Jeg trodde at en Swix V40 blå ekstra og en smørekloss var nok for å leve et fullverdig liv. Nå vet jeg bedre.
Blant den nyere skilitteraturen, en sjanger som ikke eksisterer i særlig mange land, finnes to bøker så forskjellige at de brøler mot hverandre i bokhyllen: «Smøreboka» av Anders og Jørgen Aukland og «Født med ski på beina. En håndbok i kunsten å gå sakte på ski» av Tom Stalsberg.
Jeg kan avsløre med en gang at jeg foretrekker boken som tar for seg noe krevende – å smøre ski – fremfor boken om det som alle klarer – å gå sakte. Stalsbergs bok, som er et slags anti-Birken-verk, kunne være et tegn på at noe er alvorlig galt i samfunnet. At vi lever så hektiske liv at vi stresser selv i skisporet. Men jeg mistenker at hvis det finnes et problem, så er det terskelen for å få gitt ut en bok. For det er ingen kunst å gå sakte på ski. Det er lett.
Stort sett går jeg saktere enn jeg skulle ønske. Jada, så fint det er å nyte stillheten, roen, lyden av ski mot snø og rytmiske stavtak. Men den meditative og suggererende diagonalgangen blir stadig brutt av festet som glipper. Den beroligende svisjelyden avbrytes av en voksende kladd. Når turkameraten hyller føret, forbanner jeg selv haren som hopper i det fjerne.
Jeg har alltid tatt lett på smøringen. Det viktigste er jo å komme seg ut. Men idet skiene seiler feil vei og jeg klamrer meg til stavene, og turfølget forsvinner bak åskammen, innser jeg at det er på tide at jeg tar større ansvar for mine egne ski. Jeg må lære meg å smøre.
Skigåere kan deles inn i dem som prioriterer glid, og dem som prioriterer feste. For dem som går konkurranser, er visstnok det å tape på for dårlig glid noe av det verste man kan oppleve.
Jeg hører åpenbart til i den siste gruppen. Jeg synes det er greit med godt feste nedover også, for å slippe all plogingen. Så jeg leste raskt frem til jeg kom til kapittelet «Feste» i «Smøreboka». Det trengs øving for å bli god, sier boken, men selv første treningsøkt i smøreboden var vellykket. Jeg fulgte oppskriften på spikerfeste til punkt og prikke, og jeg skal si oppskriften virket.
Dessverre ser sålen på ski ganske like ut, for et utrent øye. Det var ikke mine turski, men et annet familiemedlems skøyteski som ble utsatt for min første eksperimentering med smørekofferten. Og spikerfeste er ikke så viktig på skøyteski, vet jeg nå.
Smøreglede er ofte veldig fjernt den jappete Birken-kulturen
Så på handlelisten for påsken står «stor flaske skirens» oppført, og jeg blir nødt til lese kapittelet «Glid» noe mer grundig for å klare å gjenopprette skaden på skøyteskiene. Husarrest i smøreboden venter, sammen med et smørejern, glider og annet utstyr boken sier at jeg trenger.
«Smøreboka» er ikke skrevet for meg, men for sånne som Stalsberg gjør narr av i boken sin. De som trener og konkurrerer på ski. For dem som er villige til å bruke uforholdsmessig mye tid på å forberede skituren.
Men smøreglede er ofte veldig fjernt den jappete Birken-kulturen og jaget etter å holde et like høyt tempo på fritiden som på jobb. Det er ikke hastighet det handler om når fedre bruker to timer før hver skitur på å gi hele familiens ski den ideelle kombinasjonen av feste, glid og kjærlighet.
Kanskje handler det mer om perfeksjon. Å oppleve følelsen av perfekte ski, og å kunne gi samme følelsen i gave til andre.
Det finnes dem som simpelthen elsker å smøre. Som har én gradestokk i solen og én i skyggen. De lyser opp hvis du spør om råd, og kan forklare hvordan smøringen bør velges etter terrenget i den planlagte turen. Hvordan de ulike lagene skal treffe ulike høyder og tilpasses temperaturskifter i løpet av dagen.
De kan fortelle om tilfredsstillelsen ved å gå med selvsmurte, ideelle ski. Om gleden i å treffe gjennom skiftende føre på hele turen.
Skigåere flest er treg materie. Hvis det er noe vi kan, så er det å gå sakte.
Smøreglede kan være vakkert. «Smøreboka» får meg likevel til å lure på hva det egentlig vil si å smøre seg bort: Å velge feil voks, eller å bruke opp ferien på å sniffe helseskadelig gass i smøreboden?
Skigåere flest er treg materie. Hvis det er noe vi kan, så er det å gå sakte. Derfor har de fleste av oss observert den såkalte Birkensyken på god avstand, vel vitende om at også de som er smittet på et tidspunkt vil spørre seg selv: Hvorfor løpe som en hamster i trikot, når man kan la være?
Sannheten om Birken-trenden er at det aldri har vært noen bølge av folk som skal gå fortest mulig på ski. «Trenden» har vært små krusninger i samfunnets overflate. Stalsbergs bok er et angrep på en «folkesykdom» som folket var immun mot. For nordmenn flest går ikke engang på ski hvert år.
Verken Stalsbergs eller Aukland-brødrenes bok får bli med i påskekofferten. Jeg satser heller på å treffe på en vennligsinnet smøreentusiast som kan gi råd tilpasset mitt nivå og dagens føre.
Dessuten skal jeg stort sett sitte i solveggen, som fornuftige mennesker jo gjør. Der skal jeg nyte lyden av andre som går på ski, mens jeg leser Gudmund Skjeldals «Fallande snø». Sakte.