sammenbrudd: «Én mann hadde gått inn i et område han ikke kjente, og trodde han var verdensmester. Det fikk enorme konsekvenser.» Jagland trekkes frem som eksemplet på hvor galt det kan gå når «en person uten kunnskaper» går inn i forhandlinger med en farlig tro på å kunne gjøre en forskjell.
Men la det ikke være noen tvil om hvem som har hovedrollen som actionhelt i Solheims biografi. Solheim fremstiller seg selv som noe som minner mer om Rambo enn om en gjennomsnittlig norsk politiker. Den eneste forskjellen er at helten Solheim er litt mer opptatt av naturmangfold, villaks, gyrodactylus og fornybar energi.
For å være litt rettferdig, så har jo også Solheim levd et spenningsfylt liv. Han har flydd lavt i helikopter over i landskapet i Sri Lanka, med reell frykt for å bli skutt ned. Han har nødlandet i Sudan med sprukken frontrute, diskutert med Mugabe, og møtt Burmas generaler lenge før det var en stueren aktivitet.
Mannen har behov for å fremheve plassen han har hatt i solen.
Når han er så raus med godordene til andre, blir også rommet for litt selvskryt noe større. Det er helt greit at han fremhever oppmerksomheten han fikk som den «som den første statsråd i verden til å kombinere miljø- og utvikling». Og han har rett i at han er blant de viktigste personene i SVs historie. Men beskrivelsene av amerikanske presidenters personligheter er en skryteliste. Det ikke til å komme utenom at mannen har behov for å fremheve plassen han har hatt i solen.
Erik Solheims synspunkter er generelt lite oppsiktsvekkende. De er bare interessante sett i perspektiv av hans bakgrunn i SV. At han har beveget seg fra den radikale venstresiden til det kjedsommelig moderate, var ikke engang en nyhet på 90-tallet. Han mener nøyaktig det samme som nordmenn flest, bare at det tok han litt flere år å komme frem til det. Eksempelvis er det knapt mulig å si noe mindre kontroversielt enn at kongehuset gjør en god jobb og at monarkiet bør bestå. Eller at det er lurt med et nært forhold til USA, og at USAs Irak-invasjon må forstås i lys av Bush jr sitt forhold til Bush sr. Og at korrupsjon «er veldig skadelig for et land» er det vel også mange som har fått med seg.
Vi har hørt den før, men Solheims kritikk av revisorkulturen i norsk politikk er betimelig. Medienes hakking på detaljer forsterker en overdreven forsiktighet både hos politikere og byråkrater. Sammen med Senterpartiet, som han for øvrig mener var de sureste i regjeringsforhandlingene («Det så ut som de satt og sugde på sitroner hele tida»), fremheves pressen som en konserverende og tidvis destruktiv brems i norsk politikk.
Ved å gi en rekke kommentatorer terningkast, tar også Solheim en barnslig liten hevn over journalistene.
Dagens mediedekning av boken viser at Solheims beretninger fra regjeringens og SVs indre liv i stor grad skygger over et budskap i boken det kanskje er noe i. For han mener vi bør være mindre opptatt av alt som kan gå galt i politikken. Vi bør oftere stille spørsmålene: «Kan det gå riktig? Kan vi gjøre noe viktig?».
Etter boken å dømme, er Solheim selv overbevist om at han har gjort mye av begge deler.