Den feige majoritet

Jeg er ikke så opptatt av mobbeofre og mobbere. Jeg er mest opptatt av den store massen, den gemene hop, de som ikke mobbet særlig ofte, men heller ikke grep inn og hindret; de som utgjør selve samfunnet.

Enda viktigere enn hvorvidt et konkret barn blir mobbet av en konkret mobber, er det å gripe tak i hele miljøet i klassen, ja, ofte på hele skolen eller i bydelen, skriver Rasmussen.

 
Bergens Tidende har startet sin mobbeserie. Her presenteres plagede menneskers intime historier om nedverdigende behandling. All ære til BT for søkelys på en viktig sak; detaljert fornedring er likevel ikke nytt. Allerede da jeg gikk på skolen hadde vi angivelig oppbyggelige historier om det myke offeret og den grusomme bøddelen. Jeg tviler ikke på at det er mange som kjenner seg igjen i dette scenarioet, klassisk som det jo er! Men det er også mange av oss som ikke gjør det.

Jeg er ikke opptatt av såkalte mobbeofre, for selv om mange er nedbrutte, vet de selv at de har lidd urett. Jeg er heller ikke opptatt av de aktive mobberne, for mange skys i ettertid fordi de er kjent for sin grusomhet. Det jeg er opptatt av, er den store massen, den gemene hop, de som ikke mobbet særlig ofte, men heller ikke greip inn og hindret; de utgjør selve samfunnet. Ingen ser dem og det faktum at de har brukt hele skolegangen sin på å lære seg at den som stikker hodet frem får det hogd av.

Sånn sett er både mobbeofferet og mobberen langt bedre stilt, for de er bundet sammen i et ulykkelig ekteskap som en dag kan ta slutt, mens barna deres, massen som gang på gang var stumme vitner til dramaet, vokser opp som skilsmissebarn med sår som ikke kan snakkes om. Et offer kan bli sterkt, en mishandler kan angre, men den feige kan kanskje bare tie?

Vi skal lære opp våre barn, både akademisk og som gagns mennesker. Dessverre bryter mange skoler med opplæringsloven. Fylkeskommunene betaler seinere for skolenes og kommunenes unnfallenhet med «under bordet»-avtaler om betalt videregående skole i andre fylker – det gjorde de i hvert fall for meg, men jeg antar at jeg ikke er den eneste. Det er lov å legge ned spesialklasser og dermed er det ingen steder å undervise elever som lager bråk eller mobber – eller de som er utsatt fordi de har spesielle behov.

Foreldre flest informeres heller ikke om mulighet for å undervise hjemme – om de da skulle ha tid og kompetanse til det. Elever får bare hjelp om de blir fysisk syke, noe som er absurd når vi snakker om et læringsmiljø. Logopeder skal ikke måtte opptre som barnepsykologer, men slik «kreativ» bruk av knappe ressurser er ikke uvanlig, har jeg selv erfart. Skolene bør legge til rette for og sørge for kontinuerlig oppdatering innen konfliktmegling, slik at denne typen megling kan ha en reell sjanse og ikke få konflikter til å eskalere.

Vi regjerer alle i feighetens vidunderlige rike

Rent praktisk kan det være fornuftig å ta de mest aktive mobberne ut av undervisningen, skjønt dette bør være i påvente av en mer omfattende oppvask i – eller kanskje man skal si rundvask av – et helt miljø. For enda viktigere enn hvorvidt et konkret barn blir mobbet av en konkret mobber, er det å gripe tak i hele miljøet i klassen, ja, ofte på hele skolen eller i bydelen.

Målet må ikke være at mobbingen opphører, men at miljøet blir bedre for alle som går på skolen. Da må en tilrettelegge for læringsmiljø på samme måte som en i dag tilrettelegger for lærebøker og gymsaler. Det er natt, og ferden er lang. Det er dag, for livet er iblant lett. Det regner og skinner på alle skapninger, og det kollektive søker alltid et vi. De som lager regelverk, de som strukturerer utdannelser, lærerne, foreldrene; vi regjerer alle i feighetens vidunderlige rike.

Tags:

Kommentarer