Jakten på en mening

Audun Lysbakken har det ikke helt enkelt som SV-leder. Her taler han til landsmøtet i januar. I dag møter Lysbakken partiets landsmøte. (Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix)

Når valget er over, må SV inn i sin tid: Koseparti eller raddisparti?

Nordmenn har – sikkert i likhet med flere andre folkeslag – minst to sider. Den ene er den vi viser frem når meningsmålere ringer oss om verdiladede saker. Spør de oss om asylbarna bør få bli, svarer vi ja, for eksempel.

Og når vi i hver bidige konfirmasjon, hvert bryllup og hver begravelse inviteres til å synge et redigert utdrag av ”Til ungdommen” av Nordahl Grieg. ”Finnes her nød og sult, skyldes det svik,” synger vi da. Også blankskurte liberalister kan da ha en klump i halsen, selv om de ikke får synge verset om ”ubygde kraftverker, ukjente stjerner”.

Sosialistisk Venstreparti samles i dag til nok et landsmøte, og nok en gang vil mange av delegatene ikke begripe hvorfor partiet ikke har høyere oppslutning.

Svaret ligger i nordmenns andre side: Innerst inne – det viser partienes oppslutning – er de fleste av oss for en streng asylpolitikk, vi er bekvemme med EU-tilpasningen, og antagelig synes de fleste at det er viktigere å tappe havet for mer olje enn å unngå enhver risiko for å søle til Lofoten og Vesterålen.

På siste punkt er bildet dog ikke helt klart. Arbeiderpartiets (og høyrepartienes, selvsagt) åpning for oljeleting utenfor Nordland, er trolig grunnen til at SV har styrket seg litt i det siste. At saken kan komme høyt på valgkampens dagsorden, gir SV-erne et håp om at 2013 likevel ikke blir det nattsvarte marerittet partiet inntil for kort tid siden måtte regne med.

Men selv om det nå skulle være slik at en stor andel av velgerne mener miljø og klima er 2013-valgkampens viktigste sak, vet SV-strategene at det ikke bare blir å cashe inn. Miljø og klima var – ifølge målinger, ja – viktig også i 2009, uten at SV da vant noe på det. Temaet flyttet ikke velgere i praksis. Hvis dette endrer seg i høst, vil det være flere om beinet: Venstre, KrF og Miljøpartiet de grønne.

Lofoten og Vesterålen er altså et lyspunkt med dunkle felt. Partiet har ett til av dem, og han heter Audun Lysbakken. Det lyse er at han har samlet partiet. Noe bråk er det lenge siden vi har sett (Erik Solheim teller ikke). Fra partiet meldes det om ro og kampvilje. En av SVs strateger forteller til og med at mange tror på fortsatt regjeringsdeltakelse etter valget, og kilden er både erfaren og åndsfrisk.

De dunkle trekkene ved Audun Lysbakken er at han har lyktes dårlig i offentligheten. Skandalen som fikk ham til å gå av som statsråd, henger fortsatt ved ham, spesielt blant kommentatorer, politiske motstandere og andre med definisjonsmakt. Han har foreløpig ikke vist nok styrke til å kaste denne bagasjen av seg.

Han har også – tross advarsler om at tidspunktet var feil – prøvd å utvide partiets profil. I årevis var SV bare skole og miljø. Nå snakker partiet også om pappaperm, eldreomsorg, helse, arbeidsliv og EØS. Det er mye logikk i å gjøre en politisk endring etter fire valgnederlag på rad, men partiet har ikke lyktes. Så langt er profilen ikke blitt bredere, bare mer uklar.

Denne dunkle siden ved Lysbakkens ledelse kan i verste fall spille sammen med den – for SV – dunkle siden av Lofoten og Vesterålens oppstigning som valgkampsak. Hvis vi nå omsider får et valg der miljø klima virkelig blir viktig, er det jo dumt at partiet som har hatt sakseierskapet i årevis, har sluppet det litt fra seg. SV er historisk sett slett ikke ukjent med at ”verste fall” slår til.

Når velgerne sliter med SV, og omvendt, skyldes det også et paradoks. SV har ry på seg for å være et parti for særskilt velmenende mennesker. Aps legendariske partisekretær Haakon Lie observerte det allerede etter at SVs forløper, SF, fikk sitt gjennombrudd i 1961: ”Se på listene. Svært mange er sosialarbeidere, barnehagelærerinner, lærere. De er idealister som ser manglene i samfunnet, men som ikke synes vi får rettet på dem hurtig nok.”

Men i den første halvdelen av sin levetid, var SF/SV jo også et ”farlig” parti. Partiet var mot USA og mot Nato-medlemskap, noe som i den kalde krigens tid var høyst kontroversielt, og det ville ha et annerledes samfunn med statseide banker og arbeiderstyrte bedrifter. SV var tilogmed revolusjonært i en periode. Men den gangen fungerte kapitalismen stort sett godt, og Norge var ikke med i noen kriger i Natos eller USAs regi.

Først i vår tid er SV blitt et gjennomsnilt parti med skolemat og pappaperm og annen kos. Nå er Norge derimot med i den ene krigen etter den andre, mens kapitalismen er i en vedvarende og dyp krise. Begge deler uten at SV opphøyer sin røst mer enn passelig. Det er dette som frustrerer SVs venstreside, selv om den for tiden holder fred.

Slik er SV for utydelig for alle sine potensielle velgere, både moderate og radikale. Krisen er åpenbar: I beste fall klarer SV i høst en oppslutning på mellom fem og seks prosent, det samme som i Hanna Kvanmos tid på 1980-tallet. Hva som er verste fall, er aldri godt å si med SV. Etter valget er det på høy tid at SV går inn i sin tid, som Nordahl Grieg også foreskriver: Hva er hensikten med noe som heter Sosialistisk Venstreparti på 2010-tallet?

Tags: ,

Kommentarer