Likestilling var for Betzy Kjelsberg veien å gå for å modernisere samfunnet, sikre demokrati og kvinners medbestemmelse. Kjelsbergs feminisme har vist seg bærekraftig.
Likestilling var for Betzy Kjelsberg veien å gå for å modernisere samfunnet, sikre demokrati og kvinners medbestemmelse. Kjelsbergs feminisme har vist seg bærekraftig.
I år feires 100 års jubileum for kvinnestemmeretten, og det er på sin plass å løfte fram pionerene. En som det er vanskelig å komme utenom er drammenseren Betzy Kjelsberg født Børresen (1866–1950). Hun huskes som Norges første kvinnelige fabrikkinspektør. Fra 1910 og til langt ut i 1920-årene reiste hun land og strand rundt og skjøttet vervet. Hun gjorde en stor innsats for å bedre arbeidsforholdene, ikke minst for de kvinnelige arbeiderne.
Alt i meget ung alder var Betzy Kjelsberg opptatt av kvinners kår og stemmeretten. I 1882 fikk Cecilie Thoresen (1858–1911) som den første kvinnen i landet avlegge examen artium. Samme år bestemte Betzy Kjelsberg seg for å følge i hennes fotspor. Hun begynte på artiumskurs for kvinner i Kristiania. Der var Betzy en av seks elever, og den eneste som ikke kom fra embetsstanden, men fra relativt enkle kår. Hun var også den eneste som ikke fullførte, fordi hun ble gravid, giftet seg og flyttet med sakfører-mannen til hjembyen Drammen. Medelevene ble venner for livet, og sammen med Cecilie Thoresen startet de en hemmelig kvinneklubb, som fikk navnet Skuld, etter den norrøne nornen, som kunne skue inn i framtiden. Hensikten var å arbeide for kvinnefrigjøring og hjelpe kvinner av de lavere klasser «til større åndelig utvikling».
Et bilde tatt på Bragernes Torg 1905 viser Betzy Kjelsberg som representant for «Kvindernes Adresse», med bunadskledd datter Laura i midten, og Wencke Sivle lengst til venstre i bildet. Denne aksjonen var så vellykket at den banet veien for allmenn kvinnestemmerett i 1913.
Som frue og ung mor i Drammen satte Betzy Kjelsberg Skulds kallstanke og program ut i livet. Hun levde som hun lærte, emansipert. Det vakte oppsikt at seksbarnsmoren både arbeidet på sin manns kontor og var sporty. Og Betzy Kjelsberg var på Galdhøpiggen og den første kvinne som besteg Kolåstind på Sundmøre.
Om vinteren gikk hun på ski i bymarka. Når snøen forsvant tok hun sykkelen fram og iførte seg bukser, eller delt skjørt, som det het den gangen. Med sitt eget eksempel ville hun spre budskapet om at friluftsliv og mosjon var sundt, og kvinner måtte ikke utestenges fra det gode liv, men heller ikke fra politikken.
Det vakte oppsikt at seksbarnsmoren både arbeidet på sin manns kontor og var sporty
Betzy Kjelsbergs brennende engasjement for medsøstre og kvinnefrigjøringen, gikk i mange retninger. I 1894 stiftet hun Drammens kvindelige handelsstands forening, en blanding av en fagforening og en sosial klubb. Yrkeskvinnenes rettigheter skulle ivaretas, men husmorsaken var også viktig.
Betzy Kjelsberg startet husmorskole i Drammen i 1899 og senere også husflidsforening. Det gjaldt å heve statusen for de hjemmeværende, gi dem økt selvfølelse, selvrespekt og kunnskaper. Husfliden kunne dessuten gi levebrød til enker og andre kvinner som måtte forsørge seg selv. Kjelsberg kom med i styre for alle de store kvinneforeningene. I 1896 stiftet hun lokallag i Drammen av Norske kvinners sanitetsforening og Norges Kvindesaksforening.
