Fy faen så mange stressa jenter jeg kjenner.
Sara Marie Skaug Bjørkly skriver 8. Mars om den pågående debatten om hvem som eier feminismen, og hevder at de liberale «feministene» (hennes hermetegn) nå prøver å stjele definisjonsmakten. Jeg er ikke ute etter å stjele noe som helst, men vil gjerne dele.
Samme dag skrev jeg et innlegg om min feminisme for den nye nettsiden Oh Chérie (ohcherie.no), som har unge, voksne kvinner som målgruppe, Sara Marie inkludert. Våre lesere ytrer seg kanskje ikke på debattplass i riksavisene, synes kanskje porno er opphissende eller er likegyldige til det, og har kanskje ikke så mye kunnskap om kvinners arbeidssituasjon i India. Jeg har fått tilbakemeldinger fra både mamma, venner og ukjente som deler mine synspunkt omkring kvinner, kjønn og makt, men som ikke klarer ikle seg en feministtrøye som er for trang.
Sara Marie skriver at vi bor i et mannsdominert land ”hvor ikke en eneste jente klarer å gå gjennom tenårene uten å bli seksuelt trakassert” og ”hvor menn tror det er greit å klå på tilfeldige damer på utesteder”. Hun skriver alle norske jenter inn i en offerrolle som jeg tror flere ikke kjenner seg igjen i, og tegner et bilde av norske menn som mange av mine kompiser vil ta avstand fra. Det er dermed ikke sagt at hun på noen som helst måte tar feil, selv har jeg både blitt trakassert og ufrivillig klådd på, og jeg blir rasende når jeg tenker på de gangene jeg har latt være å gjøre noe med det.
Vi må støtte hverandre, bli sint, starte band, slutte sammenlikne seg med uoppnåelige og til dels usunne idealer. Slutte å stresse.
Hun avslutter med at ”Dette er en verden som trenger feminisme (jeg er helt enig). Et land som trenger feminisme (jepp). Feminisme for kvinner (bare dem?).” I det hele tatt ekskluderer hun alle menn fra det gode feministiske selskap. At eksempelvis menn klår og kvinner ikke gjør noe med det er både manns- og kvinnesak. Jo flere feminister, jo bedre, uansett kjønn.
Jeg ønsker meg i tillegg til en velfungerende statsfeminisme en tilgjengelig hverdagsfeminisme som starter med den enkelte. En frigjøring på individnivå som gjør at vi slipper kaste bort tiden vår på usikkerhet over egen kropp og seksualitet, og hiver av oss presset på å prestere på alle kanter. Jeg vil ha en feminisme som begynner nedenfra og ikke styres ovenfra. At feministisk ideologi, teori og historie kommuniseres og gjøres relevant for både 14 år gamle jenter i Namsos så vel som 40 år gamle kvinner i Bergen.
Jeg skulle ønske jeg hadde en positiv hverdagsfeminisme for hånd når jeg selv sto der med målebånd foran speilet som fjortis. At den hadde vært et redskap for å bli forbanna på Samfunnet og Systemet, og ikke rette sinnet mot meg selv. At den hadde gitt meg et perspektiv på at jeg ikke var alene, verken i historien eller i verden. Og jeg skulle ønske guttene rundt meg hadde fått tilgang til det samme.
For mange unge er spørsmål omkring internasjonal solidaritet, arbeidsliv, kvotering og pappaperm lite relevante i deres liv. Jeg har enormt stor sans for bloggen Uperfekte Jenter, som snakker til hverdagsjenter om hverdagsfeminisme, uansett politisk ståsted. En skal ikke kimse av gjenkjennelsesfaktoren når det kommer til å fremme feministisk praksis.
Jeg ønsker meg en feminisme som inspirerer til å tenke, mene, ta reflekterte valg, korrigere hverdagslige ytringer som legger kjønn til grunne for ulike typer oppførsel. Diskusjoner over middagsbordet, på vorspiel, i kollokviegruppen. Støtte hverandre, bli sint, starte band, lære om undertrykkelse av kvinner i andre tider og andre land, slutte sammenlikne seg med uoppnåelige og til dels usunne idealer. Slutte å stresse. Fy faen så mange stressa jenter jeg kjenner.
Noe av bakgrunnen for mitt feministiske ståsted er motstanden mot noen skal begrense min frihet til mening eller handling, at andre skal fortelle meg hva jeg skal gjøre og mene, radikale feminister inkludert. Jeg mistenker at både jeg og Sara Marie ønsker det samme. Frihet. For oss selv, for våre søsken, barn, kjærester, venner, kvinner i andre land og religioner. Som de uperfekte jentene selv skrev på kvinnedagen:
”Man kjenner ikke sine lenker før man prøver å bevege seg”. Min feminisme har gjort meg fri. Så la oss dele bevegelsen og fortsette diskutere innholdet i begrepene. La feministtrøya sitte litt mer romslig, uansett om den sitter på en kvinne- eller mannskropp.