Ekko-effekten

ALLTID PÅ: Barn og unge vil helst ikke at foreldrene skal sjekke nettbruken deres. Det er en grunn til det. ARKIVFOTO: BT

Barn er kopimaskiner. Mobbing handler også om hva vi foreldre lirer av oss.

Vi foreldreer ikke bare en del av løsningen på mobbetragedien. Vi er også en del av problemet.
Grunnen er at rundt våre bein vrimler våre genetiske avtrykk som små båndopptakere, og memorerer og avspiller våre verste utfall, innfall, småligheter og fordommer. De kopierer også vår mistenksomhet og mangel på empati.
Slik er vi med på å komplisere vårt eget foreldreoppdrag, der kjernen består i å lære våre barn evne til samhandling og toleranse – og forhindre at de blir mobbere.

Lektor Ingrid Grimsmo Jørgensen ved Høgskolen i Lillehammer er blant dem som ber foreldre skjerpe seg. Også hun har notert seg at mobbing, tross all kunnskap og bevisstgjøring, ikke ser ut til å bli et mindre problem.
– Barn lærer mobbing av sine egne foreldre, sier hun til Forskning.no.
Det er etter hvert bred dokumentasjon på at barn kopierer foreldres måte å forholde seg til andre mennesker på. Barn imiterer og lærer ved å se hvordan voksne oppfører seg.
Har du en skikkelig dårlig dag, og i klare ordelag syns sjefen er en kremidiot, er det store muligheter for at guttungen på ni også syns det er greit å mene det samme om læreren sin.
Det er nifst, dette her, fordi alle våre mørkeste og mest skamløse holdninger kan bli videreformidlet med et barns totale mangel på finesse og plausible bortforklaringer.

I dag er det ekstra risikabelt. Nettet og sosiale medier har gjort noe med den kontrollen med avkommets kommunikasjon foreldre hadde mulighet til å utøve.
I dag er mye av interaksjonen ungdommer imellom flyttet til Facebook, chat-rooms, Kik og andre smarte applikasjoner. Alle er lukkede rom vi foreldre har svært begrenset tilgang til.
Teknologien har også gjort dagens ungdommer til den ubestridt mest avfotograferte generasjon noensinne. Unge deler foto og filmsnutter på Facebook, Snapchat og Vine – både av seg selv og andre, noen ganger i totalt nådeløse situasjoner.

Det virker som om foreldregenerasjonen er totalt overrumplet av denne nettåken, som har lagt seg rundt hodene våre så fort

Slik mister de også kontrollen over sin egen identitet og fremtoning. Bilder kan bli spredd der de absolutt ikke bør, og føre til hets og uthenging vi som vokste opp på 1970- og 1980-tallet knapt kan forestille oss.
Man kan undre seg over hva det gjør med selvbildet til hele denne hopen av poserende, trutmunnede, catwalkspaserende og langfingerfektende fjortiser.
Ikke minst på lang sikt, da selvinnsikt og selvkritikk slår inn, og alle de fotografiske ropene om oppmerksomhet fremdeles ligger på en eller annen nettside.

Nettet har også gitt barn og unge har tilgang til voksenverden og voksenspråket de aldri tidligere har hatt. Tidligere satt voksne og mumlet for seg selv, hetset hverandre over bordet eller kjøpte pornobladene sine på Narvesen. I dag er alt grumset flyttet ut og er tilgjengelig i nettskyen.
En sveip over puppefikserte nettaviser og kommentarfelt er ikke så skremmende i utgangspunktet. Men tanken på at mine barn skal påvirkes av dette innholdet er nok til å gjøre meg uggen.
Vissheten om at alt det andre søppelet der ute på nettet bare er et klikk unna – også for barn – gjør meg vettskremt.

Det finnes riktignok filter og sperrer og andre løsninger for å begrense tilgang og potensielle skader. Men det er grunnleggende naivt å tro at det hindrer nysgjerrige unger fra å søke – fra en annens PC eller nettbrett.
Jeg syns nesten jeg kan høre effekten av den grenseløse tilgangen på infotainment, trends og tøv fra voksenkloden. Du trenger ikke tilbringe mange minutter i nærheten av en ungdomsskole (eller på Bybanen, for den del) for å registrere at mange ungdommer har et språk som er infisert av internasjonale sexismer.
Det flyr begreper som «bitch» og «hoes» og lignende velvoksne ting fra hiphopens vokabular, noe kanskje spesielt jenter må finne ubehagelig.
Kanskje det er greit at vi voksne ikke har tilgang til ungenes facebookprofiler. Det er usikkert om vi ville ha tålt det – enkelte av oss ville trolig fått alvorlige skader på vår sjel.

Det virker som om foreldregenerasjonen er totalt overrumplet av denne nettåken, som har lagt seg rundt hodene våre så fort. Tapet av kontroll er følbart, også fordi det gir oss en mindre sylskarpt bilde av hvordan våre egne barn blir mottatt og behandlet der ute – blant sine egne.
Tiltak mot mobbing er blitt smartere og mer effektive, men mye tyder på at mobberne også er blitt mer utspekulerte. Desto mer ubehagelig er det å tenke på at det kanskje vi voksne som er rollemodeller for de verste mobberne.
Det er våre fordommer og tankeløsheter som blir adoptert, forstørret og så videreformidlet i et forum der offeret er mer eller mindre forsvarsløst.

Det er for mye forlangt at foreldre skal bedrive døgnåpen selvsensur og vokte alle sine uttalelser som sitt eget bankkort. Ingen kan forlange at vi skal bli politisk korrekte deodoranter, uten form, farge eller temperament.
Men vi må forstå effekten av det vi kauker, og helst begrense skadene av det.
Selv om vi så gjerne vil være bestekompiser med våre egne barn, er det viktig å forstå at generasjonskløften kan være like dyp som i vår oppvekst – den gang foreldre gikk med hatt og kom fra Mars.
Det ser ut til at også vi er fra en annen planet.

Tags: ,

Kommentarer