Vi trenger mobbebegrepet

Som mor og pedagog begriper jeg bare ikke at voksne kan velge å ignorere at barn blir plaget og utestengt for eksempel fra sitt klassemiljø.


Som barn ble jeg selv utsatt for årelang mobbing, og jeg har lurt mye på hvorfor ingen, med unntak av noen ytterst få voksne, grep inn, skriver kronikkforfatteren. ILLUSTRASJONSFOTO: COLOURBOX

 

«Vær en venn» er tittelen på BT sin nye serie med fokus på mobbing i skolen. Jeg håper og tror at prosjektet vil bidra til at enda flere barn og voksne tar avstand fra mobbing, og slår ring rundt ofrene. Jeg håper også at prosjektet vil avstedkomme økt bevissthet rundt hvordan vi bruker begrepet mobbing, og hvordan vi omtaler barn og unge.

Innsatsen mot mobbing er et felles voksenansvar. Vi kan alle, uten unntak, stille opp både for barn og voksne som utsettes for fysisk eller psykisk vold. Skal skolene lykkes i å skape mobbefrie miljø, må alle de voksne rundt barna dra lasset sammen. Skolene skal påse at antimobbearbeidet er tuftet på systematikk og samarbeid, mens foreldrene sin oppgave er å bidra positivt til samarbeidet og å påvirke miljøet på en god måte. 

Norges første mobbeombud, Bodil J. Houg, vil fjerne ordet mobbing. Houg hevder at ordet er vanskelig å anvende og at det stigmatiserer både mobbere og ofre. Derfor mener hun at krenkelser er et mer hensiktsmessig begrep for å forstå konflikter i skolen. Det er jeg uenig i. 

 Jeg deler Houg sitt syn på at mobbing alltid er et voksenansvar og at barn ikke skal stigmatiseres. Visst kan det være stigma knyttet både til rollen som mobber og som utsatt, og enkelte er for slepphendte med bruken av mobbebegrepet. 

Bevisstgjøring rundt hvordan vi snakker om og med barn, og omtaler negativ atferd, er derfor helt på sin plass. Stigmaene er for øvrig knyttet til måten vi bruker begrepet mobbing på, og ikke til begrepet i seg selv. Vi må selvsagt være varsomme med hvordan vi omtaler barn og unge, og ikke pådytte noen uheldige merkelapper, som for eksempel, mobber. Men å fjerne ordet mobbing, og erstatte det med ordet krenkelser, slik Houg tar til orde for, er etter min mening både unødvendig og uheldig. 

Vi trenger et ord som beskriver systematisk plaging og trakassering, og mobbing er et innarbeidet begrep som de fleste av oss forstår. Det er også viktig å skille mellom mobbing, som regnes overgrep, og krenkelser, som er mindre alvorlige og gjerne av mer forbigående karakter. Det er når styrkeforholdet mellom partene er ulikt, at overgrep kan skje. Silk jeg ser det, er et herre-knekt-forhold en forutsetning for mobbing, mens krenkelser handler om konflikter mellom mer likeverdige parter. 

Houg argumenter med at det er knyttet en rekke belastende kjennetegn til rollen som mobber. Min erfaring er for øvrig at mange av dem som utøver mobbing er helt vanlige mennesker, som ikke nødvendigvis er så spesielle, verken i den ene eller andre retning. En del mennesker mobber for moro skyld og misbruker makt ganske enkelt fordi de kan. Jeg tror også at de fleste som mobber vurderer om de kan komme unna med galskapen, før de iverksetter den. Mange mobbesaker starter med «testballonger» som sendes ut for å teste om miljøet tillater mobbing. Man ser det hvis man vil. 

Det går helt fint an å gripe tak i mobbing og antisosial atferd uten å klistre merkelapper på folk. God veiledning og konsekvensorientering handler om noe så enkelt som å møte mennesker med raushet og respekt, også når de har gjort noe som er sosialt uakseptabelt. Barn og unge senser raskt hvem som har tro på dem og som vil dem vel. 

Som barn ble jeg selv utsatt for årelang mobbing, og jeg har lurt mye på hvorfor ingen, med unntak av noen ytterst få voksne, grep inn. Det handlet i alle fall ikke om at de ikke visste eller så hva jeg ble utsatt for, fordi mye av mobbingen foregikk helt åpenlyst. I ettertid er det nettopp minnet om alle de voksne som visste, så og som ga blaffen, som stikker aller dypest. 

Som mor og pedagog begriper jeg bare ikke at voksne kan velge å ignorere at barn blir plaget og utestengt for eksempel fra sitt klassemiljø. Derfor er det med glede og begeistring at jeg har registrert økt fokus på mobbing de siste årene. Det virker som om mange gode krefter har virket- og stadig virker sammen. Mobbing er nå en selvfølgelig del av den offentlige samtalen både i media og for eksempel i sosiale medier.

Resultatene ser vi i form av økt politisk fokus på problematikken, tiltak som opprettelse av mobbeombud, og de statlige kampanjeukene «Manifest mot mobbing». Ikke minst ser vi økt bevissthet rundt mobbing både i skoler og barnehager. Jeg håper også at foreldre flest er klar over at mobbesaker kan klages inn til Fylkesmannen. 

God forebygging handler om løsningsorienterte og tilgjengelige voksne som tør å stikke hodet frem og å ta til motmæle mot negative krefter. Noe som kan være utfordrende nok, spesielt i møte med unge som har lang erfaring i å slippe unna med mobbeatferd og manipulasjon. Barn og unge som opptrer slik trenger trygge voksne rundt seg som står støtt i konfliktsituasjoner, og som ikke skyver problemer under teppet.

Jeg er redd for at mobbeombudet sitt budskap om at vi ikke skal bruke ordet mobbing, kan ha motsatt effekt. I verste fall vil enda flere voksne nå la være å gripe tak i mobbeatferd av frykt for å si noe galt og å tråkke noen på tærne. En erfaren og dyktig pedagog sa en gang til meg at «Det eneste som er viktigere enn å reflektere, er å handle.» 

-Kan du se meg nå? 

Med disse ordene stiller 11-år gamle Herman skolelæreren sin til veggs i en scene fra den betagende filmen Herman fra 1990. Filmen, som tematiserer mobbing på en nydelig og troverdig måte, er basert på Lars Saaby Christensen sin bok med samme navn, fra 1988. Kanskje kan historien om Herman bidra til å vekke og å ansvarliggjøre enda flere voksne? 

 

Tags:

Kommentarer