SV-ledelsen maner optimismen frem. Fra venstre: nestlederne Inga Marte Thorkildsen og Bård Vegar Solhjell, partileder Audun Lysbakken og partisekretær Silje Schei Tveitdal. (Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix)
Audun Lysbakken trenger flaks, og satser på å finne den i Lofoten.
Årets valgkamp blir SVs viktigste noen gang, sa Audun Lysbakken i går, ikke uten grunn. Han er en av fire partiledere som stirrer med frykt på sperregrensen, men han er trolig verst ute av dem. Liv Signe Navarsete (Sp) vet at bygdefolket alltid undervurderes av meningsmålere, Knut Arild Hareide (KrF) vet at kristenfolket fortsatt står sterkt nok, og Trine Skei Grande (V) har godt håp om å redde seg som en nødvendig klatt av grønt i en fremtidig blå regjeringen.
Lysbakken må håpe på flaksen. Han er fersk, og lite kjent selv blant sitt eget partis velgere. Han har en liten partiorganisasjon å støtte seg til. SV har ikke noe grunnfjell å mobilisere, bare noen troløse grupper av sympatisører. Pilene har pekt ned siden våren 2005. Regjeringsdeltakelsen gir makt, men også stigende avmakt.
Ingen på SVs landsmøte på Lillestrøm lar seg lure av en liten bedring på målingene i det siste, og gårsdagens tall i VG tyder på at SV allerede er på vei ned igjen.
SV har ramlet ut av Stortinget før, eller blitt kraftig redusert, men hvis det skjer i høst, blir fallet dypere: Fra regjering og rett ut. Dessuten kan konkurrenter om velgerne til venstre for Arbeiderpartiet få et gjennombrudd, Rødt og/eller Miljøpartiet De grønne.
Lysbakkens timelange tale til landsmøtet ble hilst med jubel. Det er vanlig på alle partiers landsmøter, men delegatene jeg snakket med, virket også ekte begeistret.
De ble begeistret også av Kristin Halvorsens taler, men da av andre grunner. Halvorsen vant på sin energi, og – etter hvert – fordi hun var en stjerne. Derimot ble delegatene etter hvert litt lei av mantraet om barn og unge, det vil si barnehage og skole, som dominerte de fleste av hennes taler.
Audun Lysbakken er ikke på Halvorsens nivå som taler, og slett ikke som stjerne. Derimot tror jeg innholdet i hans tale i går treffer delegatene bedre enn hva Halvorsens gjorde.
SV-lederen prioriterte tydelig: Først kom partiets nei til oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen, og ja til ”fisken, den aller mest verdifulle skatten i havet, den som går i arv fra generasjon til generasjon.” Han kombinerte moderne klimakamp med et nikk til den grønne distriktspolitikken til SVs forløper SF på 1960-tallet: Inngangsanekdoten handlet til og med om møtet med en skreifisker.
Deretter kom en like klassisk SV-sak: ”Ikke ett skattekutt til den styrtrike sutreklassen!”. SV skal kjempe mot forskjeller og for de fattigste. Lysbakken vil ha bl.a. ha en ”nasjonal minstenorm for sosialhjelp”. Her kan noen lure på hvorfor partiet ikke har fremskaffet en slik etter syv og et halvt år i regjering.
Så kom det litt om barnehage – nå skal det satses på kvalitet – og litt om asylpolitikk, der Lysbakken nevnte Nathan-saken, men motsto fristelsen til å legge opp til en egen applaus for den. Deretter fulgte litt om Afghanistan, litt om EØS (flere veto!), men så å si ingenting om flere tunge SV-saker i nær fortid: Skole, utdanning og forskning. Og like lite om helse og eldreomsorg, to saksfelt Lysbakken før har sagt han ville prioritere opp.
Det betyr selvsagt ikke at disse sakene er ”ute”. Nestleder Inga Marte Thorkildsen vil ta dem for seg når hun i dag innleder om partiprogrammet. Men prioriteringene i lederens tale varsler vanligvis prioriteringene for valgkampen.
Delegatene syntes godt fornøyde. Audun Lysbakken gledet dem til og med med et avsnitt om behovet for en ”sosialistisk økonomisk politikk” i Norge og Europa. Noe slikt er jeg nesten sikker på at forgjengerne Erik Solheim og Kristin Halvorsen aldri tok i sine munner. Til gjengjeld får vi neppe høre Lysbakken snakke om sosialismen i valgkampen.