Kravene om likelønn bør rettes mot valgene kvinnene selv tar.
Til tross for barnehageutbygging og fedrekvote: Det norske arbeidslivet er mer eller mindre like kjønnsdelt nå som for 20 år siden. På enkelte områder går utviklingen også i feil retning. Som en ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser, har kjønnsforskjellene mellom offentlig og privat sektor vokst.
En forklaring på dette er at menn og kvinner i stor grad velger ulik utdanning. Valgene ungdommer tar på videregående, følger i stor grad tradisjonelle kjønnsstereotypier. Eksempelvis har kvinneandelen på helse- og sosialfag på videregående økt, og med denne fagbakgrunnen er de fleste låst til en jobb i offentlig sektor. Å sikre at ungdommer tar mest mulig informerte valg, har derfor uvurderlig verdi.
Men kjønnsdelingen av arbeidslivet forsterkes i småbarnsfasen. De som i utgangspunktet har utdanning som gir jobbmuligheter i begge sektorer, velger i større grad jobb i det offentlige når de får barn.
I denne livsfasen øker også inntektsforskjellene mellom menn og kvinner. I praksis har kvinners karriere fortsatt vikeplikt for mannens mens barna er små. Likestillingskampen i hjemmet er på ingen måte over.
Det er et reelt problem at det i deler av næringslivet er for vanskelig å kombinere jobb og familie. Bedrifter som satser på fleksibilitet, klarer nemlig å holde på kvinnene når de får barn. Når kvinner i så stor grad forlater næringslivet, tyder det på at altfor få bedrifter gjør den jobben godt nok.
En sikker jobb i det offentlige fremstår for mange kvinner som mer forlokkende enn høyere inntekt i næringslivet. Men det som kan fremstå som et trygt valg til familiens beste, er et risikabelt valg på lang sikt.
For mange viser det seg praktisk umulig å kombinere rigide turnuser i helsevesenet med familie. At offentlig sektor er familievennlig, er langt på vei en myte. Veien til deltidsarbeid er altfor kort.
Over 40 prosent av norske kvinner jobber deltid, og de aller fleste av disse gjør det frivillig. Den største innsatsen for å redusere inntektsforskjeller mellom menn og kvinner, må derfor rettes mot å få kvinner til å velge full stilling.
Statistikken viser en klassedimensjon som gjør den høye andelen deltidsarbeidende kvinner enda mer problematisk: Deltidsandelen er dobbelt så høy blant kvinner uten høyere utdanning. Det er de som i utgangspunktet er lavtlønte, som jobber minst.
Når kjønnsforskjellene i arbeidslivet er like tydelige nå som for 20 år siden, vet vi at dette tar tid å endre. Men med valgene hver enkelt kvinne tar, kan de selv fremskynde likelønn i praksis.