Den redigerte virkeligheten

Når skal norsk presse begynne å kvotere inn journalister fra Frp og KrF?

I forrige uke ble jeg tilfeldigvis sittende ved siden av en gruppe taxisjåfører i vestibylen på Haukeland sykehus. Diskusjonen deres om innvandring og islam gikk så høylydt at jeg ikke kunne unngå å høre hva de sa. Engasjerende var den også:
På ett tidspunkt kunne jeg ikke dy meg, og takket debattantene for stor underholdning. Takk igjen hvis dere leser dette!

Så vidt jeg kunne høre, tok samtlige bortsett fra én innvandrernes parti i debatten (alle så etnisk norske ut). Den ene som høylydt kritiserte innvandringen generelt og muslimer spesielt, var på sin side ingen tullebukk som slo om seg med rasistisk vås (ut fra hva jeg rakk å høre).
Jeg deler ikke konklusjonene hans, som at islam med nødvendighet fører til vold, men det var grunn til å tro ham da han sa at han hadde brukt år på å lese seg opp på blant annet Koranen.
Sagt med andre ord – og på tvers av alt vi i den skravlende akademiske middelklassen tror vi vet om verden: Ikke alle taxisjåfører er innvandringsmotstandere! Og ikke alle innvandringsmotstandere er tullinger!

Innvandringsdebatten er slett ikke «kneblet», slik de mest ekstreme røstene i debatten vil ha oss til å tro: Den lever i beste velgående over alt hvor vi ferdes. På nettet kan hver og en av oss dertil nå ut til (potensielt) uendelig mange flere enn dem vi til daglig formår å plage rundt lunsjbordet. Debatten er åpen og demokratisert.
Men på ett punkt stiller «folkedypet» med et handicap: Nettdebattene blir ikke riktig tatt på alvor, og mye av det som skrives der blir knapt nok lest.
På tross av alt snakket om de tradisjonelle medienes tilbakegang, er det fortsatt primært gjennom etablerte aviser, radio- og TV-kanaler at man virkelig når ut til folk. Journalister setter dagsorden, og er portvoktere for de viktigste debattene. Da blir det ikke uviktig hvem vi i mediene er – og hva vi mener.

Det vet vi en del om. Forrige utgave av Medieundersøkelsen viste at nesten syv av ti norske journalister stemmer på venstresiden, og at nesten ingen stemmer Frp og KrF. Innvandringsskeptikere er det etter alt å dømme svært få av.
Representanter fra mediene forsvarer seg gjerne med at bildet blir mindre venstrevridd hvis man utelukkende ser på de journalistene som skriver om politikk; at journalister etterstreber objektivitet; at mediene avbalanserer høyrevridningen i andre sektorer av samfunnet, og så videre.
Men helt overbevisende lyder det ikke, for tankegangen om at folks interesser influerer deres handlinger er tross alt underliggende for mye av den journalistikken norske medier leverer («Rikingene» vil fjerne formuesskatten, SV-statsråd ga penger til «sine», Trond Giske driver «kameraderi» etc. etc). Det må vel også gjelde journalister selv? Vi er da ikke overmennesker?

Folkedypet stiller med handicap

Som leder har jeg vært med på en rekke redaksjonelle ansettelser de siste årene, hver eneste gang med kjønn som tema. En viss kjønnsbalanse i mediene fremstår som fornuftig, ettersom vi må forutsette at kvinnelige journalister løfter frem andre og viktige sider ved virkeligheten enn menn, igjen ut fra tanken om at hvem du er influerer hva du gjør. Men gitt at 35 prosent av journalistene i BT er kvinner, er det ikke primært der skoen trykker.
Kanskje burde vi heller oppfordret Frp’ere og KrF’ere til å søke stillinger som journalister; grupper som er tungt underrepresentert i mediene i forhold til befolkningen?
Eller hva med høyere utdanning? Før i tiden sto journalister som regel uten den slags, men de hadde til gjengjeld en langt bredere kontaktflate ute blant folk flest enn dagens velskolerte flinkiser. Flere med utdanning i pressen har vært bra og nødvendig – men er noe vesentlig gått tapt på veien? Har vi nok journalister med god forståelse for de alminnelige avisleserne vi skriver om og (formodentlig) til?
Og selvsagt: Hvor blir innvandrerne av i rekkene våre? Norske medier er kritthvite.

Miksen av ansatte i norske medier endrer ikke det faktum at mange nettdebatter om omstridte tema som innvandring holder et lavt intellektuelt nivå, og ikke sjelden skjærer ut i ren sjikane.
Den norske løsningen på dette problemet – enten å vende ryggen til, eller å være aktive fløyteblåsere og «digitale nettkjerringer» i debatten – gir oss anledning til å løfte den moralske fanen og si: «Se, hvor ren jeg er!» Men det er åpenbart at det å ignorere debatter vi ikke liker eller å sjokkeres over innholdet, ikke vil flytte de drøyeste nettdebattantene så mye som en millimeter.
Det ligger en pussighet her. Med den moderne europeiske historiens enorme brutalitet ferskt i minne, eller de endeløse grusomhetene som begås i andre deler av verden den dag i dag, avslører vår evne til å bli «opprørt» over språklig slarv og rasistiske ufinheter i nettdebattene en nokså overflatisk forståelse av menneskets kapasitet for ondskap. All finfølelsen vår i omgang med det ubehagelige må være noe nær det motsatte av «å gå inn i din tid», som Nordahl Grieg formaner oss i det diktet som kom på alles lepper etter 22. juli.

I et samfunn forpliktet på ytringsfrihet, hvor ytringene flyter raskere enn noensinne, må vi leve med onde, sårende ytringer og mye regelrett dumskap. Én motgift mot uopplyst fremmedfrykt er økt kunnskap, hvor NRK i disse dager gjør en god innsats med sine forsøk på myteknusing på nrk.no. Men jeg tror bestemt også at tettere kontakt med det famøse folkedypet ville gjøre mediene bedre i stand til å forstå sin egen samtid, og de politiske elitene bedre skodd til å styre den.
Forslaget om kvotering av journalister med bestemt partibakgrunn eller uten akademisk utdanning er ikke bokstavelig ment (og førstnevnte ikke juridisk mulig); jeg tror ikke spesielt sterkt på den typen virkemidler. Men den ensidige, nokså smale rekrutteringen til journalistyrket fra en akademisk middelklasse som ofte tenker forunderlig likt, burde i det minste oppta alle som bryr seg om meningsmessig mangfold. Slik journalister i teorien gjør.

Samtalen på Haukeland var noe jeg ramlet uforvarende og tilfeldig borti; helt og holdent på bortebane. Og tenk – den lærte meg noe likevel!
Kanskje ligger det en dypere lærdom der et sted – spesielt for oss journalister.

Tags: , , ,

Kommentarer