ARKIVILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Opp, vekke, kle, mate, spise, bringe, løpe, jobbe, hente, fôre, legge, spise, jobbe, vaske, kollapse, sove, opp igjen, mate, løpe, jobbe.
Mange har kjent på den. Strikkballfølelsen. Tidsskviset. Krysspresset. Hamsterhjulet.
Og denne, et øyeblikk: Hadde det ikke vært deilig å slippe, en dag eller to? De kjedelige rutineoppgavene, dagenes dont, hverdagslogistikken, maset, presset, stresset.
Er det verdt det?
– Folk jobber mer med glede! De får betalt for å jobbe mer! De har lyst til å jobbe mer!, sa statsminister Stoltenberg med utropstegn og entusiasme da han la frem Perspektivmeldingen 2013, det norske samfunnets vei videre mot 2060.
Kanskje var det mer en ønskedrøm enn realitetene som fikk ham til å konkludere slik, og som fikk likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen, til å følge opp med hvor mye mer verdifullt det er å sanke pensjonspoeng enn å gå hjemme.
Staten Norge er nemlig tungt avhengig av arbeidsfolket for å finansiere romslige velferdsordninger. Vi lever av yrkesdeltakelse, kvinner i jobb er mer verdt enn oljen, arbeidslinjen er vår tids løsning og ledestjerne. Men det er fra et samfunnsøkonomisk perspektiv.
Arbeidsfolket selv tar nødvendigvis ikke det kollektive ansvaret for samfunnsøkonomien så høytidelig når de legger opp sine liv.
For å holde arbeidslinjen i hevd, har staten sørget for rause familiereformer.
Likevel: Kvinner rømmer til offentlig sektor når de får barn, jobber mer deltid enn menn, og verken barnehager, fødselspermisjon, overgangsstønad eller kontantstøtte har ført til økt arbeidsinnsats.
Tvert imot: Flere av velferdsordningene fører faktisk til at kvinner jobber mindre.
36 prosent av kvinner med barn under 16 år jobber deltid. 43 prosent av kvinnene som ikke har barn, eller har barn som er eldre enn 16 år, jobber også deltid. Selv om kvinner stadig får høyere utdanning enn menn, er deltidsarbeidet like skjevt fordelt.
Omsorgsrolle og barnepass er den vanligste forklaringsmodellen. Men mange av de hjemmeværende kvinnene har barn som tilbringer dagene i barnehage og på skole.
Kanskje ligger det noe mer under. Det kan jo tenkes at mange kvinner ikke har så lyst til å jobbe fullt, og at barn er en veldig grei unnskyldning.
Flere av velferdsordningene fører faktisk til at kvinner jobber mindre
Ifølge SSB er årsaken til kvinners deltid «sammensatt og vanskelig å forklare». Det er krøkkete å forske på menneskelige valg, fordi de er individuelle, situasjonsavhengige, og fordi folk har en tendens til å underrapportere sine mindre edle motiver.
Spør vi folk hva de leser i avisen, svarer merkverdig mange kronikker og utenriks. I realiteten leser mange likevel ikke annet enn tegneserier og alt om Tone Damlie Aaberge.
Tenk selv: Hvorfor kunne du tenkt deg å jobbe litt mindre? Og hva svarer du hvis sjefen spør?
At du helst vil sove lenge, hater helgevakter og heller vil sysle med formiddagsyoga eller en koselig blogg? At du egentlig er grunnleggende lat og vil løsrive tid til egenpleie?
Eller sier du at det er av hensyn til barna?
Det er nemlig ikke sånn at man har krav på å jobbe deltid. Arbeidsmiljøloven regulerer sånt strengt. Det er nesten bare «vektige velferdsgrunner» som gir tilstrekkelig alibi for å redusere arbeidstiden.
Barn er en slik. En allmenngyldig, objektivt forståelig unnskyldning for å trappe ned.
Jeg beskylder ikke kvinner for å skyve småbarn foran seg mens de egentlig vil gå på kafé. Jeg sier ikke at folk jobber deltid fordi de er late, eller at unger og tidsklemme ikke er en reell utfordring. Jeg sier bare at forklaringsmodellene kanskje er flere.
Ifølge SSB, øker tilbøyeligheten til deltid hos dem som har menn med høy inntekt. Kvinner med lav utdanning jobber mindre.
Førstnevnte betyr at mange lar være å jobbe når de ikke må. Sistnevnte kan bety at de med kjipere jobber er mer tilbøyelige til å bli hjemme.
I den polariserte debatten kan det jo virke som om kvinner enten «velger»topplederstillinger eller å være hjemme med små barn. Sannheten er at de fleste ikke har noen kometkarriere, men en ganske ordinær, og tidvis kjedelig jobb.
De fleste jobber fordi de må finansiere livet sitt. De må bo, spise og leve.
Hvis man da mistrives, kjeder seg, føler seg overflødig, malplassert eller stresset, hvis karrieren har stagnert eller man rett og slett trenger noen pauser – og har råd til å trappe ned, er det lett å gjøre nettopp det. Og hvorfor ikke?
De færreste reflekterer over verdien av egen arbeidsinnsats for nasjonen. Folk forholder seg til sin egen privatøkonomi, de går ikke rundt og føler på noe moralsk ansvar for velferdsstaten.
At arbeidslinjen opprettholdes, er strengt tatt Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen og Øystein Olsens problem. Den passer best for statsøkonomene, dem som må jobbe for å overleve, og for dem som liker jobben sin.
De færreste reflekterer over verdien av egen arbeidsinnsats for nasjonen
Men hvis det er slik, hvorfor jobber ikke flere menn deltid?
Er de liksom mer opptatt av pensjonspoeng og samfunnsansvar?
Mens kvinner historisk sett har tradisjon for å kunne velge bort jobb, er det nok ikke like stor aksept for menn å vise til tung omsorgsbyrde og ønske seg lavere stillingsbrøk.
En annen side av saken er at heller ikke norske menn jobber seg i hjel i den pengesmurte velstandsvorten Norge, selv om færre er deltidsarbeidere.
Tidsbruksundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå fra 2010 viser at fredag er blitt den nye fridagen – for både menn og kvinner.
Gjennomsnittsnordmannen arbeider bare 60 prosent av et normalt årsverk. Mye går rundt takket være høy arbeidsinnvandring.
Knut Røed, seniorforsker ved Frischsenteret, er blant dem som stilte spørsmål ved Stoltenbergs vyer om nordmenns innsatsvilje: Et folk som blir stadig rikere kommer nemlig til å jobbe mindre, ikke mer.
En av kvinnene som forfatter Olaug Nilssen intervjuet i boken «Kjøkenbenkrealisme» er inne på det samme i sin tolkning av den såkalte husmortrenden:
«Ein lengt etter noko anna enn å halse heseblesande gjennom livet».
Slik kan man forklare både deltidsarbeid og lemenstrømmen av kvinner fra privat til offentlig sektor: Det handler om å ha en jobb man kan gå hjem fra. Om å sette resten av livet først.
Derfor bør diskusjonen om deltid ikke bare handle om omsorg for unger, men om at folk ikke har så lyst til å bruke tiden på jobb når de har råd til å la være.