Kan det tenkes at den norske abortdebatten egentlig styres av kollektiv samvittighet?
Hvorfor denne intoleransen mot samvittighetslegene? spør Vidar Haldorsen.
Kollektiv samvittighet er en sterk kraft i et folks fortelling. Når den representerer flertallet, får den gjerne statusen god moral. Ideelt sett bør den beskyttes godt i lovverk. Der ligger den som en sovende drage. Dragen blir raskt irritert om den blir pirket i. For tiden er Jonas Gahr Støre dragetjener. Han sender lydig ut strenge skriv til plagsomme fastleger som ikke vil henvise til abort.
Disse irriterende samvittighetslegene vil altså beholde reservasjonsmuligheten de har hatt mot å henvise til abort. Som noen av dem sier: Når det kommer en gravid kvinne inn på kontoret mitt, treffer jeg to pasienter. At en lege som vurderer ting slik ikke kan signere for fjerning av den ene av pasientene, bør ikke overraske noen. Men det er mange mennesker, politikere og til og med legekolleger som ikke lever godt med dette. Ikke bare det at de ikke er enige, eller ikke liker det; de aksepterer det ikke. Hvorfor denne intoleransen?
Det tåles ikke at abortmotstand får eksistere som et legitimt legeetisk standpunkt. Ikke kun et religiøst standpunkt, men et medisinskfaglig standpunkt. For så lenge reservasjonsmuligheten lever er det jo som om helseforvaltningen faktisk mener at abort er et kontroversielt tilbud. Målet er derfor å hindre abortmotstand i å ha en representasjon, en stemme, i det offentlige helsevesen.
Denne faglige dissensen plager alle som lengter etter å frede selvbestemt abort for alltid. Det truer paradigmet om at selvbestemt abort er moralsk uangripelig. Mange politikere vil rett og slett ikke gi rom for en aktiv medisinskfaglig kritikk av argumentene som slapp abortloven til. Kanskje også fordi den stadig skraper i lakken på et ikon for kvinnefrigjøringen, parolen ”bestemmelsesrett over egen kropp”.
Men er det egentlig disse reserverte legene sin samvittighet som er den mest støyende samvittigheten i dagens debatt? Nei, det er paradoksalt nok abortforkjempernes. Det er de som har mest å tape på dissensen. De krever enevelde for sin samvittighet. Det ligger jo i sakens natur at dersom det de mener er rett, er det forstyrrende med de som mener det er galt. Enten er selvbestemt abort slik det praktiseres i Norge rett eller galt. Ikke nesten rett eller litt galt.
Legg merke til hvordan mange politikere (og leger) prøver å marginalisere abortmotstand. Det er beleilig for dem at flere abortmotstandere i legestanden er kristne og muslimer. Da kan vurderingen deres skyves inn i bedehusenes og moskeenes mørke, irrasjonelle seksual- og kvinnefiendtlige kroker. Der er motstanden så mye lettere å bekjempe enn når den sitter i hodet på en lege som har besøk av to levende pasienter knyttet til hverandre i en og samme kropp.
Paradoksalt nok er de eneste som har interesse i å ta feil i denne debatten abortmotstandere. Tenk på fastleger som ser trusselen mot yrket sitt. Ville de ikke heller gi etter hvis opplevde dette som et akseptabelt kompromiss? Men de (og jeg) er ikke overbevist. Kom gjerne med avgjørende argumenter så vi kan bruke tid og krefter på noe annet.
Men argumentene for abort er ufattelig tomme. De blir ikke sterkere av å gjentas ofte eller ropes med indignerte røster. Når man snakker om kvinnens rett over egen kropp som om et annet liv ikke var uløselig knyttet til den. Når tidsavgrensning av abort blir diskutert, 12 eller 16 uker. Jeg håper ingen lengre vil fornærme min forstand med å hevde at det ved 12- uker finnes et mer vesentlig skille enn ved hvilket som helst annet steg i fosterets kontinuerlige utvikling.
I den forstand er også Høyres pågående debatt om forsterdiagnostikk og abortgrense fascinerende absurd. Hva om diagnostikk blir mulig før de famøse tolv uker er gått? Da skjer den samme sorteringen av «uønskede» der. Men da er valget flyttet bortenfor moralens (og samvittighetens?) horisont. Den ligger jo ved tolv uker. For der har man tryllet frem den magiske grensen for menneskeverd. I India er ofte en jente uønsket. I Norge tar vi så godt vare på mennesker med Downs. Men i Danmark fødes det nesten ikke slike mennesker lengre.
Selvbestemt betyr at ingen begrunnelse avkreves – derfor er kvinnens motiver nettopp hevet over etisk vurdering. Å veie kvinners motiver for abort er å undergrave abortlovens fundament. Fundamentet er nemlig at ingen motiver skal veies. Og når noen prøver det, vekkes dragen. Høyres kvinnegruppe uroes.
Kan vi ikke være ærlige? Er det ikke en enkel sannhet i at det er abortmotstanderne som har interesse i å ta feil, og forkjemperne som har en høyere kostnad for det? Uten oppriktighet her vil abortdebatten alltid være en skinndebatt. Da treffes vi ikke til debatt for å bryne argumenter mot hverandre. Din agenda er at du ikke kan ta feil. For om du gjør det har du kanskje forårsaket at et annet fullverdig menneske døde, du har kanskje oppmuntret noen til å ta et liv, eller kanskje selv utført drapet.
Hvem har ikke i det minste stilltiende akseptert en venninnes, kollegas, samboers, kjærestes, eks-kjærestes eller søsters abort?
Det er ikke rart at mye vrede vekkes for å slippe unna en slik erkjennelse. Dragen våkner, men er lur nok til ikke å vise sin sanne skikkelse: skyld. Den skjuler seg heller bak sirkelargumentasjon og gjemmer seg i det norske folks kollektive samvittighet. Noen få, fett lønnede fastleger skal jammen ikke få pirke borti godtfolks samvittighet med sin frekke lille samvittighet. ”Vi vil ikke at de skal eksistere, for de forstyrrer vår fred”, høres det ordløst.
For hvem har vel ikke i det minste stilltiende akseptert en venninnes, kollegas, samboers, kjærestes, eks-kjærestes eller søsters abort?
Abortloven har med tiden faktisk fått to oppdrag. Først og fremst skulle den la oss ha sex uten å måtte ta konsekvensen av det. Men den skal også sikre en voksende drages søvn. Da den ble vedtatt var flertallet av den norske befolkning mot den. Nå har lovens over 30- år lange praksis risset inn et usynlig men merkbart ”Ikke rør meg!” i folkets sjel. Bordet fanger.
Derfor vil man i abortdebatten sjelden treffe abortforkjempere som er åpne for å ta feil. De vil heller eliminere sine meningsmotstandere. Bringe dem til taushet, presse deres vurderinger fra allmennlegepraksisen og inn i den private sfære, sammen med religion og overtro. Helst langt bort fra en lett sovende samvittighet som i den siste tiden igjen har gløttet irritert med sitt drageøye. Den snøfter så Gahr Støre forter seg litt ekstra med å kneble noen røster.
Og med dragen lever det videre, det sivilisasjonssammenbruddet som er abort er.