En god lege

Medisinfaget gir penger, status og makt. Men ingen spør deg hvorfor du vil bli lege.

 

MOTIVASJON: Men jeg kommer også på tre andre grunner til å søke medisinutdannelsen; penger, status og makt. Hvilken eller hvilke av disse fire motivasjonsfaktorene som står sterkest hos de 150 håpefulle studentene, er ikke godt å si. Foto: Scanpix


Medisinfaget er et etisk minefelt.
Abort, reservasjonsrett og aktiv dødshjelp er stadig omdiskutert. Heroinassistert behandling for rusmisbrukere, prioriteringsspørsmål, biogenetikk, surrogati og kunstig befruktning er andre krevende temaer. Listen stopper ikke her, og den vil bare bli lenger parallelt med teknologiens store fremskritt som min generasjon er vitne til.

Til tross for dette blir ikke mange studiepoeng reservert til å drøfte denne typen problemstillinger. Som medisinstudent på andre året, krysser jeg alt jeg har av fingre og tær for at dette er tilstrekkelig. Jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe på at studiet er lagt opp på en slik måte at jeg kan bli en god lege som er i stand til å ta de rette avgjørelsene. Samtidig er det flere ting som bekymrer meg.

Hvert år starter rundt 150 forventningsfulle studenter på medisinstudiet ved Universitetet i Bergen. De har alle minst én ting til felles: de har oppfylt et høyt karakterkrav. I tillegg har de bestemt seg for å bruke seks år på utdannelsen. Før man fullfører et svært tungt studieløp og blir lege må man gå opp til et utall eksamener, tilbringe endeløse timer på lesesaler og i praksis. Det sier seg selv at man må være motivert for å komme seg gjennom dette.

Og det mangler ikke på gode grunner til å bli lege. Det å ha så dyp og inngående kunnskap om menneskekroppen som leger har, gir et stort potensial for å yte hjelp til de som trenger det. Men jeg kommer også på tre andre grunner til å søke medisinutdannelsen; penger, status og makt. Hvilken eller hvilke av disse fire motivasjonsfaktorene som står sterkest hos de 150 håpefulle studentene, er ikke godt å si. De blir nemlig ikke spurt, og ingen stiller krav til den enkeltes grunn til å ha valgt denne utdanningen.

Selv om interesse for etikk og medmenneskelige egenskaper ikke er nødvendige kriterier for å starte en legeutdanning, kan det tenkes at studiet er så langt og tungt at uegnede og lite motiverte studenter vil siles bort underveis. Jeg har vanskelig for å tro at en student som kun er ute etter status og god lønn orker å gå gjennom en så krevende utdanning. Da vil andre karrierevalg være mer hensiktsmessige.

Samtidig er det en vanskelig avgjørelse å ta om gi seg halvveis i medisinstudiet, om man finner ut at det ikke var riktig vei å gå. Det kan ta flere år før man forstår hva medisin egentlig dreier seg om og hva en lege egentlig gjør. Jeg har ennå ikke skjønt det. Og hvis man etter tre år skulle angre på valget, kan terskelen for å slutte ha blitt ganske høy. Studielån, tid og ressurser investert, og frustrasjon over å måtte legge en ny plan for livet sitt, kan kanskje gjøre at noen likevel velger å fortsette.

Selvsagt er det ikke slik at de studentene som har tvilt en gang i løpet av seks år blir dårlige leger som kun motiveres av penger og status. For mange kan nettopp tvilen komme dem til gode. Men det burde være slik at man allerede tidlig i studieprogresjonen får tilstrekkelig innsikt i hva som kreves av deg som lege, slik at man på et tidlig tidspunkt kan ta stilling til om man har gjort et riktig valg. Og jeg stiller spørsmål ved hva fraværet av dette gjør med legene som utdannes.

Studentersamfunnet arrangerer møtet Etikk, schmetikk tirsdag 19. mars kl 18:00 på Det Akademiske Kvarter. -Tema er etiske problemstillinger i juss, medisin og økonomi, og etikkundervisningen i de tre utdanningene.

 

 

 

Tags:

Kommentarer