Når alle blir syke

Når definisjonen på et mislykket legebesøk er å gå fra legekontoret uten en eller annen form for diagnose eller medisinsk preparat, er det noe som ikke stemmer.

SYKDOM: Diagnoser blitt en valuta som kan veksles i tilgang til et velferdsgode, dermed får stadig flere en diagnose, skriver artikkelforfatteren.FOTO: SARA JOHANNESSEN/SCANPIX/NTB

 

«Det er ingenting galt med sinne så lenge du bruker det konstruktivt», skal den amerikanske skribenten Wayne Dyer ha sagt i et av sine kjente motivasjonsforedrag. Både Ola Nordmann og Kari Politiker har rast fra seg i frustrasjon over dårlige systemer og manglende løsninger i Helse-Norge.

Forskjellen mellom politikere og de som stemmer oss inn, er at politikerne ofte raser fra seg med døren lukket. Jeg raser også, men denne gangen med døren åpen, og forhåpentlig konstruktivt. Diagnoser settes etter undersøkelser og vurdering av en tilstand, og er en slags dokumentasjon på at noe ikke er slik det burde være. Enten det er på legekontoret eller i skolen, er diagnoser blitt en valuta som kan veksles i tilgang til et velferdsgode. Dermed får stadig flere en diagnose.

Enten vi trenger det, eller om vi tror vi trenger det, så vil vi ha valuta. I disse valgkamptider går vi politikere rundt som vandrende minibanker. Byråkrati og systemer En slik problembeskrivelse vil mange i et land med et utviklet offentlig helsevesen, eller bare et helsevesen, kjenne seg igjen i. Samtidig forstår de fleste av oss at byråkrati og systemer er en absolutt nødvendighet for at i dette hele tatt skal fungere. Det gjør det imidlertid ikke mindre frustrerende. Det kan også være frustrerende for vår egen del.

For Norge er det mange grunner til at denne nye typen valuta har gjort seg gjeldende. En årsak er at vi vant jackpot da oljen ble funnet, der systemer og tungrodde organisasjoner ikke trengte moderniseres fordi vi har hatt penger til å la være. En annen at den generelle tilgangen på helsetjenester historisk er blitt utvidet i takt med velferdsstaten.

En tredje årsak kan være at legemiddelindustrien har klart å selge medisiner til de friske, og til pasientforeningene som profitterer på å fungere som et PR-byrå for sin egen diagnose. Bevist helsefarlig Satt på spissen: Når Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) stiller seg utenfor kjøpesenteret, der halvstressede, middelaldrende menn og kvinner kommer med syv handleposer og resten av familien på slep, er det kanskje ikke rart vedkommende har høyt blodtrykk. Vedkommende melder seg inn i LHL, de får større kjøttvekt og kan lettere selge seg inn hos politikerne.

Politikerne svarer som vi ofte gjør: Penger kastes på problemet, og det startes et nytt landsomfattende prosjekt for forebygging. Like etter lanserer helsekostprodusenter en heftig reklamekampanje med et produkt veldig få av oss egentlig trenger, men som i verste fall tvert imot er bevist helsefarlig.

Slik eser hele systemet ut for hver dag, der en vond tå plutselig blir til amputasjon av hele foten. Vi går til legen og forventer å få en resept på noe kroppen i de aller fleste tilfeller selv hadde håndtert utmerket. Alt dette vet vi som regel, men vi gjør det likevel. Fordi vi kan og fordi vi har en rettighet. Når definisjonen på et mislykket legebesøk er å gå fra legekontoret uten en eller annen form for diagnose eller medisinsk preparat, er det noe som ikke stemmer.

I løpet av de neste 10–15 årene kommer denne spiralen, med all sannsynlighet, bare til å spinne enda raskere. Dette kommer av at den generasjonen som tidligere var vant til å klare seg med mindre, den blir erstattet med neste generasjon. Denne generasjonen, på rundt 60 år i dag, er vokst opp med å få stadig mer, ja, de krever mer. Begrunnelser som «vi, i verdens rikeste land, har råd til det» trenger man ikke lete etter med lys og lykter for å finne.

Så har vi barna deres. Meg. Deg. Oss. Vi flytter vår stadig dårligere samvittighet for ikke å ta oss av foreldrene våre, over på helsevesenet i form av enda større krav til sykepleiere, hjelpepleiere og leger. Ikke minst krav til politikere, som med bekymringsfull iver faktisk bevilger mer penger over statsbudsjettet, og fortsetter å gjøre det fordi vi i år i 2013 enda har masse penger. Plutselig har man krav på svar fra legekontoret innen to minutter når vi ringer om time innen to dager.

Det smøres ekstra godt på med garantier og andre løfter når helseminister Jonas Gahr Støre hemningsløst skryter over at vi aldri har behandlet flere pasienter. Dette er ikke så forferdelig i seg selv, men man kan spørre seg om det i det hele tatt burde være nødvendig.

Tidligere ble det ofte sett på som naturlig at enkelte var litt mer sprelsk, urolige eller ville, og dette ble i stor grad akseptert. Om ikke alltid med like stort hell, forsøkte vi i det minste å tilpasse oss etter det. I dag tvinges de samme personene inn i systemer som er mer firkantet enn en Rubiks kube. På skolen forventer man at denne eleven skal sitte like pent og stille som alle de andre. Forventningen blir brutt og svaret får ofte en diagnose, som igjen kan utløse en ekstra lærer til å passe på denne eleven. At det hele kunne ha vært løst ved å la vedkommende arbeide i en bedrift, eller gjøre annet praktisk arbeid, passer ikke inn i systemet.

Norge ligger på topp i Norden når det kommer til atferdsdiagnostiseringer, med sykdommer som ADHD og ADD. Det er mye vi er best i, og best i å være verst i. Diagnoser blir sett på som en løsning. Jeg skal provosere med å si at diagnoser ikke nødvendigvis er en løsning, men en hvitvasking av et problem vi ikke tar ved roten.

Likevel gjøres det i stor skala. Ansvaret er, i form av rettigheter, overført fra oss selv og over til staten – altså oss alle. Slik blir misforholdet mellom forventningene til våre helserettigheter, for ikke å glemme hva vi mener burde være våre rettigheter, og hva helsevesenet faktisk kan levere av tjenester, større uansett hvor mye penger som brukes.

Helse er på mange måter blitt et begrep som suger til seg alt man tidligere enten håndterte selv gjennom sitt sosiale nettverk, eller på andre måter. Skolehelse, psykisk helse, kommunehelse, og folkehelse.

Helse er blitt som en religion, der «alle» blir syke. Målet mitt er ikke, med bred kost å dekke over hele bildet med svartmaling og late som om dette er den eneste fargen i verden – men å få frem et perspektiv.

Utgangspunktet for debatten må være å ha systemer som er bærekraftige på sikt, samtidig som vi sikrer fornuftig utnyttelse av et velferdsgode. Men realiteten gjenspeiler dessverre ikke alltid utgangspunktet. Hvis vi har, kan vi gi. Men vi tenker ikke på at vi må også ha råd til å gi i morgen, for i dag er det jo valgkamp. Resultatet er at alle blir sykere, i hvert fall på papiret, og virkeligheten beveger seg stadig lenger bort fra utgangspunktet. Både velgere og politikere raser videre – jeg hadde nær sagt konstruktivt.

Helse er blitt som en religion, der «alle» blir syke.

 

Tags: ,

Kommentarer