I Bergen prøver nå to av landets største kjøpesenter å revitalisere seg, og vaske vekk stempelet som stygge kjøpesentre.
Noen mener at det offentlige rom blir privatisert, mens andre fremhever at tomme gater igjen fylles med folk og funksjoner. Kjøpesentrene Lagunen skal nå fornye seg.
Fra å være kjøpesentre skal Lagunen senter på Nesttun og Sartor Senter på Straume nå bli byer og parker. De store kolossene av butikker og parkering, skal nå bli «torg» og «park». At de ønsker å revitalisere seg skjønner jeg godt. Men i skiftet mellom kjøpesenter og by ligger et stort paradoks.
Etter en tur til Paris er det mest sannsynlig ikke butikkene på Champs-Élysées eller hvor høyt Eiffeltårnet er man husker best. Det er kanskje heller den lille fantastiske restauranten i en sidegate, eller solnedgangen over Seinen. Det lille dukketeateret man gikk forbi i en park eller, hvordan man helt plutselig står i samme kaffe som de gjorde i Amelie-filmen.
Alle disse opplevelsene baserer seg på en viss mengde uforutsigbarhet. I alle byer finner man disse opplevelsene. Det trenger ikke vare Paris, det kan like gjerne være å gå seg vill i smugene i fjellsiden, eller sitte på en benk på Torgallmenningen å se på folkelivet en solfylt dag.
I skiftet mellom kjøpesenter og by ligger et stort paradoks
Årsaken til at jeg til tider drar til Lagunen for å handle, er ikke for å oppdage noe nytt. Jeg vet hvor jeg skal parkere, jeg vet hvor butikkene ligger. Det er forutsigbart hvilke butikker som finnes der og at alle butikker har samme åpningstid. Det er mulig å beregne hvor mye tid man bruker på senteret, det er effektivt. Det er ikke noen overraskelser og ikke noen uønskede forstyrrelser. Alle jeg møter på et kjøpesenter er felles senterbesøkere.
For meg som besøkende på senteret er det forutsigbarhet som gjør at jeg drar til kjøpesenteret. Denne forutsigbarhet stiller seg i sterk kontrast til det som oppleves som by. Det man setter pris på med et besøk i Paris er motsatt det man setter pris på med å besøke Lagunen.
Det man setter pris på med et besøk i Paris er motsatt av hva man setter pris på med et besøk til Lagunen.
For butikkene i kjøpesentrene er forutsigbarhet også konkurransefortrinnet mot å etablere seg i byen. Butikkeierne kan være sikre på en jevn strøm av kunder. Til tross at det er mange besøkende på et kjøpesenter som ikke er der direkte for å kjøpe noe så er alle besøkende potensielle konsumenter. I tillegg eier sentereierne all areal og kan sette sammen butikker som gir mest inntekt og best synergieffekter.
Sartor senter på Sotra.
I siste Arkitektnytt skriver to interiørarkitekter om å designe kjøpesenter. De legger vekt på at det hos deres oppdragsgivere ikke finnes noen ønske om noe som forstyrrer kjøpeopplevelsen. Det er den mest nøytrale arkitekturen som ønskes uten dagslys eller overraskelser. Her kan man igjen dra parallellen til diskusjonen om byen eller parken.
Hvis vi gjør et tankeeksperiment og overfører samme tenkemåte som grunnlag for å designe gater og parker. Man ville eksempelvis få en park der alle trær er omtrent like store og like langt ifra hverandre eller en ny gate der alle bygg på gaten vare like breie og ha samme størrelse på skiltvinduene som naboen. Selvfølgelig kunne det være pene bygg eller fantastisk fine trær, men ønsker vi å ha disse parkene eller gatene i våre byer?
Fra å være to innelukkede egne verdener der man går fra en parkering til en inngang til en korridor med butikker skal nå Lagunen og Sartor åpne seg opp. Man skal gå fra korridorer til handlegater, fra vestibyler til torg og fra potteplanter til parker. Som arkitekt er jeg til dels glad for denne utviklingen. Jeg synes planene for Sotra Kystby viser et ønske om å forbedre opplevelsen av både byen Straume og kjøpesenteret.
Jeg har også stor respekt og beundring for Fjell kommune som prøver å utvikle en ny by. Det er også en naturlig utvikling for Lagunen å tilpasse seg til Bybanen. Bybanestoppet ved Lagunen gir grunnlag for både bolig og kontorer i nærområdet til kjøpesenteret. At forslagene er veldige oppgraderinger i både utseende og funksjon, er det liten tvil om.
Det finnes en vilje om å bli noe nytt og noe bedre. Men så lenge det er antall besøkere som er viktigst for leietagerne, tror jeg vi kommer til å vente lenge på de virkelig nyskapende kjøpesentrene. Da spiller det ikke noen rolle om man gir det eksotiske bynavn eller hvordan man utformer fasaden.
Jeg tror vi kommer til å vente lenge på de virkelig nyskapende kjøpesentrene.
Som samfunnsborger uroes jeg av sammenblandingen av kjøpesenter og byutvikling. Det er enkelt å skjønne at det ligger mer kommersielle enn samfunnsnyttige formål ved å utvikle kjøpesenterområdene. Til forskjell fra en by som er offentlig er et kjøpesenter privat eiet og lyder derfor ikke under samme regler som en by.
For det første er det et sted med åpningstider. Når butikkene er stengt taper også plassen sin eneste attraksjon som er å handle. Jeg har vanskelig å se for meg de ting man ellers ser i byer i det nye Lagunen. Et kjøpesenter er ikke et sted for gateselgere, musikere eller medbragt matsekk. Alt som kan forstyrre kjøperne, er selvfølgelig uønsket av både butikkeiere og senterledelse.
Hvordan kan et kjøpesenter beskytte seg mot det som ikke er forutsigbart eller ikke er ønsket? Rundt Jernbanetorget og de omkringliggende gatene har man seks offentlige overvåkningskameraer. Rundt kjøpesenteret Oslo City, er det flere hundre. Om det kommer inn en uønsket besøkende, tilkalles raskt en vekter som kan vise personen ut. Jeg tror ikke Lagunen eller Sartor kommer til å bli Oslo City, men jeg uroes av et klima der vi overlater både utvikling og kontroll til kommersielle interesser.
Et kjøpesenter kommer aldri til å bli offentlig rom, og kan derfor ikke bli det samme som en by uansett hvor pene planer man kan ha for det. Jeg har en tro på at både Straume og Lagunen blir gode og kanskje penere kjøpesenter. Men jeg er usikker på om de kan utvikles til interessante bydeler i Bergen. Våre kaotiske, av og til uoversiktlige, noen ganger skumle og ikke minst overraskende byer, har jo fungert utmerket som handelssentra i tusenvis av år. De forutsigbare kjøpesentrene opplever en ny og uventet trussel.
Jeg uroes av et klima der vi overlater både utvikling og kontroll til kommersielle interesser.
I USA trues hvert 7. kjøpesenter med konkurs. Bykjerner konkurreres ikke lengre ut av kjøpesentre, men kjøpesentrene konkurreres ut av netthandel. For hva er vel mer forutsigbart og effektivt enn et klikk på en datamaskin og en pakke hjem på døren neste dag?