Barn vet hva de gjør

Nå skal jeg være helt ærlig. Jeg skal være brutalt ærlig. Barn som mobber mener noe vondt med det.


 

 

Tirsdag denne uken ble skolen jeg jobber på besøkt av en ny kampanje. «Bruk Hue» er rettet mot skoleelever og deres foreldre og dreier seg om digital mobbing.

I løpet av en time ble vi vist flere filmklipp, elevene ble stilt en del spørsmål og de ble informert om at både det å ta bilder av folk og distribuere dem uten samtykke, og å fremsette trusler på mobil og nett, er ulovlige og straffbare handlinger. Nyttig lærdom for elevene, og for deres foreldre, som fikk samme presentasjon på et foreldremøte på kveldstid. At elevene får en så direkte indikasjon på hvordan det kan slå tilbake på dem selv, er forhåpentlig avskrekkende for de fleste. Unge kan ødelegge mye for sine muligheter i arbeidslivet, gjennom aktivitet på sosiale medier. 

At foreldre må være klar over at en helt ny arena for kommunikasjon mellom unge, også innebærer store utfordringer for dem som pårørende, er en selvfølge. Det er ikke nok å lære seg nettvett på skolen. Foreldre må selv lære sine unge håpefulle hva som er god oppførsel, hva som er god folkeskikk, og hva som ikke er akseptabel oppførsel. De sosiale mediene strekker seg langt utover Facebook og andre nettsteder. Unge mennesker er online 24 timer i døgnet via smarttelefoner. Restriksjoner på bruk alene kan ikke få bukt med den nye mobbearenaen.

 
Ofte kan ubegrunnede forbud bare virke mot sin hensikt. Foreldrene må ta sine barn på alvor og forstå at de oppfører seg forskjellig avhengig av sosial setting. Den gutten/jenten som går ut døren om morgenen er en annen i vennegjengen, enda en annen på snapchat, enda en i World Of Warcraft, osv. De forskjellige identitetene er noe barna selv lett manøvrerer mellom, mens vi voksne kan ha vanskeligere for å henge med. Derfor er det viktig at vi gir dem en god ballast hjemmefra, i form av klare etiske retningslinjer. Våre barn er ikke så uskyldige som vi vil ha det til, det vet jeg både som sønn og far. I flere tilfeller er ikke foreldrene i stand til å se at deres barn har vært involvert i mobbing. Ord som gruppepress brukes til å frata den enkelte ansvaret for deres del i mobbingen.

Foreldre må selv lære sine unge håpefulle hva som er god oppførsel

Det finnes en del foreldre som ikke klarer å innse at deres skjønne små barn kan være mobbere. Og de vil gå langt for å unngå å se sannheten i øynene. De vil gå så langt at de vil unnskylde en oppførsel som nesten koster andre foreldre deres barn. Når de så blir konfrontert med det, vil de fortsette å unnskylde barna sine med at de ikke mente noe vondt med det.

Nå skal jeg være helt ærlig. Jeg skal være brutalt ærlig. Barn som mobber mener noe vondt med det. Barn som år etter år plager andre barn er klar over hva de gjør. De har bare funnet en måte å rettferdiggjøre mobbingen overfor seg selv. Og om foreldrene deres ikke tar tak i det når det blir oppdaget, er de pr. definisjon medskyldige. Vi er etter hvert nødt til å stille barna til ansvar – og samtidig se nøye på oss selv: Hvordan omtaler vi andre når vi er i nærheten av våre barn? Hvordan snakker vi om sjefen, naboen, den politikeren vi er dypt uenige med, når ungene er i nærheten? Hvordan omtaler vi folk vi ser på TV? Hvilket språk bruker vi da?

Det gamle visdomsordet «små gryter har også ører» er minst like aktuelt nå som da jeg, eller mine foreldre, vokste opp. Vi lærer bort verdier, menneskesyn og holdninger til våre små. De elsker oss og vil være som oss. Hvilke forbilder er vi? Hvilke redskaper gir vi dem? Jeg vil gi alle foreldre, og dermed også meg selv, en utfordring: La oss være bevisste i vårt ordvalg når vi sitter ved frokost- og middagsbordet.

La oss være bevisste hva vi sier når vi ser på TV sammen med våre barn. La oss vise dem, gjennom å være gode forbilder, hvordan man skal oppføre seg overfor andre, enten de er i samme rom eller ikke.

Tags:

Kommentarer