Dansk bitter

I TRØBBEL: Statsminister Helle Thorning-Schmidt. ARKIVFOTO: AP/SCANPIX

Den rødgrønne danske regjeringen velger blå løsninger. Norge fremstår mer og mer som Annerledeslandet.

Fiksjon selger alltid bedre enn virkelighet: Mens den Emmy-nominerte danske TV-serien Borgen går sin seiersgang verden over, er selve temaet for serien, dansk politikk, i ferd med å falle i dyp unåde blant velgerne.
Velgere er enkle skapninger, de liker å få den varen de har betalt for. Men i noe som kan minne om desperasjon over den vedvarende økonomiske krisen, har regjeringen til sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt nylig lagt frem en «konkurransepakke» for dansk økonomi, full av tradisjonelt borgerlige virkemidler. Skattene til næringslivet skal ned, byråkratiet slankes og sosiale støtteordninger trimmes; tiltak sosialdemokratene inntil nylig har vært imot.

Sånt blir det bråk av. Tradisjonelle sosialdemokrater og venstresosialister kjenner seg ikke igjen i sitt eget regjeringsprosjekt, hvor indre konflikter er i ferd med å bli til åpne sår. Socialdemokraterne er målt til sitt laveste nivå siden 1898, og annenhver danske velger mener den sittende regjeringen er blåere enn sin borgerlige forgjenger; regjeringen til Venstres Lars Løkke Rasmussen.
De borgerlige kan hovere fritt: «Som opposition er det fristende at lægge sig i hængekøjen med cola og popcorn og blot betragte det stykke absurde teater, regeringen opfører», skriver Venstres Mads Rørvig i avisen Politiken; vel vitende om at Thorning-Schmidt i øyeblikket gjør jobben som blå plog.

Annenhver danske velger mener den sittende regjeringen er blåere enn sin borgerlige forgjenger

Kritikken mot regjeringens pakke kommer i hovedsak i to varianter. Den ene er økonomisk: En rekke eksperter mener det ikke er noen enkel sammenheng mellom nivået på selskapsskatten og den økonomiske aktiviteten i samfunnet; et argument vi kjenner fra den hjemlige debatten om formuesskatt. De danske selskapsskattene har vært senket flere ganger de siste tiårene, uten at det har vært redningen for dansk økonomi. Som et kostbart velferdssamfunn, med høye lønninger og et gjennomorganisert arbeidsliv, kan ikke Danmark vinne noe race to the bottom i kamp med superbillige asiater, men må finne andre måter å være best på enn skatte- og velferdskutt.
Den andre hovedlinjen i kritikken er at krisepakken er sosialt urettferdig: Regjeringen lar de svake betale for de rikes muligheter. Bak resonnementet ligger en idé om at sosialdemokratiet ikke bare skal være et system for å skape størst mulig velstand, men fremfor alt et redskap til å fordele den i form av velferd for alle. Kampen står om selve sosialdemokratiets sjel.

Det bakenforliggende spørsmålet er hvilket valg regjeringen har; altså om tilpasningen til det globale markedet som den foreslår skjer ut fra nødvendighet. Situasjonen er utvilsomt krevende: Dansk økonomi sliter med å ta seg opp på grunn av lav investeringsvilje. Bedrifter og privatpersoner er dypt usikre over fremtidsutsiktene og utsetter kjøp og investeringer, våger ikke å satse. Alle venter på at alle andre skal gjøre første trekk, i en nedadgående spiral av økende usikkerhet. Det gjør arbeidsplassene usikre, og fører til ytterligere investerings- og forbruksvegring.
Regjeringen mener sirkelen må brytes med virkemidler som stimulerer direkte til ny aktivitet, men uten å koste staten for dyrt. Kritikerne mener det finnes andre måter å gå frem på, men sliter med å definere tydelig hvordan. Sør for Danmark ser vi hvorfor: Det er et dystert faktum at på tross av enorm arbeidsledighet, tiltakende ulikhet og økt fattigdom i Europa har ingen europeisk regjering hverken til høyre eller venstre – med et mulig unntak for Tyskland – så langt klart å komme opp med nye, bærekraftige vekstmodeller.
Det eneste europeiske politikere med ærligheten i behold kan love sine velgere i 2013 er mer usikkerhet, i en verden der bedriftene ikke lenger er stabile rammer om arbeidstagernes liv og opparbeidede rettigheter, og det offentlige ikke lenger en utømmelig kilde til velferd.

«Det er en historiens ironi at nettopp når den sosialdemokratiske orden er blitt realisert, tilsynelatende fullt ut – nettopp i dette sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk begynner bygningen å slå sprekker», skrev historikeren Francis Sejersted i storverket Sosialdemokratiets tidsalder i 2005. Utviklingen i Danmark viser ikke bare at «den skandinaviske modellen» er utsatt, men fremfor alt at den ikke gir entydige svar stilt overfor tøffere økonomiske krav.
Mens den rødgrønne regjeringen (og enhver annen regjering) i Norge har oljepenger nok til å utsette den beiske danske medisinen en god stund til, gikk svenske sosialdemokrater i gang med tarmskyllingen alt på 1990-tallet; en utvikling som videreføres under Moderaternas konservative styre i dag. Slik fremstår de skandinaviske landene anno 2013 med en splintret visjon om fremtiden, basert på en dyp usikkerhet om politikkens mulighetsrom.
Og vi ser enda litt tydeligere hvor annerledes Annerledeslandet Norge er; det tradisjonelle sosialdemokratiets kanskje siste fyrtårn i et Europa som har mistet troen på seg selv.

Kommentarer