Jenteparadokset

ARKIVFOTO: HELGE SKODVIN

Kvinnen står i spagat mellom akademisering og bimbofisering. Er det en umulig øvelse?

Når åttende mars nok en gang treffer oss, er det fascinerende å være tilskuer til debatten om jenters og gutters plass i samfunnet. Ikke minst fordi jenters fremgang, suksess og internkommunikasjon ofte blir tolket som noe utelukkende negativt.
Det er jammen dem som bramfritt hevder at «likestillingen har gått for langt»; en forunderlig retrovariant av postulatet om at «jorden er flat».

Men sånn er det blitt. Guttegenerasjonene som kommer etter meg og mine kamerater må forholde seg til kvinnen på en helt annen måte, primært fordi vi ikke lenger har det totale hegemoniet på alle samfunnsområder – selv om noen privilegier sitter bom fast fremdeles (lønn, etc.).
Noen takler det umåtelig dårlig. Det kan være frustrerende å finne seg til rette i en verden som overhodet ikke ligner på pappas eller bestefars. Dem om det.

Det mest fascinerende for meg, er hvordan kvinner i større grad inntar samfunnet uten å be om unnskyldning for det, og bygger sine egne rammer i totalt fravær av mannlig definisjonsmakt.
Som tojenterspappa jubler jeg for dette. Samtidig gir det et par interessante og paradoksale utslag.
På den ene siden er den oppsiktsvekkende økningen i kvinneandelen i realfagene; på medisin, ingeniørfag og lignende – områder som før var bastioner for gutter og deres hemmelige klubber. Altså, et dyptgående profesjonelt og kunnskapsmessig tidsskifte.
På den andre siden er fremveksten av den kvinnelige hyperforbruker, den enorme oppmerksomheten om kropp, utseende, rosablogger og hysteriske luksusvarer. Altså, et ekstremt fokus på det overfladiske, klisjébefengte og kjønnsreaksjonære konsumet.

På den andre siden er fremveksten av den kvinnelige hyperforbruker

Utdanningsrevolusjonen er også en kvinnerevolusjon. I dag er nesten halvparten av studentene på realfag ved UiB jenter.
Andelen jenter på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet økte fra 38 prosent i 2006 til 47 prosent i 2011. Ved Geofysisk institutt økte den fra 50 til hele 63 prosent. Over hele landet har denne sterkt voksende trenden slått gjennom.
Økningen er ikke bare signal på at likestillingen har fungert. Den vil gi ringvirkninger langt ut over det rent symbolmessige. Den kan gi bedre lønnsutjevning, mer selvtillit, større gjennomslag for familieverdier, mer innflytelse i samfunnsliv, og til slutt mer reell politisk og økonomisk makt.

På den andre siden har rosabloggene blitt et symbol på at feminismen har grunnstøtt. Rosabloggene er jenters ekkokammer; en gutteforbudt verden, et isolat for det fundamentalt overfladiske forbruket.
Mange mener det er en naturlig reaksjon på alle mannens eksklusive arenaer, der øl og testosteron flyter fritt – i dag symbolisert ved den sinnssyke oppmerksomheten som fotballen blir til del.
Samtidig har det ført til at det syke fokuset på kropp blitt så allestedsnærværende; det henger som muggsopp i den offentlige samtalen. Selv i min egen bransje strekker dette seg langt over grensen for det pinlige.
Det er en grunn til at «puppeglipp» er blitt en vanlig begrep i VG og Dagbladet, og at klikkhoreriet først og fremst viser seg ved alle de merkverdig avkledde kvinnene på tabloidenes nettsider. Noen ganger virker det som om spesielt kjendiskvinners platte markeringsbehov overdøver all sunn effekt av 40 år med likestillingskamp.

Vi er high-maintenance, men vi har også ambisjoner og vilje

Ved første øyekast virker de to sterke utviklingstrekkene som helt uforenlige størrelser. Kvinnen har styrket sin rolle som samfunnsborger, akademiker og definisjonsmaker, men pynter seg med pornoindustriens og glamourmodellenes mangel på verdighet.
Det kan tolkes som en postmoderne gi faen-holdning. Men en viktig og undervurdert faktor tror jeg handler om velstand, rett og slett.
Norge er godt plassert øverst på kransekaken, vi har velferdsordninger, lønnsnivå og materiell velstand som resten av verden bare kan drømme om. Senest i forrige uke leste jeg om tenåringsjenter på Oslo vest som nekter å gå på skolen uten sin Mulberry-veske til 14.000 kroner.

Som Det nye Sveits, kan vi velte oss i materialismens ypperste merkevarer. Vi er high-maintenance, men vi har også ambisjoner og vilje.
Kanskje det handler om at dagens jenter ikke orker tanken på å politisere sin egen stil med cordfløyel og hjemmestrikk, slik mødrene gjorde. Men samtidig kan det tolkes som en total seier for de feminine merkevarene, de som paradoksalt nok reduserer kvinnen til pynt og objekt.
Bare tanken på å gå ut i verden uten ett eneste «brand» på kroppen er uutholdelig. (Denne tilstanden gjelder i høyeste grad også for oss mannfolk, bare så det er sagt.)

De siste tiårene har vi gått fra støvete og konformt sosialdemokrati til en permanent tilstand av jappetid. Vi har via finansiell flaks og politisk stabilitet skaffet oss rammer som gjør at kvinner både kan bli sivilingeniør og glamourmodell, samtidig.
Det første er nødvendig, bejublet og prisverdig. Det andre er et trist tilbakeskritt.
Litt av et mentalt strikkhopp er det, uansett.

«Er jenter friere nå enn før?» BT, DNS og Litteraturhuset i Bergen arrangerer debatt om kvinnerollen fredag 8. mars kl. 18.00 – 20.00 på Litteraturhuset.

Tags: , ,

Kommentarer