Regjeringen har innsett at usikkerheten skremmer kvinner vekk fra forskningen. Men innsatsen deres for å redusere usikkerheten er slapp.
Det er klart det ble god stemning i «Egget» på Studentsenteret da statsministeren begynte med å utlevere sin «menneskelige lengsel» etter å forske. Forskningen er «et savn i hans liv» etter at Gro erklærte forskerkarrieren hans for avsluttet ved å gjøre ham til statssekretær på 90-tallet. Han er fortsatt på permisjon fra forskerstillingen hos SSB, tror han.
Etter å ha fulgt opp med setninger som at «Forskning har en verdi i seg selv og trenger ikke å begrunnes i nytteverdi,» hadde han sjarmert forsamlingen av studenter og forskere tilstrekkelig i senk til at presentasjonen av Forskningsmeldingen kunne begynne.
«Lange linjer – kunnskap gir muligheter» er ikke en tittel som appellerer til folk flest. Men den klinger godt i akademia. Forskningsmiljøene har nemlig etterspurt langsiktige satsinger i lang tid. Det finnes mange eksempler på at kortsiktigheten i forskningspolitikken har vært direkte hemmende for gode forskningsprosjekter. Vi vet egentlig ikke om det vil ha noen praktisk betydning for finansiering av forskningsprosjekter, men det er en god nyhet at en langtidsplan for norsk forskning for hele 10 år legges frem i 2014.
Det er bra at regjeringen nå ser at norske forskningsmiljøer er for små, for mange og for spredte.
Utover den obligatoriske selvskryten, peker stortingsmeldingen på noen vesentlige problemer i norsk forskning. Det er bra at regjeringen nå ser at norske forskningsmiljøer er for små, for mange og for spredte. Langt flere av de rundt 50 høyskolene bør slå seg sammen, er det utvetydige budskapet i meldingen. Om et så lite land som Norge skal hevde seg internasjonalt, er det dessuten tvingende nødvendig at forskningen spisses langt mer.
Som alle andre, ønsker regjeringen at studentene skal få forske mer i løpet av studietiden. Såkalt «studentaktiv» forskning er selvsagt mer lærerikt enn gammeldagse forelesninger. Om skillet mellom undervisning og forskning var mindre skarpt enn i dag, ville det vært bra for både studenter, forskere og ikke minst for rekrutteringen til forskningen.
Men å stue 200 studenter inne i en forelesningssal er billig. Ekte og aktiv forskningsbasert undervisning koster. Pengene ble betegnende nok ikke nevnt.
Den ekstremt høye andelen midlertidig ansatte i akademia får stor oppmerksomhet i Stortingsmeldingen. Endelig går regjeringen inn for såkalte innstegsstillinger, som garanterer forskere fast jobb dersom visse krav er oppnådd etter noen år.
Til tross for at slike stillinger vil gi forskere mer av den tryggheten resten av arbeidslivet tar som en selvfølge, har fagforeningene har aktivt motarbeidet dette.
Motstanderne, inkludert Høyre, argumenterer for at denne type gulrot-stillinger er problematiske fordi forskerne bare får fast jobb hvis de presterer godt nok. Vel, i dag vet unge forskere at det helt sikkert ikke venter noen fast jobb når den midlertidige kontrakten løper ut.
Hun skulle ha vært tøffere og insistert på at også bakstreverske fagmiljøer tar innstegsstillinger i bruk
Innstegsstillinger er særlig viktig for å beholde kvinner som tar doktorgrad i akademia. Det uforutsigbare karriereløpet er uutholdelig for begge kjønn, men usikkerheten virker særlig avskrekkende på kvinner.
Derfor er det så synd at innstegsstillingene kun gjelder utvalgte fag. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen argumenterte for at humaniora og samfunnsfagene ikke har bedt om slike stillinger. Men hun skulle ha vært tøffere og insistert på at også bakstreverske fagmiljøer tar innstegsstillinger i bruk. Begrensningen på 300 stillinger er bare tafatt.
Forskningsmeldingen varsler også strenger krav til åpen publisering av ny kunnskap. Som Kristin Halvorsen sa det, norsk forskning er hovedsakelig finansiert av «folkets penger». Likevel publiseres norsk forskning i stor grad i tidsskrifter som kun er tilgjengelig for en svært høy pris. Det er et demokratisk problem at ny viten holdes borte fra folk utenfor forskningsmiljøene.
Avslutningsvis i presentasjonen på Studentsenteret kom også Jens Stoltenberg med en entusiastisk appell til at forskere må bli bedre til å formidle. De beste forskerne klarer å gjøre det kompliserte forståelig for alle, mener han.
Han refererte til ubegripelige forskere da han sa: «En del av dem som høres ut som tåkefyrster, er tåkefyrster». Men jeg gjetter at den observasjonen også gjelder tåkefyrstene hans egen regjering.