ARKIVFOTO: Helge Skodvin
Det er fryktelig upraktisk for norske kommuner at så mange trenger asyl. Og så akkurat nå som boligmarkedet er så presset.
Norske mottak har et sikkerhetsproblem, slik NRK har vist oss de siste dagene. Risikoen for å dø av selvmord, drap og ulykker er høyere på mottak enn i den øvrige befolkningen. Men dette er bare et symptom på et langt større problem: Altfor mange mennesker bor for lenge på asylmottak.
Et asylmottak skal være et midlertidig hjem, der man holder til mens søknaden om asyl blir behandlet. Når svaret fra UDI kommer, skal de som bor der flytte. Men det store flertallet av dem som bor i asylmottak, har ingen sak til behandling. Selv om vedtakene fra UDI kommer stadig raskere, går det langt tid før beboerne flytter. Over 4000 venter på å få flytte til et nytt hjem et sted i Norge. Over 5000 har ikke reist tilbake til hjemlandet, selv om søknaden er avslått.
UDI skvises mellom vrangvillige diktatorer og trege norske kommuner
Sammensetningen av beboere på asylmottak er altså ikke særlig god. Den beskrives av UDI som en «risikofaktor», og konfliktnivået på mottakene er blitt høyere.
Det er ingenting UDI heller vil enn å få folk ut av mottakene. 16.000 beboere, litt mindre enn det bor i Os kommune, koster penger. Men UDI skvises mellom vrangvillige diktatorer og trege norske kommuner. Norske myndigheter klarer ikke å få mange nok av dem med avslag til å reise hjem, og kommunene somler med å gi flyktningene et sted å bo.
Tiden som går fra en asylsøker har fått et positivt vedtak til han flytter til en kommune, er bortkastet. Tapt tid, dager som forsvinner fra livet. I gjennomsnitt er denne meningsløse ventetiden 216 dager. For barnefamilier er ventetiden 186 dager. Det høres kanskje ikke så lenge ut, men det er en uendelighet når tiden tilbringes på et mottak.
En langvarig tilværelse av stillstand og venting er destruktiv, og blir et problem i seg selv. Det er en dårligst mulig start på et nytt liv i Norge. Flyktninger som blir sittende for lenge på mottak, er både utslitte og demotiverte før de engang får begynt på den lange, krevende jobben det er å bli en del av det norske samfunnet.
Ventetiden for dem som nå får beskjed om at de får asyl i Norge, vil sannsynligvis bare bli lenger.
UDI har fått ned saksbehandlingstiden betydelig. Det er selvsagt flott, men bosettingen har ikke gått opp i samme fart. I tillegg kommer det litt flere asylsøkere, og flere av disse får oppholdstillatelse. Ikke fordi politikken er blitt endret, men fordi en større andel av dem som kommer er blitt forfulgt i hjemlandet. Flere av dem som søker om asyl, trenger asyl.
At kommunene ikke finner plass til flyktningene, er en selvmotsigelse i norsk asylpolitikk: Partiene er blitt enige om hva som skal til for å få oppholdstillatelse. Men når lokalpartiene ser antallet som det må skaffes husrom til i deres kommune, synes de antallet blir for høyt. Kommunene vil ikke ha alle dem som har fått beskyttelse i Norge.
Paradokset er at kommunene må belage seg på å måtte ta imot 30 prosent flere flyktninger i året enn de har gjort hittil. Det nytter ikke å be kommunene om et skippertak, en ekstra innsats i en kortere periode. For om UDIs beregninger stemmer, kommer antallet flyktninger som trenger husrom til å holde seg høyt lenge.
I år vil rundt 8000 flyktninger trenge et hjem i norske kommuner, men bosettingen ligger allerede bak skjemaet. Etterslepet vokser, med andre ord.
Fordelingen av flyktninger skjer på frivillig basis. Siden lokalpolitikerne allerede synes de tar imot mange nok, er resultatet et restopplag med mennesker som blir boende på mottaket.
Av uforståelige grunner, er mange kommuner skeptiske til at flyktninger klarer seg uten offentlig hjelp.
Den viktigste grunnen til at bosettingen går så tregt, er at kommunene ikke klarer å finne boliger til flyktningene. Boligmangelen er reell, men det er ganske åpenbart at dette arbeidet går altfor tregt.
Det går for eksempel raskere når kommunene lar flyktningene finne bolig selv. Bergen kommune har rykte for å være både nyskapende og effektive innen bosetting, blant annet fordi de lar dem som klarer det lete etter leilighet på egen hånd. Av uforståelige grunner, er mange kommuner skeptiske til at flyktninger klarer seg uten offentlig hjelp.
I en del kommuner er det også mangel på politisk vilje til å gå inn på det private markedet og skaffe boligene som trengs. Dette rammer ikke bare flyktninger, men også andre som trenger kommunal bolig.
Men det er ingen tvil om at om flere kommuner hadde gjort sin del av jobben, kunne folk få flytte raskere ut av mottakene. Store kommuner som Os og Stord, for eksempel, holder fast på å ta imot ti flyktninger i året. Uavhengig hva som skjer utenfor Norges grenser.
Det er begrenset hvor bra et asylmottak blir, men selvsagt må sikkerheten bli bedre. Enten vi vil eller ikke, tilbringer barn både måneder og år av sine liv der. Å tro at konfliktnivået blir særlig lavere av lukkede mottak, som Frp ønsker, er mildt sagt naivt.
Men det virkelige sikkerhetsproblemet på mottakene, er at folk bor der for lenge. Den eneste langsiktige løsningen på det egentlige problemet, er å sørge for at folk flytter derfra.