USA: Det er faktisk ikke grønnere på den andre siden av havet.
Les også: Valgkamp på filttøfler
Forhold deg til den norske virkeligheten, Dag Rune Olsen. Det er faktisk ikke grønnere på den andre siden av havet.
Det er rektorvalg ved UiB. Vi har debatt om alt fra kvalitet i undervisningen til hvilke kjerneområder universitetet vårt skal satse på. Vi i rektorlaget til Atakan ønsker å beholde UiB som et breddeuniversitet. Men det jeg vil diskutere her er ennå bredere. For valget i april bør også handle om de dramatiske utfordringer som møter våre universiteter her til lands og internasjonalt. Både i BT og andre steder er det etterlyst tydeligere forskjeller mellom kandidatene. Vel, her er en vesentlig forskjell. For meg er det et paradoks at når kriserammede økonomiene på begge sider av Atlanteren nå i økende grad ser til Norge og Norden i søken etter alternative modeller for samfunnsutvikling, så blir vi bedt av vår konkurrent om rektorposten Team Olsen – om å se til USA hvor modellen for både den offentlige og private universitetssektoren har vist store svakheter. Det er faktisk ikke grønnere på den andre siden av havet!
Når rektorkandidat Olsen skriver i Morgenbladet at “USA viser hva man kan få til” når det gjelder samarbeid mellom næringsliv og universitet vil jeg minne om at den amerikanske medaljen har en stygg bakside.
Det som er faktum, er at vi lever i en skjebnetid for universitetene. Vår frie og uavhengige rolle trues av en teknokratisk logikk som omformer kunnskapsorganisasjoner etter modell av bedrifter, hvor kvantitet er viktigere enn kvalitet i resultatbedømmingen, og hvor kortsiktige løsninger belønnes og kompleksitet fordømmes. Mye av dette tankegodset og tellekantene kommer ut av Harvard Business School. Våre kollegaer i USA og Storbritannia kan vitne om radikalt forverrete forhold i akademia. Harvard, for eksempel, har fått redusert sin kapital dramatisk etter spektakulære feilinvesteringer, mens de beste av delstatsuniversitetene som kalles Public, som for eksempel Madison Universitetet i Wisconsin, har fått sine offentlige bevilgninger skåret til beinet. Akademikerlønninger er sterkt redusert, pensjoner og sykeforsikringer bortfalt, og mange har blitt oppsagt eller satt på ulønnet permisjon.
Et paradoks: mens Harvard grunnet sin egenfinansiering kan heve seg over statlige tiltak og byråkratiseringsprosesser, så blir gradvis universitetene ikke bare i Storbritannia, men også i resten av Europa invadert av den såkalte New Public Management-filosofien – utviklet nettopp av Harvard Business School. Denne er eksportert i globaliseringens ånd, som en generisk oppskrift på standardisering, kvantifisering og omsetning fra bedriftsverdenen til kunnskapsorganisasjoner. Denne bedriftsfilosofien forplanter seg videre inn i det norske systemet nærmest som en utilsiktet konsekvens av den utstrakte bruken av utenlandske konsulentselskaper med base i USA og Storbritannia som hyres inn for store summer til å evaluere norsk forskningspolitikk. Når rektorkandidat Olsen skriver i Morgenbladet at “USA viser hva man kan få til” når det gjelder samarbeid mellom næringsliv og universitet vil jeg minne om at den amerikanske medaljen har en stygg bakside.
Vi samfunnsvitere, og mange andre med oss, vet at evalueringer og systemer for tellekanter ikke er verdinøytrale instrumenter. Hva man teller og hvordan man teller avhenger av underliggende verdipremisser. Med andre ord: Hvordan man kategoriserer og hva man kvantifiserer er deler av større politiske og sosiale konstruksjoner. Det ser dessverre ut til å ha gått mange norske politikere hus forbi at mange av disse grunnpremissene går på tvers av norske verdier og fellesskapsløsninger.
Her har alle vi på universitetet en stor formidlingsoppgave ovenfor politikere og samfunnsaktører. Vi må få klart frem for offentligheten hva som er det særegne ved norske universiteter, deres betydning for sosial mobilitet og bidrag i utformingen av vårt demokrati. I fortsettelsen av et slikt mer nordisk prosjekt er det lite nytt og lite relevant kunnskap å hente fra den andre siden av Atlanterhavet. Hvis vi ikke seriøst tar fatt i denne utfordringen risikerer vi som forskere å miste den akademiske friheten, og det norske felleskapet risikerer å miste kunnskap som har bidratt konkret og visjonært til å bygge velferdssamfunnet og det sekulære demokrati.
I etterkrigstiden har dynamoen i utviklingen av velferdssamfunnet vært fri adgang til høyere utdanning, uansett kjønn, klasse og etnisitet. Dette har så lagt selve grunnlaget for en sosial mobilitet som skiller de nordiske landene ut fra resten av verden. Det er ingen steder som til nå har hatt så små inntektsforskjeller og så stor redistribusjon via et differensiert skattesystem som Norge.
For å sikre sosial mobilitet så er det avgjørende at felleskapet fortsetter å betale for høyere utdanning og forskeropplæringen. For å kunne løse de store utfordringene vi står ovenfor trenger vi mer åpenhet, mer samarbeid på tvers av akademia og administrasjon, mer deltagelse og engasjement av alle våre kloke hoder uansett kjønn, alder, stand og all annen forskjellighet. Et rektorat for fremtiden må ha ledelsesfilosofi som passer det unike miljø og organisasjon som et breddeuniversitet utgjør. Kanskje viktigst i denne sammenheng: Den sterke bedriftsleder er en lite adekvat rollemodell for en moderne rektor. Vi trenger et rektorat tuftet på lagarbeid hvor summen av erfaring, fagprofil og kompetanse er mer enn hver enkelt av de fire på laget kan mestre alene. Vi trenger et åpent og lyttende rektorat som er villig til å respektere de ulike fags egenart og utfordringer. Vi trenger et rektorat som nettopp leder ved å involvere alle berørte i de prosessene som fører fram til beslutninger, snarere enn å tre tiltak nedover hodene på ansatte ved hjelp av en skolerett kommandolinje av ledere og mellomledere. Og vi trenger et proaktivt rektorat som kan fronte UiBs interesser i forhold til de beslutningstagere nasjonalt og internasjonalt som legger føringene for akademias fremtid, både offentlige og private aktører. Vi trenger kort sagt, heller den norske virkeligheten enn drømmen om Amerika.