Wencke Sivle, oppvokst i Bergen, på Kalfaret, gift med Per Sivle, var også bosatt i Drammen og nær medarbeider og venninne. Da hun i 1906 skrev tiårsberetningen for Drammen kvinnesaksforening der Betzy Kjelsberg var formann, minnet hun om at hensikten var å skape «en sammenslutning til Fremme af Kvinders Interesse i Hjem og Samfund». Hjem var honnørord, og husmorsak var kvinnesak så godt som noe. Husmødre og yrkeskvinner skulle stille seg solidarisk med hverandre.
Kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet i Christiania i 1885, og til å begynne med var den en utløper av Skuld, men snart sluttet mange flere seg til. Formålet var å skaffe kvinner stemmerett etter samme regler som menn. Men etter ti år var det en gruppering som mente strategien måtte legges om.
Kampen for stemmeretten måtte innføres gradvis, og man burde nøye seg med å kreve stemmerett for noen kvinner, de som betalte over en viss sum i skatt. Men Gina Krog (1847–1916) som var leder, nektet å gi opp kravet om allmenn stemmerett for kvinner. Våren 1895 brøt hun ut og dannet en ny stemmerettsforening: Landsstemmerettsforeningen. Betzy Kjelsberg fulgte Krog og den radikale fløyen, og nølte heller ikke med å starte lokallag av Landsstemmerettsforeningen i Drammen.
Sommeren 1895 gikk det første landsmøte for bevegelsen av stabelen i Bergen. Begge fraksjoner fikk sende delegater. Fra Drammen kom en hel delegasjon som støttet opp om det radikale alternativet, med Kjelsberg i spissen. Ragna Nielsen (1845–1924), utsending fra hovedstaden, yppet til strid da hun sto på talerstoler og hevdet at kvinner flest fortjente ikke stemmeretten for de var ikke interessert i saken.
Allmenn kvinnestemmerett ville først bli aktuelt om 200 år, tordnet Ragna Nielsen. Kjelsberg var den første til å ta til motmæle, og som talte de gifte kvinnenes sak. Lønnsinntekt måtte ikke være et kriterium. Husmødre var særlig kvalifisert for stemmeretten, sa Kjelsberg. De utførte den viktigste av alle oppgaver i samfunnet, tok vare på den oppvoksende slekt. Hele møte endte i kompromiss. Stemmerettsbevegelsen kunne gå inn for at gifte kvinner kunne få stemmerett på sin manns stemmeseddel. Det ville sikre en viss andel av de gifte kvinnene stemmeretten.
I 1901 kom vedtaket om begrenset, kommunal stemmerett for kvinner. Kjelsberg og hennes meningsfeller, som sto fast på kravet om allmenn stemmerett i alle typer valg, var skuffet, men innså tingene utviklet seg i riktig retning. Nå kunne kvinner også velges i bystyrer og herredstyrer.
I 1904 var det Kjelsbergs tur å bli valgt til bystyret, først for Avholdspartiet, senere Venstrerepresentant. På denne tiden var hun en av omkring 30 kvinnerepresentanter rundt om i Norges by- og herredssstyrer.
I 1905 var det to folkeavstemninger om unionsoppløsningen og framtidig styreform, kongedømme eller republikk. Kvinner fikk ikke delta, fordi de manglet stemmerett ved stortingsvalg. I protest mot diskrimineringen arrangerte kvinnesakskvinnene en egen kvinne-folkeavstemning, som de kalte «Kvindernes Adresse».
Omkring 300.000 stemmer ble samlet inn. Omtrent 100 prosent av kvinnestemmene sa ja til både unionsoppløsning og til monarkiet. Underskriftsaksjonen knyttet stemmeretten og det nasjonale spørsmålet sammen til en felles sak. Drammen var kraftsentrum for aksjonen, og Kjelsberg selvskreven stemmesanker-general. Denne aksjonen var så vellykket at den banet veien for allmenn kvinnestemmerett i 1913.
Betzy Kjelsbergs kvinnepolitiske- og allmennpolitiske seire må tilskrives mange ting; hennes vilje til å stikke hodet fram, tale og skrive offentlig, brennende samfunnsengasjement, rettferdighetssans, praktiske sans, kompromissvilje og organisasjonstalent. Hun evnet også å gjøre feministenes innsats synlig og verdsatt i storsamfunnet, gjennom demonstrasjoner og gjennom praktisk, politisk arbeid i lokalpolitikken.